Meninger:
«Energi for utvikling» – en ny æra i norsk bistandspolitikk?
Bistanden står nå ved en korsvei. «Olje for utvikling» skal fases helt ut i 2024, mens et annet bistandsprogram, «Energi for utvikling», holder på å utvikles. La oss håpe at det betyr et skifte til mer satsing på fornybar energi, men også et endret fokus, der vi i større grad lytter til mottakernes egne behov, ønsker og potensial.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Energi-direktør ved NTNU
Tilgang til tilstrekkelig og rimelig fornybar energi er kritisk for å oppnå bærekraftig utvikling. Dette er spesielt relevant i afrikanske land, der behovet for bærekraftige energiløsninger er akutt.
Norads undersøkelser viser at forskere fra land som mottar bistand selv ønsker seg arbeidsplasser. Dette indikerer en klar retning: Bistand må ikke bare være betingelsesløs overføring av midler, men også en investering i lokal innovasjon og entreprenørskap.
Historien viser at vestlige land ikke har lyktes i noen særlig grad med å skape utvikling gjennom betingelsesløs bistand. I løpet av 50 år ble det gitt én billion dollar i utviklingsrelatert bistand til Afrika. Likevel forbedret ikke det afrikanske lands økonomi eller livskvalitet, ifølge forfatteren av «Dead Aid - Why aid is not working and how there is another way for Africa» (2009).
Statistikk fra Verdensbanken, OECD og Det internasjonale pengefondet i boka underbygger også påstanden om at tradisjonell bistand ofte har vært lammende snarere enn styrkende.
Dette blir tydelig når vi ser på utviklingen av bruttonasjonalprodukt (BNP) per person i ulike land som har mottatt denne formen for støtte.
Kenya, Tanzania og Nigeria har for eksempel ikke opplevd økonomisk vekst til tross for bistanden landene har mottatt. Det samme gjelder Malawi, Burundi og Burkina Faso, som for 40 år siden hadde større BNP per person enn Kina, men som nå ligger langt bak Kinas betydelige økonomiske fremgang.
Før pandemien, sank antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom gjennom mange år. Men samtidig som dette var tilfellet globalt, viste en oversikt basert på Verdensbanken sine tall at det var 280 millioner ekstremt fattige i Afrika sør for Sahara i 1990, men hele 420 millioner i 2015. Selv om det har sammenheng med befolkningsveksten i regionen, var den prosentvise reduksjonen ekstremt fattige i Afrika sør for Sahara fortsatt langt mindre enn den på verdensbasis.
Da er det ikke overraskende at 69 prosent av nigerianere vil emigrere dersom de fikk muligheten til det, ifølge Africa Polling Institute. De unge ser ingen fremtid uten arbeid.
For å unngå slike fallgruver, må Norge fokusere på å støtte innovasjon og entreprenørskap i mottakerlandene, i samspill med utdanning og forskning.
Utdanning, samtidig som lokal nærings- og kapasitetsbygging, har nemlig vist seg å ha en kraftfull effekt både på næringslivet og energiforsyninger i flere land, som Nepal. Det er også grunnen til at vi ved NTNU har utdannet ingeniører innen energi, spesielt vannkraft, i over 40 år og til at vi i dag har 2500 alumner i afrikanske land.
Gjennom utdanning, næringsutvikling og entreprenørskap skaper man ikke bare arbeidsplasser, men man bidrar også til langvarig og bærekraftig utvikling.
Ved å satse på dette, kan Norge virkelig gjøre en varig forskjell i utviklingslandene.
I denne nye æraen av norsk bistandspolitikk, er det avgjørende at vi lærer av fortiden og bygger en fremtid hvor bistand ikke bare er en overføring av midler, men en katalysator for selvstendig og bærekraftig vekst.
På denne måten blir «Energi for utvikling» ikke bare et bistandsprogram, men også et løfte om en bedre fremtid.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.