Intervjuet:
– Hadde det ikke vært for Larvik, hadde jeg sittet i fengsel i Tehran nå
Årevis med trakassering fra etterretningstjenesten gjorde at hun bestemte seg for å forlate Iran. I bitende kulde krysset Moloud Hajizadeh et fjellpass inn i Tyrkia. I bagasjen hadde hun en invitasjon fra en liten norsk by.
– Mange av oss kommer fra land som er kilde til migrasjon. Vårt arbeid for en bedre framtid i våre hjemland, kan bety færre flyktninger til Europa, sier Moloud Hajizadeh.
Vi sitter i Larvik bibliotek, der den iranske journalisten har fått sitt eget kontor.
– Å begrense fribyordningen strider mot norske verdier, fortsetter hun.
Moloud Hajizadeh (39) har kjempet i en årrekke mot det iranske prestestyret, men begrensningen hun snakker om nå, handler om det norske statsbudsjettet.
Regjeringen vil nemlig kutte i antall kvoteflyktninger, og foreslår at det skal komme 100, totalt neste år, mot 500 i år og 3000 i 2021. Forslaget kan også bety at fribyordningen, som sørget for at Moloud Hajizadeh fikk beskyttelse i Larvik, blir kraftig redusert.
Kanskje kommer det bare én forfulgt forfatter eller journalist til Norge neste år.
– Det er vondt å tenke på at døra kan bli stengt for andre som har opplevd noe av det samme som meg. Fribyordningen ga meg mulighet til å eksistere, til å få ha å en stemme. I dag kan jeg fortsette kampen for kvinners rettigheter i Iran, fra Larvik, sier hun.
– Levde i en boble
Moloud Hajizadeh var seks år da hun første gang opplevde at det var forskjell på jenter og gutter. Moren kom med klærne hun skulle ha på seg på første skoledag.
Seksåringen, fra den velstående middelklasse-familien nord i Tehran, spurte hvorfor hun måtte ha på seg hijab, når ikke nabogutten måtte ha hodeplagg.
Hun fikk svaret hun har hørt om og om igjen siden den gang.
Sånn var reglene.
Og da hun var tenåring, ble hun for alvor oppmerksom på motsetningene i Iran.
– Jeg så studenter demonstrere utenfor universitetet i Tehran, forteller Hajiizadeh.
– Dette var før folk flest hadde internett. Vi levde egentlig i en boble. Men jeg fikk høre på persisk eksilradio fra Praha, også fikk jeg ofte ta over avisen etter faren min. Alt dette gjorde at jeg forstod mer og mer om det samfunnet jeg vokste opp i, forteller hun.
– På videregående skjønte jeg at jeg ville bli journalist.
Samtidig som hun studerte økonomi, fikk hun praksisplass i en avis. Parallelt med studiene skrev Hajizadeh om økonomi, og etter hvert begynte hun også å engasjere seg i kvinners rettigheter, for rettferdighet.
– Vi fikk ikke bestemme over egne liv. Regimet bestemte hvordan vi skulle gå kledd. Hvilke fag jenter ikke fikk studere, at vi ikke kunne få kjøre moped – de bestemte alt, sier Hajizadeh.
Den dagen som endret alt
Det var ikke første gang hun protesterte, men på kvinnedagen 8. mars 2018, var hun del av en gruppe som tok til gata for like rettigheter. Dét skulle endre livet hennes.
Sammen med en liten gruppe kvinner, kom Hajizadeh til en av Tehrans hovedgater. Det er forbudt å demonstrere på kvinnedagen i Iran, så planen var en rask punktmarkering.
Det ødela alt. Jeg hadde lett for å omgås andre folk. Nå er det vanskelig å stole på noen
– Det var bare på denne måten vi kunne uttrykke vår motstand. Selv om veldig mange kvinner i Iran har høy utdannelse, var bare rundt 14 prosent av arbeidsstokken kvinner. Jeg hadde en enkel plakat med et enkelt budskap, om likelønn og like rettigheter.
Så skjedde alt veldig fort.
Sammen med flere andre demonstranter ble hun kastet inn i en politibil.
– Vi ble kjørt til kvinnefengselet Qarchak, og ble holdt der uten noen rettsprosess. Evin-fengselet, der det sitter mange politiske fanger, er kanskje mer kjent. I Qarchak sitter alle mulige kriminelle. Jeg tror de sendte oss dit for å skremme oss.
Hajizadeh forteller at hun ikke fikk ringe familien og ikke hadde penger til å kjøpe mat. At hun måtte sove på gulvet. Men det verste var volden hun og de andre ble utsatt for.
– Fangevokterne brukte andre innsatte til å trakassere oss, til å utøve vold. En av de andre jentene fra demonstrasjonen ble voldtatt av en annen innsatt mens hun sov.
– Fikk oppmerksomhet av BBC
Etter ti dager slapp Hajizadeh og de andre demonstrantene ut av Qarchak.
– Flere medier, som Iran International og BBC Persian, omtalte at vi var fengslet. Jeg var ikke kjent, men hadde vært journalist i femten år og også jobbet med kvinnerettigheter. Så det at vi ble fengslet på selve kvinnedagen gjorde at vi fikk oppmerksomhet, forteller hun.
I tiden etter Qarchak ble alt bare verre.
Hajizadeh fortsatte rettighetsarbeidet og fortsatte i jobben som journalist, der hun blant annet skrev om korrupsjon.
Så ble hun fengslet igjen.
Committee to Protect Journalists rapporterte i 2020 at Revolusjonsgarden etterretningstjeneste «raidet Moloud Hajizadehs hjem». Agentene beslagla Tadool-journalistens laptop, mobiltelefon, og presseakkreditering, ifølge en rapport fra International Federation of Journalists.
– Da jeg ble satt i Evin-fengselet, skyldtes det både arbeidet som journalist og ulike budskap om kvinners rettigheter som jeg publiserte på min egen Twitter-konto.
Etter Evin, opplevde hun mer press fra etteretningstjenesten.
– Jeg ble ilagt arbeidsforbud, og mistet rett og slett retten til å jobbe som journalist. Da jeg i stedet begynte å jobbe som aksjetrader, tok de kontakt med eieren av selskapet og sa at jeg ikke fikk jobbe der heller. Også ledelsen i kvinneorganisasjonen hvor jeg arbeidet frivillig, fikk beskjed om at jeg ikke fikk jobbe der. Også presset de faren min. Regimet gjorde alt for å kneble meg.
Undercover-agenten
Men etteretningstjenesten skulle gå enda lenger.
– Det verste var da de ville ta over privatlivet mitt, sier hun og ser ned.
En mann som hadde blitt del av hennes innerste vennekrets – som også var opposisjonelle, eller jobbet med journalistikk – tok oftere og oftere kontakt.
– Etter hvert ble vi forelsket, vi var sammmen hele tiden.
Men det var også noe som ikke stemte helt med denne nye mannen i vennekretsen.
– Og da jeg ble innkalt til enda et avhør, så jeg ham der, utenfor avhørsrommet, sammen med de andre agentene. Da skjønte jeg at han hadde jobbet «undercover» for dem.
– Mannen, som du ble forelsket i, jobbet for regimet?
– Ja. De hadde lurt meg med sitt skitne spill. Fram til dette, når jeg ble innkalt til avhør, var jeg selvfølgelig redd, men klarte likevel å opprettholde en maske. Jeg var egentlig en sterk kvinne, men etter dette knakk jeg fullstendig, sier Hajizadeh.
– Har det ødelagt din tro på kjærligheten?
– Det ødela alt.
– Jeg hadde lett for å omgås andre. Nå er det vanskelig å stole på noen.
Gjemte seg i Tehran
Til slutt orket ikke Moloud Hajizadeh mer, og søkte fribynettverket om beskyttelse.
– Jeg hadde fått en fengselsdom på tre år. I tillegg var det åpnet enda en sak mot meg, som kunne bety at straffen ville bli dobbelt så lang. En venn i London tipset meg om ICORN og jeg fylte ut et søknadsskjema. Da det nærmet seg at jeg skulle inn til soning, fikk jeg en e-post fra Larvik kommune om at jeg hadde fått friby-plass.
– Men jeg hadde ikke pass, det var konfiskert. Og ICORN sa at de ikke kunne hjelpe meg om jeg var i Iran, at jeg selv måtte komme meg ut av landet.
– Hvordan klarte du det?
– Først gjemte jeg meg i en leilighet i Tehran, fordi det var blitt for farlig å være hjemme. Mens jeg var i skjul, var sikkerhetspolitiet på døra til foreldrene mine tre ganger.
Hun forteller at også foreldrene nå erkjente at det var best om hun forlot Iran.
– Mora mi, som alltid hadde sagt at familien måtte holde sammen, sa plutselig at jeg burde forlate landet. Det var veldig rart å høre henne si det.
Og etter tre måneder i skjul, forlot Moloud Hajizadeh Tehran.
I tett snø, over fjellet
Hun fikk hjelp av menneskesmuglere til å forlate hjemlandet fra en liten landsby i fjellområdet mot grensa til Tyrkia.
– Jeg forlot Iran ulovlig, til fots over fjellet med en gruppe andre migranter.
Men Moloud Hajizadeh var skadet i foten, og klarte ikke holde følge med de andre. Så snødde fotsporene foran henne igjen. Det var natt. Og hun var helt alene i fjellet.
– Det var iskaldt og det snødde tett. Jeg trodde jeg skulle dø, forteller hun.
Det som egentlig skulle vært en kort tur over et lite fjellpass, var blitt til fem timer for Hajizadeh. Heldigvis ble de andre i gruppa bekymret og sendte ut noen for å lete.
– Da jeg hadde vært alene i fjellet fem timer, ble jeg funnet av to tyrkiske menn. Da jeg endelig ankom landsbyen i Tyrkia, ble jeg omfavnet av en eldre kvinne. Familien min er det aller viktigste for meg, men der og da var hun som en mor for meg.
– Hun skjønte at du hadde klart å rømme fra Iran?
– Ja. Jeg var den eneste kvinnen, alle de andre var menn. Fra Afghanistan, Nepal og Iran. Hun tok seg av meg de første dagene jeg var ute av Iran, sier Hajizadeh.
I Tyrkia fikk den forfulgte iranske journalisten visum til Norge. Så fløy hun til Gardemoen.
– Jeg bor her, men hodet mitt er der
– Jeg fortsatte å engasjere meg mot regimet etter at jeg kom til Larvik. Vennene mine i Iran forstår det. Samtidig har noen av dem brutt kontakten. Ikke fordi de er uenige med meg, men fordi de er redde for at kontakt med meg kan true deres sikkerhet, sier hun.
Da jeg var barn, måtte vi stå i klasserommet å si «død over Amerika» og «død over Israel»
– Det er trist, men jeg forstår dem. Flere tenker at jeg var dum som ødela livet mitt. Men jeg ville gjort det samme igjen.
Hun sier hun savner vennen, familien – og hjemlandet.
– Jeg elsker Iran, sier Hajizadeh og tørker en tåre.
– Jeg bor her nå, men hodet mitt er der.
I dag jobber 39-åringen som ekspertkommentator for BBC Persian. Moloud Hajizadeh påpeker at regimet prøver å hjernevaske befolkningen.
– Da jeg var barn, måtte vi stå i klasserommet å si «død over Amerika» og «død over Israel», men vi visste jo ingenting om disse landene. Alle vet sikkert hva totalitarisme er. Men i Iran er totalitarismen blandet med religion, og regimet kontrollerer absolutt alt, hva du skal ha på deg, hva du skal tenke, om du skal gifte deg eller om du kan få barn:
– Det er et regime som kommer helt inn på soverommet ditt.
– Vondt å tenke på at døra kan bli lukket
– Jeg har likevel et håp. For nye generasjoner vil ha endring.
– Og det fortsetter du å kjempe for, herfra – hvordan har fribynettverket vært viktig for deg?
– I de vanskeligste dagene i livet mitt, da jeg ikke lenger hadde noe håp, ga fribynettverket meg livet tilbake. Ordningen har gitt meg mulighet til å puste igjen.
– Og om du ikke hadde fått den e-posten fra en liten norsk kommune?
– Da hadde jeg sittet i et fengsel i Tehran.
– Den norske regjeringen vil kutte i antall kvoteflyktninger, som sannsynligvis vil føre til at færre får komme til Norge gjennom fribyordningen. Hva tenker du om det?
– Jeg forstår at Norge, som alle land, må tenke på sine nasjonale interesser. Derfor ønsker jeg ikke å snakke følelsesmessig om dette. Men jeg vil minne om at de som kommer hit gjennom fribyordningen, bidrar til å styrke demokratiske verdier i Norge, sier Hajizadeh.
– Samtidig arbeider vi for fred og demokrati i våre hjemland. Å begrense fribyordningen er i strid med norske verdier. Og man kan ikke være likegyldig til frihet og samtidig hevde at man kjemper for menneskerettigheter.
