Skeive liv i skyggen av bistandskutt 

Liv Tønnessen Liv Tønnessen

Seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt (CMI)

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Matthew Gichohi Matthew Gichohi

Seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt (CMI)

Vi har over tid arbeidet med spørsmål knyttet til skeiv aktivisme og internasjonal bistand, og sett hvordan globale politiske strømninger påvirker livsvilkårene for denne marginaliserte gruppen i det globale sør.

I lys av dette er det dypt bekymringsfullt at regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 innebærer betydelige kutt i bistanden til Afrika.

Dette skjer kort tid etter at Norge valgte å stenge ambassaden i Uganda i juli 2024, et land hvor skeive aktivister står i førstelinjen for menneskerettigheter, under ekstremt press.

Uganda vedtok i 2023 en av verdens strengeste antihomolover, som åpner for dødsstraff for samtykkende forhold mellom personer av samme kjønn.

Siden loven ble vedtatt har volden mot skeive økt.

Tidligere kunne Ugandas skeive befolkning stole på støtte fra internasjonale partnere, inkludert Norge. Men stengingen av ambassaden kom som et sjokk.

Den ugandiske aktivisten Adrian Jjuuko har sagt at «hvis norske myndigheter hadde stengt ambassaden som protest mot antihomoloven, ville jeg forstått det. Men hvis de gjorde det bare for å spare penger, har de dolket oss i ryggen. Nå vet vi at vi står alene».

Når bistanden svikter, svikter også beskyttelsen

Under feltarbeidet vårt i Nigeria i høst intervjuet vi flere skeive organisasjoner.

De forteller om en virkelighet preget av kriminalisering, vold, marginalisering og sviktende finansiering. Mange peker på Trump-administrasjonens bistandskutt som et vendepunkt.

En aktivist fortalte oss at «da Trump-skandalen skjedde, mistet vi 80 prosent av budsjettet vårt. Internasjonale givere ble redde for å støtte oss fordi lhbtiq+ er kriminalisert i Nigeria.»

Denne utviklingen har ikke bare økonomiske konsekvenser, den har også politiske og sosiale ringvirkninger. Trump og høyrevinden i Europa har bidratt til å legitimere vold og diskriminering mot skeive, og gitt autoritære regimer moralsk støtte til å slå ned på aktivisme.

Når internasjonale aktører trekker seg tilbake, tolkes det som stilltiende aksept.

Skeive organisasjoner er ekstra sårbare for bistandskutt da de ikke har tilgang til lokal finansiering i land med lite sosial aksept for lhbtiq+-personer. Når internasjonale midler forsvinner, forsvinner også tilgangen til helsehjelp, juridisk støtte og trygge tilfluktssteder.

En nigeriansk aktivist fortalte hvordan myndighetene låste dem inne i et møterom under en dialog om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og først slapp dem ut etter at internasjonale konsulenter grep inn.

Episoden illustrerer hvordan internasjonalt samarbeid og tilstedeværelse ikke bare gir økonomisk støtte, men også beskyttelse til aktivister.

Norges løfter og realiteten i budsjettet

Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) har tidligere sagt at Norge vil ta en lederrolle i arbeidet med seksuell og reproduktiv helse, og at dette er et område hvor andre land ikke tør å bidra fordi det er politisk kontroversielt.

I et intervju med Panorama i april sa han at «det har vært et tilbakeslag for skeives rettigheter internasjonalt. Vi har mektige motkrefter som bruker penger på hatkampanjer og til å stramme til lovverk. Det betyr at det er enda viktigere at Norge sier ifra. Men det viktigste vi gjør er å støtte sivilsamfunn som arbeider for skeives rettigheter».

Men i årets budsjett er det ingen økning i støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner i det globale sør. I praksis betyr dette en reell nedgang, og et brudd med Norges tidligere løfter om å ta ansvar der andre kutter.

Dette er ikke bare en historie om Nigeria og Uganda. Det er en historie om hvordan internasjonal bistand former livsvilkår for marginaliserte grupper.

I en tid der anti-rettighetsbevegelser vokser globalt og høyrepopulistiske strømninger legitimerer vold og diskriminering mot skeive, er det avgjørende at Norge ikke svikter.

Når Norge derimot kutter i bistanden til Afrika, kutter vi også i mulighetene for skeive liv til å leve trygt, få helsehjelp og organisere seg.

Dette er ikke bare et budsjettspørsmål, men et spørsmål om internasjonal solidaritet med skeive liv som nå står i fare.