I disse krisene ble flest hjelpearbeidere drept i fjor

Totalt ble 861 hjelpearbeidere ofre for «større sikkerhetshendelser» i 2024, ifølge Aid Worker Security Report, som ble presentert i dag.

Gaza var det dødeligste stedet å jobbe i for bistandsarbeidere i fjor, med 181 drepte, men 60 hjelpearbeidere ble også drept i Sudan, ifølge rapporten som i tillegg peker på Sør-Sudan, Nigeria, Libanon, Ukraina, Etiopia, Somalia, Syria og DR Kongo som land der mange bistandsarbeidere ble drept mens de var på jobb for å hjelpe folk i nød.

2024 var «et rekordår for drepte hjelpearbeidere», ifølge organisasjonen Humanitarian Outcomes, som påpeker at de dystre tallene ikke bare gjenspeiler intensiteten i konfliktene, men også en devaluering av de humanitære prinsippene.

– Det er et høyt antall væpnede konflikter i verden, og antall drepte hjelpearbeidere øker parallelt med antall sivile drepte, sier Abby Stoddard, en av rapportforfatterne, til Panorama.

Humanitarian Outcomes registrerte et rekordhøyt antall voldelige hendelser (586) mot hjelpearbeidere i 2024 – inkludert drepte, skadde og kidnappede – en økning på 36 prosent fra 2023. 

I 2020 ble det registrert 117 drepte hjelpearbeidere. I 2021 var tallet 141, i 2022 var det 118 mens det i 2023 var 293 drepte bistandsarbeidere.

Rapporten viser til at den urovekkende trenden, som altså resulterte i 383 drepte hjelpearbeidere i 2024, fortsatte inn i 2025 – for i Humanitarian Outcomes´  Aid Worker Security Database er det registrert 265 drepte hjelpearbeidere så langt i år.

– Bekymringsfull utvikling

Stoddard peker på en rekke ulike faktorer som del av årsaksbildet, blant annet at humanitærretten stadig oftere blir ignorert, men også reduserte bistandsbudsjetter.

Tyskland og Storbritannia er blant giverne som har redusert sin bistand de siste årene, men rapportforfatterne trekker spesielt fram USAs kutt som del av årsaksbildet:

«I januar 2025 frøs den amerikanske regjeringen – tidligere verdens største bistandsgiver – brått sine humanitære bidrag, og fjernet dermed omtrent en tredjedel av de globale ressursene til sektoren. Etter hvert som bistandsorganisasjoner kutter i programmer og ansatte, står de overfor økte sikkerhetsrisikoer med reduserte midler og kapasitet til å redusere dem, noe som setter humanitært personell i enda større fare», heter det.

Abby Stoddard påpeker at frivillige organisasjoner, gjennom mange år, har utviklet systemer, ferdigheter og analytiske teknikker for sikkerhetsrisikostyring (SRM), men i rapporten pekes det på en «deprofesjonalisering» av sikkerhetsarbeidet i bransjen.

– Dessverre står alt dette nå i fare for å forvitre ettersom stillinger, team og hele funksjonsområder fjernes. Det skjer også en hjerneflukt når sikkerhetspersonell i bransjen hopper over til privat sektor, sier Stoddard til Panorama.

Desinformasjon og fiendtlighet

Årets Aid Worker Security Report – den femtende i rekken om bistandsarbeiders sikkerhet – var nær ved å ikke bli publisert da også Aid Worker Security Database mistet sin USAID-støtte med Trump-administrasjonens kutt.

Abby Stoddard mener bistandskuttene øker usikkerheten i seg selv, og peker på desinformasjon, spesielt i Sahel, hvor bistandsfiendtlighet på nettet har økt den operasjonelle risikoen i «den virkelige verden», der hjelpearbeiderne jobber.

Hun fremhever også et annet viktig funn i rapporten: 

– Før var det ikke-statlige grupper og kriminelle som var den største trusselen mot hjelpearbeidere, men nå står statlige aktører bak brorparten av volden, sier Stoddard.

Nesten alle (97 prosent) av hjelpearbeiderne som ble drept i 2024 var statsborgere i det kriserammede landet de jobbet – et mønster som samsvarer med at nasjonalt ansatte alltid har utgjort det store flertallet av humanitært personell, og dermed av ofre. 

Betaler den høyeste prisen

Nytt for 2024, er fordelingen etter arbeidsgiver. 

Hjelpearbeidere som er mest berørt, er nå de som er ansatt av nasjonale frivillige organisasjoner, mens andelen ofre fra internasjonale organisasjoner, spesielt internasjonale frivillige organisasjoner, har falt betydelig (med unntak for Gaza der veldig mange av de drepte var ansatt i FN-organisasjonen UNRWA; journ.anm).

– Ansatte i nasjonale og lokale organisasjoner betaler den høyeste prisen, hun. 

Abby Stoddard påpeker at lokale organisasjoner i økende grad må jobbe alene, og at de har lite ressurser til sikringstiltak, sammenlignet med internasjonale organisasjoner. 

– Disse lokale organisasjonene trenger mer fleksibel finansiering, og etter hvert som de internasjonale aktørene skalerer ned sine programmer, er det viktig at de sørger for at partnerorganisasjoner har de midlene de trenger for å beskytte sine ansatte, sier hun.