Bokanmelderen savner egentlig ikke forståelse, men sympati med Israel

Petter J. Mohn Petter J. Mohn

Pensjonert lærer og leder av Venner av Combatants for Peace Norge

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Flere har reagert med undring og forargelse over Bjørn Gabrielsens «anmeldelse» av Sidsel Wolds nye bok Israel – et land i kamp med seg selv i Panorama.

Gabrielsen mener at Sidsel Wold ikke klarer å gjøre israelere forståelig for norske lesere. Han beskylder også Wold for å ta feil i mangt og mye, men begår selv historiske unøyaktigheter, fordreining og feillesing. 

Det han avslører, er egne fordommer og manglende forståelse av hva boka handler om, slik også Raymond Johansen påpeker i et debattinnlegg.

Forståelse gir sympati? 

Gabrielsen er skuffet over at boka ikke gir økt forståelse for israelere. Forståelse kan gi sympati (om enn ikke nødvendigvis), skriver Gabrielsen, men så hevder han at han først og fremst er skuffet fordi forståelse kan gi «en bedre evne til å stille krav og til å oppnå håndfaste resultater». Jeg antar at han da mener stille krav til Israel.

Det er jo et konstruktivt ønske! Likevel sitter vi igjen med inntrykket av at det egentlig er sympati med Israel han savner.

Med denne boka har ikke Wold skapt den typen forståelse som gir sympati med Israel, ser han ut til å føle. Derfor prøver han å motsi Wold. Men han kommer altså til kort.

Angst for utslettelse 

Gabrielsen nevner Israels «eksistensielle kriger». En slik formulering, sammen med hans framhevelse av «hyppige folkemordtrusler» fra Iran, røper at han søker en forståelse for at Israel lever i angst. Det er viktig. Vi forstår ikke Israels politikk hvis vi ikke forstår israelernes angst for å bli utslettet.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu og hans enda mer ekstreme koalisjonspartnere har spilt på den angsten i politikken, brukt angsten systematisk og fått den til å vokse. Det kan ikke Gabrielsen benekte.

Han har selvsagt lov til å være uenig med Wold i vurderingen av Netanyahu, men det opphever ikke fakta, og det sier ingenting om kvaliteten på boka hennes.

At Wolds omtale av Hamas ikke tilfredsstiller Gabrielsen, er jo heller ikke en feil ved Wolds bok, men et uttrykk for Gabrielsens ønske om å framheve at Israel har grunn til å føle seg truet på livet.

Hvem er den svake parten? 

Angsten for å bli utslettet er reell. Hos israelere og hos palestinere. Hvem har størst grunn til frykt? Hvem er David, og hvem er Goliat?

Gabrielsen mener tydeligvis at Israel fortjener forståelse/sympati fordi de tross alt er den svake parten, omringet av fiender som vil dem til livs. Men krigshandlingene på Gazastripen har overbevist verdensopinionen om det motsatte.

Med sin hypereffektive, brutale krigsmaskin og med supermaktens penger og våpen i ryggen har det blitt vanskelig for Israel å framstille seg selv som den lille, uskyldige, steinkastende gjetergutten i kamp med den tungt bevæpnede kjempen.

To folk i angst for utslettelse 

Men angsten er virkelig. Selv om maktforholdet er himmelropende urettferdig, er det sant at begge de to folkene frykter for sin eksistens. Og forståelsen for «de andres» angst er liten. Det har Wold i lang tid, på mange måter, vist at hun forstår, bedre enn de fleste.

Hun har også snakket med den minoriteten i Israel som er i stand til å se angsten og bry seg om lidelsene til «de andre». Gabrielsen kaller dem for «ytre venstre», og får dem dermed til å høres ut som ekstremister. Det er de ikke.

Slike mennesker finnes også blant palestinerne, og der er de antagelig ikke i mindretall. De blir mistenkeliggjort på begge sider, og de er ikke de mest høyrøstede. Men dem bør vi lytte til. Det gjør Sidsel Wold. Det ønsker vel egentlig også Bjørn Gabrielsen? Og derfor er det med forventning vi vil lese «Israel - Et land i kamp med seg selv».