Sidsel Wold svikter leserne – Israel forblir uforståelig

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne. 

Sidsel Wolds «Israel - Et land i kamp med seg selv» er i sin utforming omtrent så profesjonell og lesbar som en høyaktuell bok om en pågående krig kan bli. 

Forfatteren har blandet personlige erfaringer og historiske kunnskaper med intervjuer med israelere, både hvermannsener og eksperter. 

Forfatteren har holdt seg temmelig strengt til spesifikt Israel, selv om den pågående krigen må ha gjort det nærliggende å la seg rive med i store geopolitiske analyser og ikke minst flere beskrivelser fra Gaza.

I teorien kunne dette vært en sårt tiltrengt bok som innfører nordmenn i den israelske debatten om sin egen rolle i verden.

Bok

• Israel - et land i kamp med seg selv
• Sidsel Wold
• Kagge Forlag 
• 372 sider 
  

Lakmustest

Lakmustesten for en bok av dette slaget bør vel ikke være om den tilfredsstiller verdenssynet til lesere 3800 kilometer fra Israel, men om leseren vil kunne forstå israelere bedre etter at permene slås igjen. 

Med økt forståelse kommer ikke bare (ikke engang nødvendigvis) sympati, men en bedre evne til å stille krav og til å oppnå håndfaste resultater. Gitt, altså, at man er i markedet for å påvirke situasjonen i Midtøsten. Av demonstrasjoner og flaggvifting å dømme virker det rimelig å anslå at antallet i Norge med slike ambisjoner danner et betydelig marked for en bok av dette slaget.

Dessverre grunnstøter Wold i denne boken på noen skjær som gjør «Israel - et land i kamp med seg selv» til et produkt primært for ren innvortes bruk i norsk palestinaskjerfmiljø og (hvis de kunne lest norsk) deler av israelsk ytre venstreside.

Dette sies ikke til forkleinelse for norske demonstranter eller det israelske «mitt land går til helvete»-segmentet, vi har alle våre roller å spille. Men det sies litt til forkleinelse for forfatteren.

Språk

Relativt tidlig i boken introduserer Sidsel Wold begrepet «militante palestinere» om de som utførte angrepene 7. oktober 2023. Bare unntaksvis kalles de «terrorister». 

Dette kan delvis forsvares med et behov for å unngå å bruke samme ord igjen og igjen, og at «militante» er den foretrukne betegnelsen hos for eksempel BBC. 

Men ubehjelpeligheten i uttrykket blir tydelig hvis man prøver å forestille seg gjerningsmannen den 22. juli omtalt som «militant nordmann». De ansvarlige for Bataclan-massakeren ble ikke omtalt som «militante syrere» av noen.

Men selv den mest kritiske leser må erkjenne at taksonomien her ikke er enkel. I Norge unngår de aller fleste å omtale palestinere kun som «palestinere» når man omtaler drapsmenn eller voldtektsmenn. Derimot holder det med «palestinere» når de er ofre.

Wold mener at man i israelsk diskurs slett ikke sier «palestinere» om de som bor i Gaza. En av hennes kilder sier at israelere «ikke synes man skal se på dem som mennesker etter 7. oktober». Her er vi i en slags impresjonistisk reportasjeform siden israelske medier vitterlig sier «palestinere» om befolkningen på Gaza, men kanskje det ikke føles sånn for alle.

Moral

En annen litt uheldig side ved denne boken er forfatterens moralisering og hovering over sitt subjekt. «Ute i verden økte demonstrasjonene mot Israels krigføring. For israelerne opplevdes det som at folk i Vesten tok Hamas' side. De forsto ikke at det var Israels brutale krigføring, som tok livet av så mange kvinner og barn, verden reagerte på.»

«De forsto ikke», nei. Men hva kunne dette komme av? Hvordan oppfattes budskapet til israelerne fra massemønstringene i vestlige hovedstader? Her kan man føle at Wold har latt en sjanse til virkelig analyse slippe unna. For hvis man ikke demonstrerer i håp om å endre begivenhetenes gang, hva demonstrerer man egentlig for?

Selvsagt finner hun israelere å intervjue som er enige i at landet deres har mistet sitt moralske kompass. Slik refs finner man i alle land, og av og til kan man føle at de er særlig lette å finne i Israel. Men det som kan være betimelig kritikk og retorikk innad i et samfunn kan noen ganger bli grelt når det videreformidles til utenforstående uten kontekst.

I samtale med en talsmann for organisasjonen Breaking the Silence får hun høre følgende:

«Der får de uniform og våpen og blir fortalt at dersom de ser palestinere de oppfatter som truende, må de bare skyte. I samfunnet og i hæren lærer du at det å skyte en palestiner er en god ting fordi du dermed forsvarer landet.»

Informanten hennes fortsetter: «For hver palestiner du dreper, risser du inn en X på geværkolben. Og det sees på som en skikkelig kul greie.»

Så lenge som Wold har oppholdt seg i Israel, tror hun virkelig at dette er IDFs rules of engagement? At alle israelere hun kjenner har gått gjennom en slik trening, og at hun først får vite om det nå? Hvilke ressurser har en samfunnsengasjert og rettferdighetssøkende ung nordmann som leser denne boken for å forstå at her kan det ha blitt smurt temmelig tjukt på?

Presisjon

«Israel - et land i kamp med seg selv» repliserer en god del forestillinger om Israel som er oppleste og vedtatte i Norge, men ikke nødvendigvis har så mye gjenklang i Israel. For eksempel påstanden om at «i 1947 ble vestlige land og et flertall i FN til slutt enige om å gi jødene et hjemland i Palestina. Dette hadde neppe skjedd uten vestmaktenes dårlige samvittighet etter holocaust».

FN «ga» ikke noen et land. De administrerte en avstemning der jødene sa ja til deling av den gjenværende delen av det britiske mandatet etter at Jordan var blitt skilt ut. Den arabiske befolkningen, på dette tidspunkt ikke kalt «palestinere» av noen, boikottet avstemningen.

Den dårlige samvittigheten Wold refererer til virker logisk, sett med dagens øyne og etter at Holocaust ble en del av skoleundervisningen i mange land fra 1980-tallet. (Mange forbauses over at det skjedde så sent!) Men det finnes ikke mange kilder som underbygger en slik anger. 

Den unge statens ytterst begrensede støtte i sine eksistensielle kriger, og det faktum at det tok tolv år før første statsbesøk, kan snarere tyde på at den dårlige samvittigheten hos vestlige land de første årene var av overkommelig størrelse.

Wold skriver dette om utvandringen av jøder fra Øst-Europa under forrige århundreskifte: «De fleste reiste til drømmelandet «Di Goldene Medine», som USA ble kalt på jiddisch. Men etter hvert som sionismen sådde et frø om et eget jødisk hjemland, la flere om kursen mot Palestina.» Ja, jo, men at USA hadde innvandringsstopp var nok av minst like stor betydning.

Hvis man tror at jødene «fikk» et land i stedet for at de selv i to generasjoner i forkant drenerte malariabefengte sumper og opprettet jordbruk og havnemyndighet og banker og infrastruktur, og hvis man tror hundretusener reiste over kontinenter og hav på grunn av en nasjonalistisk drøm og ikke primært for å redde sine liv, kortsluttes kommunikasjonen med de fleste israelere. 

Man kan stadig mene at israelerne tar så mange dårlige valg, at de må korrigeres av omverdenen. Men man kan ikke finne på ting om dem, hvis man vil ha dialog.

Den erfarne NRK-korrespondenten tar også lovlig lett på sleivete formuleringer som denne: «Israels regjering gjorde som den pleide når den møtte kritikk for behandlingen av palestinerne: kalte det for jødehat.» Kan dette stemme? 

Pleier de å reagere slik? Ingen kilder oppgis. At noe oppleves slik betyr ikke nødvendigvis at det er slik. Ved å påstå at Israels regjering «pleier» å dra antisemittismekortet nøytraliseres enhver påstand om at kritikk som rettes mot regjeringen kan være motivert av noe annet enn komplett nøytral rettferdighetssøken.

I sitt kapittel om Breaking the Silence skriver hun at veteranene «har fortalt om trakassering av sivile palestinere, kollektiv straff, dehumanisering, skyt-på-alt-som-rører-segmentalitet og uklare retningslinjer fra IDF, verdens mest moralske hær», som de ynder å kalle seg selv. Igjen ingen kilder. 

Men sier virkelig IDF dette om seg selv? Enkelte politikere og Israel-tilhengere gjør det definitivt. Men hvor profesjonelt, og hvor avskrekkende, ville det egentlig være av et forsvar å selv markedsføre seg slik?

Iran og Qatar

En annen typisk vestlig fremstilling, som Wold også gjør seg skyldig i, er å si at Netanyahu har vært «besatt» av Iran som om det er personlig antipati hos en enkelt statsleder som er temaet. I Iran har alle skolebarn startet hver skoledag i førti år med å rope «død over Israel». Tehran har hatt et digitalt ur i sentrum med nedtelling til Israels endelikt. (Uret ble bombet av Israel i sommer, men er angivelig satt opp igjen.) 

Kombinasjonen av hyppige folkemordstrusler fra øverste politiske hold og atomprogram kan jo være tilfeldig, men hvem i Norge kan vel garantere for det. Kanskje er Netanyahu besatt, men er det rimelig å ikke åpne for at dette går begge veier?

En annen utfordring Wold deler med en hyppig forekommende norsk formidling av Israel, er å fremstille israelerne som konsekvent aktive, og palestinerne som rent reaktive. 

Gazas tunneler nevnes ofte i boka, men som om de var pyramidene i Egypt eller et naturfenomen. De bare er der. Men noen bygget dem. Bokens kapittel om Qatars pengestøtte til Gaza blir nesten bisarr når det ikke en gang nevnes at tunnelene, dette største av alle palestinske prosjekter, må ha blitt finansiert på en eller annen måte.

Tunnelene var aldri en hemmelighet (selv om deres omfang var det), og her kommer tragedien ved Netanyahus og hele det israelske samfunnets strutsepolitikk enda klarere til syne enn det Wold klarer å fremstille. 

Med overføringene fra Qatar kunne Israel nærmest ignorere Gaza og håpe på at gradvis økende levestandard (om enn også større trengsel) ville holde enklaven noenlunde rolig. Dette til tross for tunnelbyggingen og de hyppige løftene om total utslettelse fra Hamas.

Sjokket etter 7. oktober, innsikten i at man har festet og forsket og utviklet og gründet seg fram til en flerdobling av BNP og krysset fingrene for at fiendene ikke skulle slå til uten at den israelske teknologien holdt befolkningen trygg, forklarer mye av Israels handlinger de siste to årene: Kvestingen av Hizbollah, bombingen av Iran og uskadeliggjøring av våpenarsenal i Syria.

Når Wold skriver «Hadde det ikke vært for qatarerne som meglere mellom Israel og Hamas, ville neppe israelske gisselfamilier fått hjem så mange av sine kjære i live etter 7. oktober 2023», gjør hun det med en ikke helt berettiget skråsikkerhet. Ingenting tyder på at landet primært motiveres av humanitære hensyn.

Bok for hvem?

Aller mest graverende, for en som har oppholdt seg så lenge i regionen, er Wolds totale mangel på interesse for Hamas. Uten å forstå dem, er det heller ikke mulig å forstå israelere eller israelske myndigheter.

«Hvor meningsløst var det ikke å angripe de israelerne som aktivt hjalp de mest sårbare blant palestinerne», skriver hun ved en anledning der hun prøver å prosessere at så mange av ofrene hadde vært uttalte tilhengere av fred og sameksistens med palestinerne.

«Hvilket selvskudd var det ikke å angripe disse folkene. I Israel var venstresiden allerede så svekket fra før», skriver hun senere. Det finnes ingen tegn på at Hamas skiller på israelere overhodet. I deres retorikk har de vært beundringsverdig konsistente og klare.

Forfatteren tror enda til at Hamas primært har nasjonale, territoriale ambisjoner: «Men i motsetning til Den islamske staten (IS) og al-Qaida har aldri Hamas vært interessert i å føre kampen sin internasjonalt. Deres kamp er lokal og gjelder landet Palestina.» Her underslår hun den forløsende rollen som en overvinnelse over den jødiske staten, har i store deler av den muslimske verden. 

Det forklarer kanskje hvorfor hun så overlegent kan avfeie israelsk frykt slik: «Mens verden utenfor ser Israel som Goliat, lever israelere i en boble der de fremdeles ser seg som David.» 

Dette skriver hun etter regelrett krigføring mot Hamas i Gaza og på Vestbredden, Iran, Houthiene i Yemen, Hizbollah i Libanon, og Syria. At israelere kan se på seg selv som David etter å ha opplevd militære seiere (med unntak av i Gaza) mot så mange velutstyrte fiender samtidig, kan kanskje tilskrives andre årsaker enn psykologiske vrangforestillinger i «en boble».

Konsulenter for denne boken har vært professor Jørgen Jensehaugen og teolog Trond Bakkevig, to offentlige intellektuelle som kan påstås å ligge ganske nær konsensus om Israel og palestinerne i Norge, og endog være premissleverandører til den. 

Har målet med boken vært å smigre den siden som dominerer debatten i Norge med gjentagelser av etablerte forestillinger, har de vært et godt valg. Hvis man derimot hadde ønsket å lage en bok som kunne danne grunnlag for en debatt som ville engasjert hele spekteret av engasjerte i denne saken, kunne man søkt etter mer utfordrende konsulenter, uten å ha gitt avkall på kritisk brodd.