Meninger:
Når Sidsel Wold skal tas!
Når Bjørn Gabrielsen anmelder Sidsel Wolds bok, virker det som om han helst skulle ønske hun hadde skrevet en annen. Resultatet er en kritikk preget av fordommer, feiltolkninger og liten vilje til å lese boken på dens egne premisser.
Generalsekretær i Norsk Folkehjelp
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Gabrielsens anmeldelse av Sidsel Wolds bok «Israel - et land i kamp med seg selv» var underlig lesning. Han har tydeligvis ønsket at hun hadde skrevet en annen bok, ikke den Wold selv har skrevet at hun vil skrive.
Hans egne fordommer kommer til uttrykk tidlig, der han omtaler boken som «et produkt primært for ren innvortes bruk i norsk palestinaskjerfmiljø». Da vet vi altså det. Han trenger ikke skrive mer for å si at boken ikke er verdt å lese.
Feillesning og fordreining
I fortsettelsen skjelner han knapt mellom det Sidsel Wold selv mener, og det hun gjengir fra samtaler med folk som er støttende eller kritiske til den israelske regjeringens håndtering av gisselspørsmålet eller krigføring.
Når hun gjengir hva folk fra organisasjonen Breaking the Silence forteller om å risse inn en X i geværskjeftet etter å ha drept en palestiner, fremstiller han det som om hun mener det er det israelske forsvarets praksis, eller «rules of engagement».
Dette er en fordreining av hva Wold skriver i boken. Gabrielsen mener tydeligvis at det er galt å gjengi en tidligere soldats fortelling om at dette var vanlig.
I stedet for å lese med åpenhet og nysgjerrighet, leser han med skepsis og motvilje. Det gjør at kritikken hans sier mer om ham selv enn om innholdet i boken.
Historisk unøyaktighet
Gabrielsen fremmer sin egen versjon av historien om hvordan Israel ble opprettet: FN «administrerte en avstemning der jødene sa ja til deling av den gjenværende delen av det britiske mandatet etter at Jordan var blitt skilt ut. Den arabiske befolkningen, på dette tidspunkt ikke kalt «palestinere» av noen, boikottet avstemningen.»
Det var britene som ba FN ta over. De hadde vært ansvarlige for Palestina som mandatområde etter Folkeforbundets vedtak i 1920-årene. Jødene var lovet et nasjonalt hjem, ikke en stat i området.
Flertallet av befolkningen i Palestina ble kalt «ikke-jøder», og i god tradisjon fra britisk kolonipolitikk, splittet etter religiøse skillelinjer. De var fremdeles befolkningsflertallet da FN 29. november 1947 vedtok delingsplanen for Palestina.
De kristne og muslimske innbyggerne ble ikke hørt eller fikk forhandlingsrett hverken før Folkeforbundet vedtok mandatet eller da FN vedtok delingsplanen. De kunne ikke boikotte avstemningen i FN, slik Gabrielsen skriver, ganske enkelt fordi de ikke hadde stemmerett.
Verdenssamfunnet ville at Israel skulle eksistere. Sidsel Wold har ikke skrevet noe annet enn det.
Manglende forståelse av hva boken handler om
Gabrielsen kritiserer at Wold viser «en total mangel på interesse for Hamas». For det første er det ikke riktig. For det andre er det Israel og landets reaksjon på Hamas sin terror hun har skrevet om.
Når hun skriver at Hamas primært har nasjonale, territoriale ambisjoner, i motsetning til IS og al-Qaida, klandres hun for ikke å forstå «den forløsende rollen som en overvinnelse av den jødiske staten, har i store deler av den muslimske verden.»
Er det ikke like sannsynlig at «store deler av den muslimske verden» mener at fred i landet mellom Jordanelven og Middelhavet ganske enkelt vil være til fordel for alle palestinere, kristne og muslimske, og for hele Midtøsten?
Gabrielsen mener også at to av bokens konsulenter ikke er utfordrende nok overfor Wolds tekst. Vet han hva konsulentene har skrevet? Ingenting, men han vet å så mistanke og mistro.
Til slutt fremstår Gabrielsens anmeldelse mer som en reaksjon på egne forventninger enn en vurdering av boken Sidsel Wold faktisk har skrevet. I stedet for å lese med åpenhet og nysgjerrighet, leser han med skepsis og motvilje. Det gjør at kritikken hans sier mer om ham selv enn om innholdet i boken.
