Mental helse i Ukraina:
– Musikken gir meg
et pusterom fra krigen
På en klubb i svartehavsbyen Odesa får vennegjengen en pause fra krigen. Men bare timer etter at musikken stilner denne kvelden, iverksetter Russland det største drone- og missilangrepet siden fullskalainvasjonen.
– Vi danset og koste oss, så ble vi igjen innhentet av virkeligheten, sier Khrystyna Neagu.
– Dette er mitt andre hjem. Her møter jeg folk jeg kan være meg selv med, venner som har blitt familie. De er blitt utrolig viktige for meg, for hverdagen nå er jobb, scrolling og venting på neste luftalarm. Hider gir meg et pusterom og bringer en følelse av normalitet, sier Khrystyna Neagu til Panorama.
Vi møter henne mellom to dj-set i baren på utestedet Hider, et par steinkast fra havna i Odesa. Neagu og vennene har bestilt en runde tequila, skåler og ler, og 33-åringen forteller om hvordan utestedet gir henne avkobling i en hverdag av dystre nyheter.
– Man venner seg på en merkelig måte til alle angrepene. Å møte gode venner og danse, gjør det mulig å leve uten at frykten fortærer meg fullstendig. Å være på dette utestedet gjenoppretter en slags balanse, hvor jeg, i hvert fall for noen timer, fortrenger krigen.
– Handler om mer enn festing
Khrystyna Neagu jobber som prosjektleder i et ukrainsk kosmetikk- og legemiddelselskap. Men etter «dagjobben» bruker hun mye tid på andre lidenskaper. Hun designer klær under merket Von, og som dj Kriscode lager hun musikk. Hun påpeker at Hider er noe mer enn et sted for dans og moro, at utestedet og menneskene som frekventerer det, har utviklet seg til et eget lite samfunn som vil bidra til en bedre framtid for Ukraina.
– Dette handler om noe mer enn å feste. Dette er ikke bare et sted hvor folk kan danse og drikke tequila. Hider-samfunnet organiserer veldedighetsarrangementer og samler inn penger til støtte for soldatene ved fronten, sier hun.
Neagu mener at utestedet også er et verdifullt sted for soldater i tjeneste, fordi det gir dem øyeblikk av normalitet når de er innom hjembyen under perm.
– Dette stedet viser at Odesa lever tross krigen, at kultur fortsatt kan blomstre. Her finner jeg ro som gjør at jeg kan vende tilbake til hverdagen med ny styrke, sier hun.
33-åringens venninne, dj Inima Bliss har allerede fullført sitt dj-set. Snart skal den mer kjente musikkprodusenten Yansima fra Kharkiv, helt øst i Ukraina, innta miksepulten.
– Når jeg danser, føler jeg meg hel. Musikken flytter fokuset fra vonde tanker.
«Are you ok?»
Når Panorama forlater Hider denne kvelden, er det lille dansegulvet nesten fullt.
Men et par timer senere uler luftvernsirenene igjen over svartehavsbyen.
Vi sitter i kjelleren på hotellet i Odesa, hører den karakteristiske lyden av en Shahed-drone – som en trimmet moped – rett over oss.
Så salve etter salve, luftvernskyts fra ukrainske soldater som forsøker å skyte den ned. Via Telegram kan man følge innsatsen minutt for minutt, med oppdateringer som at dronen «kjører i sirkler» over sentrum og «nå er den over havna».
Klokka har passert 04 når det tikker inn en sms til Panorama:
«Are you ok?»
Khrystyna Neagu sover heller ikke denne natten, der Russland sender minst 800 droner og 13 missiler inn over Ukraina – det største luftangrepet siden fullskala-invasjonen.
Det ble rapportert skader i en rekke byer, men Odesa og Kyiv ble hardest rammet. I hovedstaden ble regjeringsbygningen truffet for første gang, og minst to personer ble drept da droner traff et boligkompleks. Odesa ble rammet av både missiler og droner. Det var ødeleggelser også i svartehavsbyen, der noen også denne natta ble hjemløse.
– Ble innhentet av virkeligheten
Noen dager senere, spør vi Khrystyna Neagu, per telefon, om hvordan det egentlig er å leve i en by som regelmessig utsettes for drone- og missilangrep – der flyalarmen har gått mer enn 2000 ganger siden februar 2022.
– Kvelden på Hider føltes relativt lys, vi danset og koste oss. Men da dronene kom, ble vi igjen innhentet av virkeligheten, sier Khrystyna.
Da 33-åringen kom hjem etter denne september-kvelden, la hun seg til å sove i leiligheten sentralt i Odesa. Ved midnatt kunne de første eksplosjonene høres over havnebyen.
– Jeg sov, så jeg hørte ikke luftalarmen. Jeg våknet heller ikke av de første eksplosjonene, men av et lys som strømmet inn gjennom vinduet. Det er en merkelig følelse når man våkner midt på natten, ikke av lyd, men av blendende lysglimt på himmelen.
Neagu forteller at hun sjeldnere og sjeldnere oppsøker tilfluktsrom når alarmen går.
– Men denne natten tok jeg katten min Koki og løp ned i kjelleren i t-skjorte og tøfler.
Hun sendte meldinger til venner for å høre om de var ok.
– Jeg ble ikke spesielt redd, men det var katten min, som vanlig. Jeg tror den har utviklet en form for angst, sier Neagu.
Hun har på en eller annen måte lært seg å leve med krigen.
– Jeg føler ikke på en direkte frykt, lenger. Nå er det mer en overhengende angst og en indre stemme som sier «nei, ikke nå igjen ... jeg hater dette». Som veldig mange andre ukrainere, tar jeg piller mot angst, fordi det er viktig å ta vare på sin mentale helse.
– Virkeligheten overgår statistikken
Russlands angrepskrig mot nabolandet har medført ekstreme psykologiske utfordringer, ifølge denne studien. Forskerne påpeker at væpnet konflikt, som krigen i Ukraina, har varige effekter på folks mentale helse, inkludert posttraumatisk stresslidelse (PTSD), angst og depresjon – og at disse rammer alle, uavhengig av kjønn, utdanning og økonomi.
I en annen undersøkelse, som Panorama omtaler her (LENKE), heter det at kvinner oppgir høyere angstnivåer enn menn. Men også i undersøkelsen fra FNs utviklingsprogram, fremheves det at halvparten av de spurte opplever depresjon eller stor tristhet.
Også en nasjonalt representativ undersøkelse fra Kyiv International Institute of Sociology, viser en dramatisk økning i angst og depresjon blant ukrainere etter vel tre år med krig.
Undersøkelsen, fra mai 2025, fant eksempelvis at om lag 33 prosent lider av angst og at 28 prosent har utviklet depresjon, nesten seks ganger så mange som før krigen. Samtidig, påpeker forskerne, vurderer bare rundt 9 prosent av respondentene sin egen psykiske helse som dårlig eller svært dårlig, noe rapportforfatterne mener indikerer at mange overvurderer sin egen psyke. Khrystyna Neagu er enig med forskerne.
– Jeg tror virkeligheten overgår statistikken, sier hun.
– Om jeg bare ser på min egen krets, venner og familie, var det kanskje én av ti som brukte medisiner mot angst eller depresjon før krigen. Nå er det kanskje åtte. Men det er også slik at veldig mange ukrainere ikke kan eller vil søke hjelp – og heller prøver å takle alle problemene på egen hånd, sier Neagu.
– Konsekvensene vil merkes i mange år
Hvordan vil dette påvirke Ukraina etter krigen? spør hun og svarer selv:
– Svært negativt. Fordi ubehandlet angst, depresjon eller traumer vil påvirke neste generasjon. Det former familieliv, foreldrerollen, forhold og samfunnet som helhet. Og hvis vi ikke tar tak i dette nå, vil konsekvensene merkes i mange, mange år.
Khrystyna Neagu vokste opp i Kyiv, hvor hun fullførte utdannelsen ved Dragomanov-universitetet, før hun etablerte seg i Odesa med sin daværende ektemann for fem år siden. Hun forteller at de to valgte å gå fra hverandre, etter Russlands invasjon i 2022.
– Dessverre satte krigen alt i perspektiv, og jeg innså at det er lettere for meg å håndtere livets utfordringer på egen hånd. Men vi gikk fra hverandre som venner, forteller Neagu.
Hun mener skilsmisse er et underrapportert problem i Ukraina.
– Dette handler om noe mer enn min egen historie. For krigen har gjort at veldig mange ukrainske familier har gått i oppløsning. Noen har ikke klart å bære avstanden når kvinnene og barna har forlatt landet, andre ser ikke lenger for seg at det er mulig å bygge en fremtid sammen her, sier Neagu.
Hun forteller at mange ikke tør, vil, eller kan, gå inn i denne type problemstillinger, nå.
– «Dette er ikke tiden for denne type samtale – vi skal håndtere alt når krigen er over», er et perspektiv jeg hører igjen og igjen. Men slike utfordringer, de mellommenneskelige og sosiale problemene som aldri vises i nyhetene, må løftes fram nå, før det er for sent. Familien, som institusjon, står i fare for å gå tapt, sier 33-åringen.
Den natten, etter at vennegjengen hadde kost seg på utestedet, ble enda flere familier hjemløse i Odesa. Khrystyna Neagu har lest de hjerteskjærende historiene om alle som blir hjemløse, om familiemedlemmer som mister sine kjære, igjen og igjen.
Men også krigens hverdagsproblemer er utfordrende.
– Jeg er bekymret for at de massive strømbruddene fra sist vinter skal gjenta seg.
– Når det ikke er strøm, når man ikke har oppvarming, mobiltilkobling eller internett, og du ikke har informasjon om hvor en drone eller et missil er på vei, er det skummelt.
– Jeg trengte profesjonell hjelp
Khrystyna Neagu forteller at hun begynte å ta medisiner fordi angsten utviklet seg til depresjon. Hun følte seg tom, sier hun ikke klarte å fungere i hverdagen, eller i jobben.
– Jeg forsto at jeg trengte profesjonell hjelp og oppsøkte lege, som skrev ut medisiner. Han anbefalte meg å fortsette å ta dem helt til krigen er over, sier hun.
Hun forteller at mange i hennes vennekrets går på antidepressiva.
– Nesten alle jeg kjenner har mistet noen – slektninger eller venner, forteller Neagu.
Hun har selv mistet fem gode venner, en venninne tok selvmord, og fire kompiser som ble sendt til fronten – to av dem er fortsatt savnet. 33-åringen er takknemlig for alle som støtter Ukraina, og sier hun håper verden ikke vil glemme at det utenkelige kunne skje.
– Vi var ikke forberedt og kunne ikke forestilt oss at dette var mulig i det 21. århundre. Folk flest kjente bare til krig fra filmlerretet. Kanskje det er derfor det finnes en stereotypi om at alle som lever med krig bare gjemmer seg og gråter.
Slik er det ikke, påpeker hun:
– I virkeligheten ønsker de som blir værende i Ukraina bare å leve.
Khrystyna Neagu sier «håpet er det siste som dør» i Ukraina, men påpeker at dersom strømbruddene skal prege også den kommende vinteren, vil det bli krevende.
– Slik situasjonen er nå, er det umulig å planlegge en framtid i Ukraina – langt mindre å få barn. For hvordan kan man ha et lite barn når man hele tiden må søke tilflukt i bomberom? Som kvinne er dette skremmende tanker, og jeg håper bare at folk og nasjoner vil komme sammen for å stoppe dette, sier hun.
– Håper på én fredelig natt
Det er desember, og det har gått noen uker siden Panorama sist snakket med Neagu når vi ringer Odesa igjen. 33-åringen forteller at hun har ligget i senga med feber, at hun føler seg bedre nå, men at det har vært en jevn strøm av russiske drone- og missilangrep mot svartehavsbyen de siste ukene.
Noen droner har vært veldig tett på, forteller hun. De er blitt nøytralisert av ukrainske soldater og har falt ned rett utenfor blokka der hun bor.
– Det har vært noe i lufta nesten hver dag. Men det som kanskje er det mest skremmende, er hvordan noe som aldri burde føles normalt sakte blir det.
Vi snakker om vinteren som er i anmarsj, om de ekstremt mange russiske angrepene som er rettet mot energiinfrastruktur.
– Målet er å destabilisere. Det er vanskelig å nevne én spesifikk følelse jeg får av angrepene, for jeg føler på både sinne og tristhet. Først sinne, men når dette fortsetter dag etter dag, går det over i fortvilelse og en følelse av håpløshet. Når konstante angrep kommer med hverdagslige vanskeligheter, blir det psykologiske presset overveldende, sier hun.
Det er forløpig ikke snø i Odesa, men for Neagu er vinteren allerede ankommet.
– Vinter handler ikke om været her – det handler om mørke, om mangel på strøm og konstant spenning. På vei hjem fra jobb, går jeg gjennom mørke gater, hører generatorene som durer. Jeg er ofte innom en matbutikk, men når jeg kommer hjem, må jeg sette matvarene på balkongen. For uten strøm, fungerer ikke kjøleskapet.
– Noen ganger når jeg kommer hjem, setter jeg bare fra meg posene og gråter.
Og så, når hun har grått litt, ringer hun en venn, forteller hun.
– Vi tuller litt, forteller hverandre historier, og slik takler vi hverdagen. Humor er en overlevelses-mekanisme. Men om jeg skal være helt ærlig, så er dette ekstremt vanskelig å stå i, og jeg vet ikke hvor lenge folk her kan leve slik, sier Khrystyna Neagu.
– 2025 er snart over, har du et ønske for det nye året?
– Som alle ukrainere er mitt største ønske at krigen skal ta slutt.
– I fjor feiret jeg verken jul eller nyttår. I år er mitt ønske for nyttårsfeiringen enkelt: ingen flyalarmer, ingen eksplosjoner, bare én fredelig natt. Jeg håper å kunne tilbringe den med venner, høre på musikk, spise klementiner – og for noen timer glemme at det er krig.
Artikkelen er laget i samarbeid med den ukrainske researcheren Hlib Yehorov.
