En mann holdt opp et skilt med ordene «vi vil ikke ha militærstyret» under en protest mot kuppet ved Yongon-universitetet 25. februar 2021.
En mann holdt opp et skilt med ordene «vi vil ikke ha militærstyret» under en protest mot kuppet ved Yongon-universitetet 25. februar 2021.

Meninger:

Kuppets politiske kraft

Tre år etter militærkuppet i Myanmar er det den politiske kraften i burmesernes motstandskamp som står igjen.

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

«We Need Action. Action. Action», nærmest hveste han. Så ble linjen brutt. 

1. februar 2021 startet dramatisk. 

Det var midt i pandemien. Jeg ble vekket av et videoanrop fra Arkar Myo Htet, en briljant, ung NLD-politiker. Han ringte fra politikerhyblene i Naypyitaw mens området var omringet av det burmesiske militæret. 

Det de folkevalgte i Myanmar lykkes med i de første dagene etter kuppet fortjener plass i historiebøkene.

Like etterpå startet arrestasjonene. Reaksjonen mot kuppet kom like umiddelbart. Demonstranter tok til gatene. Det ble slått på kjeler og kar i protest. Sivile ulydighetsaksjoner ble organisert. Etniske minoriteter intensiverte kampene mot regimet.

Militærets svar har vært forutsigbart og brutalt. På tre år er 4444 mennesker drept av juntaen og 25 000 arrestert. Ifølge AAPP sitter 20 000 fremdeles fengslet. 

Allikevel fortsetter den politiske motstanden i 2024, som den gjorde i merkeår som 1962, 1974, 1988, 1996 og 2007. 

På en dag der drapene, fengslingene, menneskerettighetsbrudd med rette markeres, er det på sin plass å hylle de som sørger for at ofrene ikke var forgjeves: Politiske partier som fortsatte arbeidet for demokrati. Fagforeninger som aksjonerte. Sivilsamfunnsorganisasjoner som mobiliserte. I dette innlegget har jeg lyst til å løfte frem politikerne.

Konstitusjonell legitimitet

Det de folkevalgte i Myanmar lykkes med i de første dagene etter kuppet fortjener plass i historiebøkene. I et land som få år tidligere var frakoblet internett, klarte politikere på flukt å organisere digitale møter, der de først etablerte en komite som representerte underhuset, Committee Representing the Pyidaungsu Hluttaw – CRPH, som igjen klarte å utpeke en samlingsregjering, National Unity Government – NUG. 

Dette klarte de etter tidsfristene fastsatt i den burmesiske grunnloven, som betyr at NUG har en konstitusjonell legitimitet, i motsetning til juntaen ledet av hærsjefen. 

Valget i 2020 befestet den unike posisjonen Aung San Suu Kyi og partiet hun leder, National League for Democracy (NLD), har i den burmesiske befolkningen. 

På landsbasis vant partiet 920 av 1117 seter, mer enn i 2015. I nasjonalforsamlingen vant de 370 av 664 seter, siden hvert fjerde sete er reservert militæret utgjør det 86 prosent av setene som var på valg. 

Det er et enestående resultat som kan forklares med det militære partiets upopularitet, i tillegg til at de mange partiene som representerer de etniske minoritetene ikke klarte å samle seg, noe de ble straffet for av velgerne og av valgsystemet.

Aung San Suu Kyi forsto, som de fleste burmesere, at det var en risiko for militært tilbakeslag. Da NLD vant valget i et valgskred i 2015, snøt Aung San Suu Kyi dem for feiringen. 

Jeg var en av flere tusen som sto utenfor partikontoret den kvelden. Partilederen viste seg ikke og velgerne fikk beskjed om å reise hjem. Dette var for å ikke irritere militæret. NLD-politikerne fikk streng beskjed om å pugge landets grunnlov, til tross for at den ble skrevet av militæret for å tjene militærets interesser, og at den forhindret Aung San Suu Kyi i å bli president. 

Den briljante juristen, Ko Ni, ekspert på konstitusjonell rett og medlem av NLD, klarte å finne et smutthull i grunnloven. Han gjorde Aung San Suu Kyi til statskansler som sto over presidenten. Dette irriterte militæret. Ko Ni ble skutt og drept på den internasjonale flyplassen i Yangon 27. januar 2017, som markerte begynnelsen på slutten for reformprosessen.

Unge politikere finner sin vei

For meg var det et privilegium å se unge politikere som tok steget opp og frem i de ulike partiene fra 2012. Det var trangt om plassen i NLD, og enda enda trangere i de etniske partiene. Unge talenter fant allikevel en vei. 

Ma Kyi Pyar, et stort politisk talent fra NLD, jobbet seg frem i lokalpolitikken og fikk plass i parlamentet i Yangon. Hun la ikke skjul på frustrasjonen over gubbeveldet i NLD, men klarte å finne sin vei. Hun jobber nå tett med NUGs statsminister. 

Bloggeren Nay Phone Latt lyktes med å vinne et sete i parlamentet i Yangon. Rapperen Phyo Zeya Thaw tok steget opp til nasjonalforsamlingen i valget i 2020. Zin Mar Aung var med å starte opp en skole for statsvitenskap i 2012, samtidig som hun jobbet for NLD. Hun er nå utenriksminister i NUG. 

Det er mange flere eksempler. En trist og underkommunisert konsekvens av et militærkupp er at unge politikeres karrière er satt på vent. Det positive er at svært mange har fortsatt engasjementet i andre former, men de er fratatt en demokratisk arena tett på folket de representerer.

Noe av det viktigste det internasjonale samfunnet kan gjøre tre år etter kuppet, er å understøtte burmeseres politiske motstand ved å anerkjenne NUG som landets legitime regjering. 

Like viktig er det å utnytte tiden til å bygge kapasitet hos unge politikere så de kan forberede seg på å lede landet. Det oppnås best ved å bygge kapasitet hos den enkelte politiker, men også gjennom partistrukturene i NLD, etniske partier og NUG. 

En slik kapasitetsbygging var Norge og andre land villig til overfor en militær regjering som ikke var demokratisk valgt. Det er få gode grunner til å ikke gjøre det samme for de folkevalgte. 

Et slikt program hadde vært den beste markeringen av tre år med imponerende politisk motstand mot de militære kuppmakerne. Og det ville vært et sent, men godt svar på oppfordringen fra Arkar Myo Htet for nøyaktig tre år siden: «We need action!»

Powered by Labrador CMS