Meninger:
At norsk bistand er drevet av godhet, er en misforståelse
Senterungdommen vil fjerne altruistiske motiver i Norges bistand, og ønsker at den i stedet skal gagne norske egeninteresser. Men faktum er at bistanden alltid har speilet norske prioriteringer. Spørsmålet er derfor ikke om bistanden handler om interesser, men hvilke.
Frilansjournalist og kommentator
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Er bistand til for å gjøre godt, eller for å styrke Norges plass i verden?
Debatten er blitt dratt opp av flere utspill den siste tiden.
Senterungdommen tok nylig til orde for en mer interessebasert bistandspolitikk. Mens et notat fra Civita mener det snakkes for lite om interesser og geopolitikk i bistanden. Bård Vegar Solhjell, som akkurat har gått av som Norad-direktør, har fulgt opp med et pedagogisk innlegg i VG som viser hvordan bistanden er i Norges interesse.
For er egentlig norsk bistand så løsrevet fra interessepolitikken som man noen ganger får inntrykk av, og hvor stammer i så fall dette inntrykket fra?
Det er ingen grunn til å tvile på at bistandsforvaltningen og organisasjonene faktisk vil godt, og at etikk og moral har en stor plass i bransjen. Men verken forvaltning eller organisasjoner opererer i et politisk vakuum.
Norsk bistand er alt interessepolitikk
Ser man på norsk bistand de siste 25 årene, er det åpenbart hvordan den følger den øvrige norske utenrikspolitikken.
Store mottakere er Afghanistan og de palestinske områdene, Sudan og siden Sør-Sudan. I en periode, da Norge også bidrar til en FN-styrke i Mali, seiler denne delen av Sahel opp.
Etter 2015 da nærområder ikke lenger klarer å absorbere store flyktningebefolkninger, og flyktninger også beveger seg til Europa, blir det økt søkelys på transittland som Libanon og Sudan.
Etter 2022 er det Ukraina som blir største mottaker av norsk bistand. Med støtte i en tverrpolitisk enighet på Stortinget at dette er i Norges interesse. Ved siden av land der Norge har et freds- og sikkerhetspolitisk engasjement, går det store midler til klimasatsning, noe som også lett kan argumenteres for er i Norges interesse.
Men i Senterungdommens utspill virker det som om det er altruismen som styrer de store pengene i bistanden. Muligens skyldes denne misforståelsen måten norsk bistand kommuniseres på, der både Norad og organisasjonene vektlegger et budskap om fattigdomsbekjempelse, om å redde liv og skjerme folk fra lidelse. Som noe Norge gjør fordi vi vil godt.
Det er ingen grunn til å tvile på at bistandsforvaltningen og organisasjonene faktisk vil godt, og at etikk og moral har en stor plass i bransjen. Men verken forvaltning eller organisasjoner opererer i et politisk vakuum.
Om bistanden framstilles som en slags snillisme, kan den lett bli offer for politikere som ikke ser noen verdi i medmenneskelighet, verken hjemme eller på tvers av landegrenser.
Hva er godt, hva er nyttig?
Mye av bistanden er altså bundet opp etter annet norsk engasjement, som i freds- og sikkerhetspolitikken, eller flyktningpolitikken. Det behøver ikke å bety at den står i motsetning til å gjøre godt og er moralsk riktig.
I grunnen er skillet mellom realpolitikk, som noe hardt og med våpnene ute, og mykere makt, som skolebøker eller nødhjelp, kunstig. Både våpensystemer og skolesekker kan være utenrikspolitiske verktøy. Begge deler kan være effektivt, men det siste innebærer nok mindre risiko for skade. Og hva som er realpolitikk eller i Norges interesse, er det jo ikke nødvendigvis enighet om blant stortingspartiene, og dermed heller ikke mellom skiftende ministre på utenriks- og utviklingsfeltet.
I de periodene venstresiden styrer norsk utenrikspolitikk vektlegges ofte behovet for et sterkt FN og en regelstyrt verden som noe som er i Norges interesse som et lite land. Og siden mye av norsk bistand kanaliseres gjennom denne typen multilaterale systemer vil det som anses som «våre interesser» være en større andel av budsjettet når man har en regjering som snakker varmt om FN.
Tidligere utenriksminister, og nå statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har aldri skydd diskusjonene om norske interesser i utenrikspolitikken, inkludert i bistandsfeltet. I dag er det partifellene Espen Barth Eide og Åsmund Aukrust som styrer utenrikspolitikken. Selv om sistnevnte er relativt fersk i stolen skyr heller ikke han vekk fra å diskutere geopolitikken i bistandsfeltet.
Felles for Arbeiderpartiets utenrikspolitikere er at de mener det som er godt for verden, også er godt for Norge.
For Senterungdommen ser det ut til at mer direkte interesser får forrang. Moderpartiet, som inntil nylig besatt utviklingsministerposten, har velgere som er mer skeptiske til internasjonale organisasjoner enn de fleste andre partiene.
Men Senterpartiet har, som Arbeiderpartiet, ført en bistandspolitikk der multilaterale organisasjoner, deriblant FN-systemet, har vært vektlagt.
Partiene på høyresiden har ikke snakket like varmt om FN-systemet, men også i de periodene Høyre og Kristelig Folkeparti har styrt utenriks- og utviklingspolitikken har deres politikere snakket høyt om at også bistand er i vår interesse.
Blant annet på felter som utdanning og flyktninger. Hva som er i Norges interesse, endrer seg altså etter hvem du spør. Men ingen av partiene som har innehatt utviklingsministerposten i dette årtusenet, inkludert Sosialistisk Venstreparti, har lagt skjul på at bistand også er interessepolitikk.
For mange av oss som er opptatt av geopolitiske forhold, og Norges plass i det hele, føles norsk bistandsdebatt som et sted med liten bakkekontakt utenfor egne grenser.
Mer altruisme, ikke mindre
Allikevel kommer det altså jevnlige utspill om at norsk bistand er drevet av ren altruisme, eller en slags godhetsposering. Paradoksalt nok kan det gjøre det vanskeligere å forsvare bistandsbudsjettene når det kommer politiske stemningsskifter slik vi har sett i USA.
Om bistanden framstilles som en slags snillisme, kan den lett bli offer for politikere som ikke ser noen verdi i medmenneskelighet, verken hjemme eller på tvers av landegrenser.
Det var en del av den retorikken som beredde grunnen for angrepet på USAID, og den påfølgende motorsagsmassakren som sterkt har påvirket deler av det humanitære systemet og kastet hele land ut i usikkerhet.
I tillegg til USA har Storbritannia og en del andre europeiske land kuttet i bistandsbudsjettene de siste årene. Det er umulig for et lite land som Norge å bøte på det frafallet vi alt har sett. Men kanskje klarer man å blinke seg ut noen områder som en god del andre ikke bryr seg om akkurat nå?
Kanskje er det i vår interesse å gå inn på noen områder der vi nå kan gjøre en forskjell, og slik også gjøre oss synlige? Kanskje er spørsmålet om ikke norsk bistand bør være mer altruistisk, og ikke mindre?
I en tid der alle ser ut til å vektlegge mer egeninteresse kan Norge skille seg ut med å insistere på globale fellesskapsløsninger. Det vil i så fall bli lagt merke til.
Debatten må handle om mer enn forvaltning
Men en ærlig og åpen samtale om politikken og interessene som finnes i bistanden krever også en bredere debatt enn man kanskje har om bistand i dag.
For mange av oss som er opptatt av geopolitiske forhold, og Norges plass i det hele, føles norsk bistandsdebatt som et sted med liten bakkekontakt utenfor egne grenser. Det arrangeres seminarer og debattmøter om resultater, statistikkverktøy og rapportskriving. Det er som om de samfunnene bistanden skal inn og virke i ikke finnes som annet enn et noe abstrakt begrep – «mottakerland».
Men det kan ikke bare handle om forvaltningen, det må handle mer om verden der ute, om forhold i de enkelte landene, om internasjonale organisasjoner og maktforhold. Til dette trengs det mer kunnskap enn det som kan føres inn i et rapporteringsskjema eller legges i en statistikkbank.
Det trengs en erkjennelse av at man jo ikke opererer i et vakuum, eller kun av det gode. Og så må man ikke være så redd for å kommunisere akkurat det.
