Taushet er å la diktaturet vinne!

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

WutHmon Win WutHmon Win

Grunnlegger og generalsekretær til Myanmar (CRPH) Support Group, Norway

Det er nå fem år siden folket i Myanmar begynte å gjøre motstand mot et urettferdig system. Min egen kamp for Myanmar har også vart i fem år. Når jeg ser tilbake, spør jeg meg selv: Var alle nederlagene vi opplevde virkelig uunngåelige? Eller var de resultatet av maktmisbruk fra en liten gruppe som tok landet vårt som gissel?

Matovertakelsen i 2021 vokste fram av urett. Etter kuppet har denne reisen blitt betalt med menneskeliv, smerte og lidelse. Prisen har vært enorm.

Jeg heter WutHmon Win. Jeg er fra Myanmar og bor i Norge. Jeg tilhører majoritetsgruppen Bamar, som historisk har hatt mest makt i landet. Men for meg er alle mennesker bare mennesker. Vi fødes med like rettigheter. Det er en følelse jeg har båret med meg hele livet.

Hva Norge lærte meg om verdighet

 I Norge har jeg lært hva demokrati, rettigheter og verdighet betyr i praksis. Her kan man prøve, feile og drømme – uansett hvem man er. Et system kan gi mennesker verdighet og beskytte freden. Min store drøm var å ta disse verdiene med tilbake til Myanmar – både fysisk og mentalt, til mitt folk.

Men drømmen falt sammen 1. februar 2021.

 Jeg husker meldingen om militærkuppet. Jeg nektet å tro det. Ikke bare min drøm ble knust – hele det burmesiske folkets drøm gikk i stykker. Vi delte den samme følelsen: en dyp tomhet. Men når noe er fundamentalt galt, må mennesker slå tilbake. Motstanden startet fra dag én, og den fortsetter fem år senere.

 For første gang sto folket samlet – på tvers av etniske grupper – med ett mål: å knuse det militære systemet. Hvis vi ikke klarer det nå, vil vi igjen bli tvunget til å leve under militærstyre, slik vi har gjort i nesten 70 år. Etter en kort periode med demokrati vet folket hva frihet smaker. Vi har aldri før vært så sterke – eller så samlet.

Men verden er brutal. Mange nekter å hjelpe oss. Også Norge. Jeg har hatt stor tillit til landet jeg bor i og elsker.

 Norge er ikke en nøytral tilskuer

 Norge har hatt et nært forhold til Myanmar, særlig i perioden før kuppet. Norge støttet fredsprosesser, teknisk utvikling og demokratiske institusjoner. Det var handel, samarbeid og tillit.

Derfor hadde vi også store forventninger til Norge.

Norge har kunnskap, kontakter og en sterk internasjonal stemme. Likevel oppleves stillheten i dag som øredøvende. Hvorfor er det så vanskelig å stå tydelig på den rette siden av historien?

Erfaringen fra Telenor viser hvor farlig det er når økonomiske interesser går foran menneskerettigheter. Når teknologisk infrastruktur havner i hendene på et regime som overvåker og forfølger sivile, får det direkte konsekvenser for liv og frihet. 

Dette må være en lærepenge:

Norsk politikk og norsk næringsliv må aldri bidra til undertrykkelse. Norge må stå på folkets side – for frihet, demokrati og rettferdighet. 

Vi i diasporaen er en svak stemme alene. Vi har ingen makt. Men Norge har makt til å gjøre noe tydelig og betydningsfullt for Myanmar.

Norge står utenfor EU og trenger ikke alltid følge EUs linje. Norge kan vise tydelig at de støtter motstand, NUG og etniske motstandsgrupper. I stedet sier Norge at de kun vil støtte humanitært arbeid.

Vi takker for den humanitære støtten. Men systemet for nødhjelp går ofte gjennom strukturer som militæret kontrollerer. Det betyr at hjelpen i praksis også kan styrke regimet. 

For meg er dette dypt frustrerende å se – men vi tør nesten ikke kritisere det, av frykt for at hjelpen skal stoppes helt.

Folket vårt lever med lidelse hver dag. Vi trenger hjelp – all hjelp vi kan få.

Stillhet er ikke nøytralitet

Samtidig mottar militærjuntaen betydelig støtte fra Kina og Russland, både militært og økonomisk. Disse landene blokkerer internasjonale tiltak i FN. 

India har også hatt kontakt med juntaen om teknisk støtte og såkalt «valgobservasjon», noe som kan bidra til å legitimere et valg som både nasjonalt og internasjonalt er kritisert.

Mens demokratiske land sier at de ikke vil «blande seg inn», får juntaen hjelp utenfra til å angripe sitt eget folk. 

Nå forsøker regimet å lure verden med skreddersydde valg for å skape en regjering som ser sivil ut på overflaten. Vi i diasporaen vet at dette er en bløff. Man kan ikke ha valg når landsbyer bombes og opposisjonen sitter fengslet.

Sivile bombes hver dag. Samtidig får juntaen drivstoff og støtte utenfra til å drepe sitt eget folk.

Men folket i Myanmar står fortsatt oppreist. Vi kjemper videre mot uretten – det vi kaller Ma Ta Yar Hmu.

Mitt rop til Norge

Nå forsøker regimet å lure verden med skreddersydde valg for å skape en regjering som ser sivil ut på overflaten. Det er bløff. Man kan ikke ha valg når over 25 000 politiske fanger sitter fengslet og sivile bombes hver dag.

Jeg er stolt av å bo i Norge. Jeg elsker dette landet. Men jeg må spørre: Stopper støtten til demokratiet ved Norges grenser? 

Norge må:

– tydelig avvise juntaens «skreddersydde» regjering og falske valg

– stanse all støtte som kan gagne militæret eller deres støttespillere

– gi politisk støtte til den demokratiske motstanden 

Dere støttet oss i overgangsperioden. Ikke svikt oss nå når kampen er på sitt mest avgjørende. Vi har ropt til verden: Hvor mange mennesker må dø før hjelp kommer? Stillhet er ikke nøytralitet. Stillhet er å la diktaturet vinne.