Tro, håp og investeringer

Elisabeth Fosseli Olsen Elisabeth Fosseli Olsen

Forsker ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Impact-investeringer har blitt en yndling i bistanden. Siden finanskrisen har de lovet å løse klima, miljø og fattigdom – med investeringer – og får derfor stadig oftere bistandsstøtte for å øke sine investeringer i lav- og mellominntektsland.

Men hvordan vet vi at investeringer bidrar til positive samfunnsendringer?

I teorien kan man bruke randomiserte kontrollerte studier eller andre sammenlignende metoder for å anslå en tilleggseffekt, altså hva som ville skjedd uten investeringen.

I praksis er dette dyrt og krevende og brukes sjelden utenom – og kun av og til – av store, finansielle institusjonelle aktører.

Aktiviteter, ikke resultater

I stedet har det vokst frem et helt økosystem av enkle verktøy: IRIS+-indikatorer, som standardiserer hvordan investorer måler og rapporterer sosial og miljømessig effekt, impact-historier og særlig impact-rapporter.

Rapportene teller ofte aktiviteter og innsats (outputs), som antall lån gitt til småbønder eller antall jobber «skapt». Men de sier lite om virkningene – for eksempel om bønder har fått økt inntekt eller om en med ny jobb har blitt «løftet ut» av fattigdom.

Likevel presenteres aktivitetstall som «impact». Dokumentasjonen stopper som regel på output-nivå, men pakkes inn som om den viser resultater og endring. 

Det skaper et inntrykk av effekt, men uten faktisk mål på endringene.

Når framtidstro blir rapportering

Enda mer slående er hva disse verktøyene faktisk gjør. Gjennom fortellinger, utvalgte tall og fargerike grafer knyttes selskapenes aktiviteter til bærekraftsmålene. I tillegg presenteres gjerne selskapene som det er investert i, og hvordan disse kan bidra til samfunnsendring.

Min forskning på impact-investeringer i Øst-Afrika viser at slike rapporter først og fremst skal gi andre investorer tro på fremtidig gevinst – finansielt, sosialt eller miljømessig.

Rapportene lyver ikke, men lover noe. De antyder at noe godt er i emning – noe det er mulig å investere i.

Hva betyr dette for bistanden?

Spørsmålet er hva som skjer nå når denne logikken tas inn i bistanden – et felt der kravene til dokumenterte resultater, målstyring og evaluering er selve fundamentet for fordeling av knappe bistandsmidler.

I lys av debatten om «bistandslotteri» (randomiserte forsøk), kan slike metoder gi presis kunnskap når de faktisk lar seg gjennomføre. Men de er dyre og sier først og fremst noe om tilleggseffekt av et tiltak eller investering – mindre om hva som kreves for varig fattigdomsreduksjon og systemendring.

Derfor bør de uansett suppleres med annen dokumentasjon og læring.

Poenget er enkelt: Impact-rapportene skaper tro og retning. Bistanden trenger i tillegg bevis for endring. Hvis ikke, endrer vi sakte hva vi kaller god bistand.