Å velge seg en partner

- Dongos er «Donor owned NGOs», mens gongos er «government owned NGO». De er begge svært vanlige. I tillegg er det ikke uvanlig å finne pongos og fongos. Pongos er «party owned NGOs», og er særlig lokalisert i hovedstedene, mens fongos, «family owned NGOs», finnes både i by og land. Det samme gjelder den stadig mer populære, og ikke minst lukrative arten mongo - «My own NGO», sa Naidoo.
Han forklarte seg spøkefullt, men med en alvorlig undertone. Ikke alle aktører var like idealistiske og genuint opptatt av fattigdomsbekjempelse i den sørafrikanske organisasjonsfloraen som han selv var en sentral representant for.
Naidoos inndeling av ikke-statlige bistandsorganisasjoner i Sør-Afrika refererte en folkelig, kritisk tilnærming til ikke-statlige organisasjoner - en kritisk holdning som det er mulig å gjenkjenne i de fleste fattige land i verden der bistandsorganisasjoner er aktive. Mens bistandsorganisasjoner i norske massemediers dekning av utviklingsland ofte har rollen som folkets edle ridder mot slemme militære og uærlige regjeringer, er bildet av NGO-floraen langt mer nyansert i utviklingslandene selv.

Et trygt hjem? Ting er ikke alltid slik de ser ut på overflaten. For snart tyve år siden besøkte jeg som ung journalist et hjem for gatebarn i Guatemala City der den kjente britiske gatebarnaktivisten og idealisten Bruce Harris fortalte om sitt arbeid med å redde barn inn fra gata til et trygt barnehjem hos Casa Alianza. Som alle andre ble jeg imponert. Denne uka kunne Aftenposten melde at den samme Harris var sparket fra sin stilling etter at han hadde innrømmet å ha betalt en 19 år gammel honduransk mann for seksuelle tjenester på et motell i Honduras. 19-åringen hadde tidligere bodd på ett av barnehjemmene til Casa Alianza.
For få år siden besøkte jeg også en palestinsk menneskerettighetsorganisasjon som fortalte om sin kamp for palestinernes rettigheter og mot den omseggripende korrupsjon. Lederen av organisasjonen ble senere arrestert mistenkt for å ha bidratt til å underslå i underkant av 25 millioner kroner. Ifølge Dagbladet, som viser til en revisorrapport, skal menneskerettighetsorganisasjonen ha underslått hver tredje bistandskrone den mottok over en femårsperiode fra 1998.

De unge kloke hoder. Dette siste er også en del av bistandens problem. Mens bistanden for oss dreier seg om relativt små beløp - vi gir bort om lag en krone av hver hundrelapp vi tjener - vil den ofte i fattige land utgjøre en betydelig kilde til potensiell velstand. Det skaper fristelser, rare prioriteringer og kan være en kilde til korrupsjon.
- Jeg er ikke overbevist om at bistanden har vært bra for dette landet. Alt initiativ i dette landet knyttes opp mot de fristende bistandsstrømmene fra utlandet. Istedenfor å satse på å utvikle egne næringer tenker myndighetene mest på hvordan de skal tiltrekke seg mest mulig bistand og i stedet for å starte våre egne bedrifter vil unge, driftige mennesker heller søke seg mot godt betalte bistandsjobber, sa en zambisk redaktør til meg i et intervju en gang på 1980-tallet.
Siden den gang har tusener av unge kloke hoder - i Afrika, Sør-Asia og Latin-Amerika - søkt seg over i godt betalte trygge jobber i ikke-statlige organisasjoner. Ofte kommer de fra jobber på universitetet, i næringslivet eller fra offentlig sektor. Særlig staten har problemer med å kunne konkurrere med de utenlandsk finansierte bistandsorganisasjonene.
I Nord-Pakistan traff jeg for et par år siden en ung velutdannet mann som var regional korrespondent for en av de største avisene i landet. Hvor mye tjener du på denne jobben? spurte jeg et stykke ut i samtalen. - Ingenting, lød svaret. - Det er først etter at jeg har jobbet noen år og fått saker på trykk at jeg kan ha håp om betaling. - Og hva er det så du lever av, spurte jeg. - Jeg har måttet starte et par NGOer, svarte den unge og kunnskapsrike korrespondenten.

Kaundas klager. I Zambia to år før hadde jeg truffet landets tidligere president og frigjøringshelt Kenneth Kaunda, leder av opposisjonspartiet UNIP. Han satt på et nedslitt østeuropabrunt partikontor i Lusaka. - Tror du at du kan formidle en kontakt til Arbeiderpartiet i Oslo? spurte den tidligere så respekterte afrikanske lederen. Han trengte penger til partiet sitt slik at de kunne få arrangert landsmøte. - Per i dag har vi ikke råd til å samle våre folk fra lokallagene, fortalte han.
Samtalen med Kaunda og den sørgelige tilstanden på partikontoret sto i grell kontrast til møtet med en rekke norskfinansierte ikke-statlige organisasjoner i samme by. De hadde godt med ressurser. I så måte illustrerte det et ressursfordelingsproblem for mange av Afrikas ferske demokratier. Mens NGOene har penger til å etablere flotte kontorer, arrangere seminarer og utgi fancy publikasjoner, lever partiene - med unntak av regjeringspartiet - ofte en kummerlig tilværelse uten ressurser til å drive den mest grunnleggende partivirksomhet. Det har i neste omgang sine virkninger for maktfordelingen, den politiske debatten og samfunnsutviklingen i et land.

Penger i kofferten. Pengene bistandsarbeidere har med i kofferten er viktige for å realisere målene rundt bistandsprosjekter, men de kan også skape nye problemer. I mange fattige land utgjør bistanden en stor del av landets inntekter. Tilsvarende vil bistandsbransjen - i mangel på alternativer innenfor næringsliv og offentlig sektor - kunne oppfattes som det fremste potensial for karriere og personlig berikelse. NGO-sektoren er i dag full av mennesker som sitter i hovedstedene og skriver proffe søknader og kan alle de riktige ordene om «bærekraftig utvikling», «kvinnefokus» og «sårbare grupper». Men det er ikke alltid de samme menneskene som har den sterkeste viljen for å kunne bidra til å organisere de fattigste, bidra til reell fattigdomsbekjempelse og føre utviklingen i landet i en positiv retning. Dette er også aspekter norske ikke-statlige organisasjoner må være særdeles oppmerksomme på ved valg av partnere i Sør.
De negative og problematiske sidene ved å kanalisere bistand gjennom ikke-statlige organisasjoner må likevel ikke overskygge det faktum at mange norske organisasjoner har valgt seg utmerkede partnere som gjør en god jobb. Det er også fortsatt et stort behov for bistand til å styrke det sivile samfunnet i mange fattige land. Det er en forutsetning for å utvikle rimelig velfungerende demokratier.
Den indiske økonomen og filosofen Amartya Sen er blant de som har påpekt viktigheten av å heve kunnskapsnivået, organisere de fattige og drive bevisstgjøring rundt individers rettigheter. Bare på den måten kan vi gjennom langsiktig arbeid redusere sårbarheten til de fattigste.
Holdnings- og pressgruppe-arbeid er viktig skal ikke-statlige organisasjoners prosjekter og programmer bli noe mer enn «øyer av godhet». Vi trenger også sterke ikke-statlige organisasjoner som vaktbikkjer overfor myndigheter og andre maktgruppers overgrep mot enkeltmennesker og grupper. Eksemplene fra Zimbabwe, Zambia og Nepal i denne utgaven av Bistandsaktuelt viser at ikke-statlige organisasjoner kan ha en slik positiv rolle.

Gunnar Zachrisen er redaktør i Bistandsaktuelt.