Kuppbølgen i Vest-Afrika er ikke et farvel til demokratiet

Hilde Opoku Hilde Opoku

Politisk økonom og grunnlegger av Center for Sustainable Transformation

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

På søndag slo myndighetene i Benin ned på et nytt kuppforsøk. 

Vest-Afrika har i det siste opplevd en ny bølge av militære maktovertakelser. Det oppsiktsvekkende er ikke kuppene i seg selv, men folkemassene som støtter dem.

I Burkina Faso, Guinea-Bissau og nylig Benin ser vi noe langt dypere enn en regional politisk krise; et legitimitetsopprør mot stater som fortsatt kaller seg demokratiske, men som for mange ikke lenger fungerer som det. Det bekymrer investorer, diplomater og forskere.

Et mislykket bærekraftsmål?

Bærekraftsmål (SDG) 16 – målet om fred, rettferdighet og sterke institusjoner – skulle bidra nettopp til det demokratiske fundamentet. Men når vi ser på utviklingen i Vest-Afrika, melder et annet spørsmål seg: Er det folket som svikter ideen bak SDG 16, eller er det SDG 16 som svikter folket?

Svaret ligger i en skjev samfunnskontrakt, ikke i manglende demokratiske holdninger hos befolkningen.

I flere land har myndighetene fått internasjonal ros for å holde valg, etablere tilsynsorganer og formelt styrke rettsstaten. Slik landenes kontrakt med FNs mål er.

Likevel opplever vanlige borgere at disse institusjonene i praksis er lite annet enn symboler. De ser politi som misbruker makt, domstoler som følger politiske ordrer og politikere som belønner egne nettverk. Det politiske systemet er kanskje demokratisk i formen, men ikke i praksis.

Militær intervensjon som siste utvei

Det at det kun er demokrati på papiret forklarer hvorfor ledere som Burkina Fasos president, kaptein Ibrahim Traoré, får bred støtte – også langt utenfor eget land.

Med referanser til Thomas Sankara, som var president i Burkina Faso på 80-tallet, sine løfter om antikorrupsjon og suverenitet, treffer Traoré en nerve hos unge som er lei av et system som leverer lite.

Mange ser militær intervensjon som siste utvei når sivile ledere ikke lenger gir håp om forandring.

Samtidig viser Traoré paradokset som preger regionen. Under hans styre er pressefriheten innsnevret, sivile rettigheter svekket og valgene skjøvet til 2029.

Det som omtales som «sterke institusjoner» i internasjonale rammeverk, er i praksis blitt mer sårbare. Konflikten i landet har forverret seg. Populariteten hans avspeiler ikke motstand mot demokratisk fremgang, men dyp frustrasjon med et system som lenge har sviktet.

Samme mønster i flere land

Guinea-Bissau illustrerer det samme mønsteret. 

Kuppet 26. november ble møtt med lettelse snarere enn frykt. Etter år med korrupsjon, politisk kaos og mistanke om kriminelle nettverk i staten, så mange kuppet som det eneste realistiske «oppryddingsverktøyet».

I Benin – ofte trukket frem som et demokratisk forbilde – kom kuppforsøket etter økende misnøye med maktkonsentrasjon og svekket pluralisme.

På mitt besøk i Benin i 2019 kom frustrasjonen klart til uttrykk, en museumsguide på det gamle slavemottaket i Ouidah svarte på et av mine mange spørsmål: «Hvordan kan et folk som fortsatt styres av de samme familiene som gjorde seg rike på slavehandelen, ha tillit i folket?»

Når slike institusjonelle brudd møtes med jubel, betyr det ikke at befolkningen avviser demokrati. Det betyr at de avviser en demokratisk fasade som ikke lenger beskytter dem.

Misvisende påstander

Påstanden om at «afrikanere ikke ønsker demokrati» er misvisende, spør du folk privat – også høyt oppe i statsapparatene sier de rett ut: «Vestens liberaldemokrati er ikke for oss.»

Vestafrikanere ønsker det demokrati lover: rettferdighet, trygghet, ansvarlighet. De ønsker en reell rettsstat, ikke et teknisk system som kun tilfredsstiller utenlandske krav og indikatorer. Mange drømmer tilbake til tradisjonelle styringsformer. Som en ung selvstendig næringsdrivende som jobber med oversettelser, sa til meg: «Hvordan kan et folk som ikke kan lese eller forstå landets offisielle språk bli hørt i et så komplisert og fremmed system?»

Dette vises tydelig i Ghana. Der har det oppstått en nostalgi rundt Jerry Rawlings, som kuppet til seg makten i landet to ganger, som blomstret til nye høyder etter at konen og kvinneaktivisten Nana Konadu døde i november.

Rawlings fremstår nå som symbolet på en leder som slo ned på korrupsjon og lot systemet tjene folket. Minnet reflekterer et dypt ønske: ikke etter militærstyre og henrettelser, men etter ledelse som fikk ting gjort.

Hvor svikter bærekraftsmålet?

Da er spørsmålet, hvorfor når vi ikke mål 16?

Problemet ligger i at målet er blitt behandlet som en teknisk gevinst snarere enn et politisk prosjekt. Mange regjeringer har iverksatt reformer uten reell maktforskyvning, og har opprettet organer som mangler både uavhengighet og kapasitet.

Resultatet er institusjoner som eksisterer på papiret, men som mangler tillit. Som en sterk internasjonal pådriver og bidragsyter for bærekraftsmålene er dette viktige refleksjoner for norske myndigheter å ta innover seg.

En viktig advarsel

Kuppene som nå rulles ut, er derfor ikke uttrykk for at befolkningen har mistet troen på folkestyre. Det er uttrykk for at demokrati må levere langt mer enn prosedyrer for å beholde sin relevans.

Fremtiden for demokratiet i Vest-Afrika avgjøres ikke av hvor ofte det holdes valg, men av om institusjonene faktisk tjener folket.

Hvis internasjonale aktører mener alvor med å støtte demokratisk utvikling, må de ta tak i denne legitimitetskrisen. De må adressere den politiske økonomien bak svake institusjoner, og støtte reformer som utfordrer eliteinteresser og tar de fortsatt nye nasjonenes kultur og særpreg på alvor, ikke bare forbedrer tekniske strukturer.

Kuppbølgen er til syvende og sist en advarsel. Før demokratiet gir folk verdighet og trygghet, vil legitimiteten forbli skjør. Det er ikke demokrati folk vender seg bort fra – men et system som ikke leverer og som ikke passer terrenget på bakken.