Glemt av verden

Bakken er dekket av sand. Over alt er det sand. Mellom telt og små lave hus laget av leire og mursteiner kommer en 5 år gammel jente gående. Hun heter Savie Salam. Navnet hennes betyr ren og fredfull. På skulderen sitter en hvit due. Den flakser med vingene, men letter ikke. Savie kikker opp på den, et smil sprekker frem i det sjenerte ansiktet. De små fingrene klør den litt under nebbet. Fuglen flakser igjen med vingene og vrir hodet opp mot den klare blå himmelen. Blikket til Savie går i samme retning.

– Jeg liker ikke å være her. Det er for mye sand, sier hun med sped stemme og ser ned i bakken.

I over 35 år har over 150 000 flyktninger fra Vest-Sahara bodd i ­Sahara-ørkenen, i det vestlige hjørnet av Algerie. De flyktet til Algerie etter at det brøt ut krig i Vest-Sahara, mellom den saharawiske frigjøringsbevegelen Poli­sario og Marokko. Forsatt kontrollerer Marokko store deler av Vest-Sahara og et fåtall av flyktningene ønsker å vende hjem. Men ørkenen er nådeløs og livet i leirene er hardt. De er fullstendig avhenging av humanitær hjelp for å overleve. Om sommeren kryper gradestokken over femti grader. Om vinteren er nettene bitende kalde. Sandstormer fyker ofte mellom teltene og de lave husene. Alt er dekket av sand. Få planter kan dyrkes her. Det går år mellom hver gang det regner. Når det først skjer blir mange hus ødelagt.

Tredje generasjon

Ved et hus jobber Habibulah Mohamad Lemi og kameraten Isalmu. En skranglete lyd kommer når de sveiver på en metallboks. Ut av små riller på metallboksen spruter det murpuss i ukontrollerte mengder.

– Vi holder på å gjøre murveggen mer motstandsdyktig, forklarer Habibulah. Han er 19 år gammel, kameraten er et par år eldre. Solen kaster to skarpe skygger på den slitte veggen, og tørker sementen i løpet av få minutter. Ved siden av ligger det en liten haug med gamle mursteiner. I en skjev og slitt metallbalje bytter kameratene på å knuse dem i småbiter med en hakke. Svetten pipler frem i pannen på Habibulah. Han legger fra seg hakken og tørker det vekk med ermet på genseren før han heller i litt ny sement og blander det med vann.

– Vi bor i en flyktningleir, så vi bygger ikke for fremtiden, sier han før han fortsetter arbeidet.

I dag vokser den tredje generasjons flyktninger opp i Algerie. Da flyktningene kom i 1975 var ikke den lille algeriske byen Tindouf forberedt. Folk som bodde i området hadde mer enn nok med å ta vare på seg selv.

– Vi manglet alt. Dette var ingenmannsland. Det eneste vi hadde var vann og støtte fra den algeriske regjeringen, forteller helseministeren for Vest-Sahara Boulahi Syeed.

I dag blir vannet fraktet inn i leirene med en tankbil. Rustne metallbeholdere blir fylt opp med vann. 50 liter vann per person per dag. Maten leveres av FN. Men mangelen på variert kost, frukt og grønnsaker gjør at halve befolkningen er feilernært og 62 prosent av barna har anemi på grunn av jernmangel.

– Folket blir svakere og svakere på grunn av kostholdet. Barna som fødes i dag er barn av foreldre som er oppvokst i leirene. Dermed øker omfanget av problemene, forteller helseministeren bekymret.

Tekunst

Fra den blå tekannen som varmer seg på det glødende kullet kommer det putrelyder. På et stort brett i metall står det seks små glass på rekke. Dette er et av rommene hos familien til Habibulah. De fleste har to til fire rom, et kjøkken og et telt omringet av en lav mur for å beskytte seg mot sandstormene. Rommet er ikke stort. Solstrålene kan enkelt strekke seg inn gjennom døråpningen og treffer den hvite murveggen. På gulvet ligger det fargerike tepper. Langs veggene like fargeglade, men nedsunkne madrasser med matchende puter.

– Vi er født med te, forteller Habibulah Mohamad Lemi og ler mens han elegant løfter tekannen høyt over det lille glasset og heller. Strålen treffer perfekt og fyller det halvfullt. Han tar glasset og lager en like perfekt stråle over i det neste glasset. Så over i det neste. Over i neste. Og neste. Det er viktig å lage skum i glassene før teen serveres. Han er 19 år gammel men har allerede kunnet gjøre sahara­wienes te-kunst i ti år.

– Den første tekoppen er bitter som livet. Den andre tekoppen er søt, som kjærligheten. Den tredje er myk som døden, forteller Habibulah.

– Jeg spiller fotball så ofte jeg kan. Noen ganger arrangeres det uoffisielle kamper. Men vi har ingen ordentlig fotballbane, sier han og øynene flytter seg til det ene hjørnet i rommet der det står en lav hylle med to små 14-tommers tv-er. På den ene skjermen vises ett skurrete bilde. Kanalen Al Jazeera Sport +2 viser en kamp fra den spanske ligaen. Den andre TVen, som bruker mindre strøm, slår de på om kvelden. Det er solcellepanelet som står henslengt opp mot husveggen som gir familien strøm via et bilbatteri.

Habibulah er født i flyktningleiren. Familien hans består av mor og far og to brødre.

– Drømmen er å spille på Real Madrid. Men det er jo bare en drøm. Vi støtter alle Real Madrid. Vi er en Real Madrid familie, sier han og smiler før han igjen retter oppmerksomheten mot te-kanna og de små glassene.

– Det er veldig vanskelig å bo her. Dette er ikke noe hjem, sier han alvorlig.

Habibulah har lært seg litt engelsk gjennom et kurs i leiren. Han håper at han en dag kan studere engelsk i Algerie.

– Da får du et sertifikat. Det gjør at du kan søke på alle universiteter i hele verden, forteller han mens øynene flykter til TV-skjermen og fotballspillerne.

Unik leir

I den ugjestmilde ørkenen har saharawiene klart å bygge opp et samfunn. De bor i en unik flyktningleir.

– I andre land er et vi som styrer leirene, lager lovene, deler ut mat og står for personell. Dette er en unik operasjon. Saharawiene ordner alt selv. De har en regjering i eksil som styrer, forteller Mohamed Arif fra FNs høykommissær for flyktninger.

I leirene har saharawiene bygget opp et grunnskolesystem, de har helsestasjoner og sykehus, rettssystem med dommere, militære, politi, fengsel og radio-og TV-stasjon. I hver leir finner man små butikker som selger det mest nødvendige; mat og grønnsaksbutikk, slakter, klesbutikk, forhandlere av kjøkkenutstyr og bildeler.

På et marked i Smara, bak et gittergjerde, blant bildeler for Land Rover, Nissan og Renault står Mohamidi Habib. Han er 19 år gammel og faren hans har drevet butikken i ti år. En kunde kommer inn i åpningen og spør om han kan bestille en del fra Mauritania. Mohamidi svarer at de bare kjøper deler fra Spania.

– Hemmeligheten bak denne butikken er at du må være tålmodig. Delene går ikke ut på dato. Et utrykk blant oss her er at hvis du har god helse har du alt du trenger. Det er kanskje ikke riktig, men det er slik vi tenker selv om vi bor i en flyktningleir, sier han mutt før oppmerksomheten rettes mot noen papirer.

Et lite stykke bortenfor ligger en telebutikk. I hver leir kom det for få år siden opp en mobilmast. Det har gjort kontakten med familiemedlemmene i det okkuperte området enklere

– Frustrasjonen er ikke mangelen på ting, men følelsen av å være flyktning. Det er en sterk psykologisk påkjennelse. Vi er ikke i vårt eget land. Dette er ikke et sted for mennesker å leve, påpeker helseminister for Vest-Sahara, Boulahi Syeed.

Fest

Byen Tifariti ligger midt inne i ørkenen, 260 kilometer fra flyktningleirene i Algerie. Den ligger det saharawiene kaller det frigjorte Vest-Sahara, der frigjøringsbevegelsen Polisario for 35 år siden opprettet Vest-Sahara-republikken. Foreløpig har 83 land anerkjent republikken. Denne dagen er Tifariti pyntet til fest. Sharawier fra både flyktningleirene og det okkuperte Vest-Sahara viser v-tegnet, synger og roper. Ambassadører, presse og støttespillere fra hele verden er kommet for å feire dagen. Over to tusen soldater fra frigjøringsbevegelsen Polisarios hær paraderer gjennom gatene og presidenten av Vest-Sahara, Mohamed Abdelaziz sin tale gjør at det saharawiske folket bryter ut i vill jubel:

– Ærede gjester. Mine damer og herrer. Vi samles i dag på denne minneverdige dagen i det saharawiske folks historie for å feire det 35. jubileum for stiftelsen av Vest-Sahara-republikken. På denne plassen i vårt hjemland som ble vårt gjennom blod fra våre martyrer.

Saharawiene var tradisjonelt beduiner med kjerneområde omtrent der hvor Vest-Sahara ligger i dag. De egalitære stammesamfunnene levde i ørkenområdet og overlevde på det buskapen og naturen hadde å gi. De hadde en felles kultur, historie og språk. I dag lever fortsatt en liten del av befolkningen som nomader deler av året.

– Som beduin er du fri. Det eneste vi følger er regnet. Her i det frigjorte området kan vi ta med buskapen vår hvor vi vil, forteller Fatima Hamdi. Solen er på vei ned bak horisonten. De fire teltene som rommer familiene klynger seg sammen mens horisonten på alle kanter viser en endeløs ørken.

Livet her er basert på det gamle beduin-livet, opp ved morgengry, drikke te, melke geitene og slippe de ut for å beite, lage mat og ta dyrene inn igjen når solen går ned.

– Jeg er født som beduin og elsker dette livet. Flyktningleirene gjør meg syk. Her er jeg frisk, forteller Hamdi.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Vest-Sahara

Omstridt og ressursrikt landområde i Nord-Afrika, grenser til Marokko, Algerie og Mauretania. Befolkningen er på omlag 500 000 mennesker. Området var lenge en spansk koloni. I 1996 ba FN Spania om å avstå fra ­kolonien og vedtok at det skulle arrangeres en folkeavstemning om uavhengighet, men avstemningen er aldri blitt avholdt. I 1975 ga Spania fra seg Vest-Sahara til Marokko og Mauretania og det brøt ut krig mellom disse landene og Polisario, Vest-Saharas frigjøringsbevegelse. FNs generalforsamling ba i 1979 Marokko om å trekke seg ut av Vest-Sahara. I 1991 ble det undertegnet en fredsavtale.

Vest-Sahara er i dag delt av en 2200 kilometer lang mur oppført av ­Marokko som kontroller mesteparten av landområdet. Polisario har opprettet Vest‑Sahara-republikken i den delen som ikke er kontrollert av Marokko.
Republikken er anerkjent av 83 land.