Manglende innsikt hos Langsikt?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Langsikt hevder at alle vil ha mer, men at vi må prioritere dem som trenger det mest. Vi er helt enige – og nettopp derfor må utdanning prioriteres. Barn i krise og konflikt er blant de aller mest sårbare. Uten utdanning har de liten sjanse for å komme seg ut av fattigdom, beskytte seg mot vold eller delta i samfunnslivet. 

I en tid der 251 millioner barn og unge er ute av skolen er det avgjørende at vi støtter de få kanalene som finnes for å levere målrettet utdanningsstøtte til barn i sårbare situasjoner. 

Global Partnership for Education (GPE) og Education Cannot Wait (ECW) er opprettet nettopp for å motvirke fragmentering og sikre koordinert innsats. Evalueringer fra blant annet OECD viser at disse fondene styrker samordningen mellom nasjonale myndigheter, givere og sivilsamfunn, og bidrar til koordinering på landnivå. 

Vi er enige i at det er forbedringspotensialer hos begge fondene, men de er det beste vi har i dag. GPE er det største globale utdanningsfondet, og ECW det eneste med mandat til utdanning i kriser. Sammen styrker de koordineringen der behovene er størst.

ECW har nådd 11,4 millioner barn som lever i krise og konflikt. GPE er den viktigste aktøren for koordinering mellom myndigheter og andre aktører for systembygging og kvalitetsutdanning, og har siden 2022 nådd 235 millioner barn, ifølge egne rapporter.

Norge har en viktig merverdi 

GPE og ECW er ikke uten svakheter. Men fremfor å kutte støtten, bør Norge som stor giver og aktivt styremedlem i fondene, bruke posisjonen til å stille tydeligere krav til organisering, effektivitet og økt innsats for å nå de mest sårbare. Dette vil sikre at støtten leverer effektivt og i tråd med Norges utviklingspolitiske mål. 

Begge fondene, som allerede er rammet av internasjonale bistandskutt, bør tilpasse strategi og struktur for å sikre at de leverer effektivt på sitt mandat med betydelig færre ressurser, samt tydeliggjøre sin komplementære rolle. 

Norge har lenge vært ledende innenfor utdanningsfeltet. I tillegg til å bidra med finansiering, er aktivt eierskap nødvendig for å drive sektoren fremover. Utviklingen av vår egen sterke velferdsstat er tuftet på en utdannet befolkning. 

For oss er selvsagt ikke virkemidlene viktige i seg selv. Det som er viktig er at vi har verktøy som sikrer barns rett til utdanning. Og i dag er de viktigste verktøyene i kassen GPE og ECW. 

Disse kan ikke skrotes uten at vi har noe bedre på plass. Det har vi ikke i dag. 

Langsikts alternativer er svakere 

Når norsk støtte går gjennom brede internasjonale organisasjoner uten øremerking, risikerer vi at en mindre andel av den totale støtten går til utdanning.

Dette kan for eksempel skje ved at aktører bruker den norske utdanningsstøtten til utdanning, men samtidig reduserer annen finansiering til utdanning i tilsvarende grad. Resultatet er nullvekst i barns skoletilbud. GPE og ECW gir i stedet målrettet støtte. 

Det internasjonale utviklingsfondet (IDA) har en viktig rolle, men gir i hovedsak lån, og lite går til utdanning. For mange lavinntektsland er ikke dette en realistisk løsning. Kombinert med myndighetenes egen finansiering, er fondene en bedre måte å sikre støtten til retten til utdanning – særlig i en tid der utdanningsbudsjettene kuttes og gjeldsbyrden er høy.

Analyser viser, ifølge Norad, at samfinansiering med GPE styrker kvaliteten og resultatene i Verdensbankens IDA-prosjekter. Det er et tydelig eksempel på at målrettet støtte, tematisk ekspertise og koordinering på tvers av aktører gir merverdi. 

Utdanning er motoren i utvikling 

Konservative anslag viser at utdanning kan tilskrives 50 prosent av verdens økonomiske vekst, 70 prosent av inntektsøkningen blant verdens fattigste og 40 prosent av reduksjonen i ekstrem fattigdom siden 1980. 

Over halvparten av økningen i arbeidsinntektene til kvinner har kommet på grunn av utdanning. Ikke mange investeringer har større effekt på ulikhet, fredsbygging, økonomisk vekst og likestilling. Derfor må vi styrke – ikke svekke – innsatsen for utdanning i verdens mest sårbare land. 

Utdanning er ikke veldedighet eller tjenesteleveranser. Det er samfunnsendring. Hvis målet er å prioritere bistandsinnsats der Norge kan utgjøre en forskjell er dette et strategisk viktig felt å satse på. 

Verden trenger en utdannet befolkning mer enn noensinne. Kunnskap, kritisk tenkning og fri tilgang til informasjon motvirker autoritære strømninger, konflikt, polarisering og ekstremisme. En utdannet befolkning og sterke sivilsamfunn er den beste beskyttelsen mot autoritære krefter og et grunnleggende element for motstandskraft. Norge må ikke svikte når vi trengs som mest. 

Unngå nye kutt i norsk bistand til utdanning 

Med unntak av direkte støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner, finnes knapt andre kanaler som sikrer økt innsats for barns utdanning. Derfor mener vi at GPE og ECW ikke først og fremst er et problem – de er en viktig del av løsningen. 

Utdanningsposten i det norske bistandsbudsjettet er nær halvert i denne regjeringsperioden. Vi ser med bekymring på at posten kuttes med ytterligere 68 millioner i regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. 

Regjeringen forskyver overføring til GPE på 50 millioner til neste år. Men å skyve på bevilgninger fører til at prosjekter blir utsatt. Det er en forutsetning for GPE at de har midler på konto for å kunne inngå avtaler, og regjeringens forslag vil dermed få negative konsekvenser for tilgang til utdanning. 

Langsikt hevder at bistanden må fokusere på de som trenger det mest. Nettopp derfor må vi satse på barns utdanning. Det er det mest treffsikre virkemiddelet vi har for å gi barn i krise en vei ut av krisen.

Vi advarer sterkt mot ytterligere kutt i norsk bistand til utdanning. Dette er ikke tiden for å skrote innholdet i verktøykassa – det vil være å frarøve barn i sårbare situasjoner både retten til skolegang og håpet for fremtiden.