Afrika må ut av råvarefella
Afrika må bli mer attraktivt for investorer og skaffe seg et mer variert næringsliv, konkluderer to nye rapporter fra Verdensbanken og UNCTAD. Men på andre områder peker rapportene i hver sin retning.
Verdensbankens årlige «Global Development Finance Report» analyserer offentlige og private kapitalstrømmer til utviklingslandene, og den nye utgaven som ble lansert i slutten av april legger vekt på positive tegn. Det slås fast at utviklingslandene generelt spiller en stadig større rolle i den globale økonomien, «en rolle som kan bli enda større dersom private kapitaloverføringer styrkes».
Verdensbanken melder også at gjennomsnittsveksten for utviklingslandene var på 4,5 prosent i 2003, over det dobbelte av de industrialiserte landene. For å styrke denne utviklingen foreslår Verdensbanken «en kombinasjon av økt bistand og investeringer for å finansiere de enorme utfordringer innen utbygging av infrastruktur.»
Feil retning. United Nations Conference on Trade and Developments (UNCTAD) rapport, som fokuserer på Afrika, legger imidlertid vekten på at utviklingen går i feil retning. Den anerkjenner at den enorme økningen i internasjonal handel de siste tiårene har påvirket Afrika, ettersom eksport / import som andel av BNP har steget til ca. 50 prosent i dag. Men kontinentets andel av den globale eksporten falt samtidig fra ca. 6 prosent i 1980 til 2 prosent i 2002, og andelen av den globale importen har sunket fra 4.6 prosent til 2.1 prosent.
Ulike perspektiver. To personer som leser hver sin rapport, kan altså få vidt forskjellig oppfatning av hvordan det egentlig står til. Det er imidlertid velkjent at Verdensbanken i stor grad fokuserer på makroøkonomiske forhold, og at de har forholdsvis stor tro på at et friere spillerom for markedskreftene vil føre til økt vekst også for ulandene. Mens UNCTAD på sin side er mer preget av perspektiver fra utviklingslandene selv, og ofte fremfører skarp kritikk mot måten de rike landene former det internasjonale «frihandelsregimet» på. De to rapportene er et godt eksempel på dette. Verdensbanken legger vekten på at økningen i de internasjonale kapitalstrømmene er en kjempemulighet for ulandene, men at de må passe på å gjennomføre makroøkonomiske reformer slik at de blir attraktive for investorene. UNCTAD konkluderer på sin side med at de afrikanske landenes rolle i den internasjonale økonomien er blitt en «fattigdomsfelle:»
Supplerende. I rettferdighetens navn må det sies at Verdensbankens rapport ikke er helt sammenlignbar med UNCTADs, blant annet fordi den første analyserer kapitalstrømmer i utviklingsland generelt mens den siste vurderer handelspolitikk i Afrika spesielt. Følgelig kan man lese dem som supplerende, og konkludere med at det finnes gode utsikter til å hente inn kapital (Verdensbanken) dersom man tar en rekke grep for å endre sin økonomiske struktur (UNCTAD).
Råvareavhengig. UNCTAD tar utgangspunkt i en analyse av årsakene til Afrikas minkende andel av global handel. Det skyldes den internasjonale handelens struktur, Afrikas næringsstruktur, kontinentets handelspolitikk og landbrukspolitikken i de industrialiserte landene. Men mest av alt ligger forklaringen i at Afrika mer enn noen annen er tungt avhengig av råvareeksport, hvilket gjør kontinentet svært sårbart overfor markedsluner så vel som værforhold.
UNCTADs rapport fokuserer nettopp på dette, blant annet ved analyser av prisutviklingen for 14 av Afrikas viktigste eksportvarer mellom 1960 og 2000. Hele 12 av dem lider under «store prissvingninger» mens 9 har hatt en reell prisnedgang. Det konkluderes med at dersom prisene hadde holdt seg på 1980-nivå, ville inntektsnivået per capita i Afrika vært 50 prosent høyere enn i dag: «Mange afrikanske land er dermed fanget i en handelsfelle som i realiteten er blitt en fattigdomsfelle.»
Rapporten viser også til at de landene som er mest sårbare overfor svingende priser på verdensmarkedet er forventet å havne i en ny gjeldskrise, selv om de nå nyter godt av gjeldssletteprogrammene.
Årsaker. En av de viktigste årsakene til den negative prisutvikingen er at det produseres for mye på globalt plan. Det blir kjøpers marked, hvilket betyr at de transnasjonale selskapene blir sittende igjen med en stadig større del av overskuddet. Rapporten viser blant annet til tall fra Den internasjonale kaffeorganisasjonen (International Coffee Organization, ICO) hvor det heter at de kaffeeksporterende landene nå tjener bare 38 milliarder kroner av den endelige butikkprisen på 480 milliarder kroner. For bare ti år siden tjente de 70-80 milliarder kroner av en endelig omsetning på rundt 200 milliarder kroner. UNCTAD viser til at den samme tendensen nå gjør seg gjeldende for flere produktområder, som fisk, blomster og grønnsaker.
Løsninger. Flere tidligere UNCTAD-rapporter har forsøkt å vise at situasjonen for de afrikanske landene ikke er så ulik den de asiatiske tiger-økonomiene befant seg i for noen tiår siden. Men verdensøkonomien har utviklet seg svært mye siden den gang. Rapporten peker blant annet på at Verdens handelsorganisasjon (WTO) i økende grad legger begrensninger på medlemslandene i anstrengelsene for å skape økonomisk vekst. Men det tyngste argumentet - nok en gang - er at de industrialiserte landene er nødt til å gi innrømmelser for å rette opp skjevhetene i dagens system.
UNCTAD-rapporten peker på at de rike landene har utviklet sinnrike mekanismer for å beskytte sine egne bønder, mens de fattige bøndene står helt ubeskyttet overfor verdensmarkedet.
Rapporten viser blant annet til at subsidiene til bomullsindustrien i OECD-landene førte til et beregnet tap på over to milliarder kroner i 2002 for Afrikas bomullsnæring: «Mer enn den totale gjeldssletten fra Verdensbanken og IMF til ni bomullseksporterende land i Vest- og Sentral-Afrika.».
Foreslår fond. Ved siden av oppfordringen til de rike landene om å bidra til et mer rettferdig handelssystem foreslår UNCTAD at det opprettes et «diversitetsfond», som kan hjelpe afrikanske land å utvikle en mer variert eksportportefølje. Videre støtter UNCTAD den utfasingen av landbrukssubsidier som etter planen skal gjennomføres i regi av WTO. Vel vitende om at industrilandene vegrer seg for å gjennomføre denne forpliktelsen, foreslår de også at det utvikles mekanismer som kan kompensere for utviklingslandenes tap på grunn av dette i en overgangperiode.
Sten Inge Jørgensen er utenriksmedarbeider i Morgenbladet.
