Meninger:
25 år med løfter og lite endring
FNs resolusjon om kvinner, fred og sikkerhet fyller 25 år. Likevel lar reell endring vente på seg. For å beskytte fremtidige generasjoner mot krig, må vi omdefinere hva inkludering betyr.
Seniorforsker ved Nordiska Afrikainstitutet
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
I 2000 brakte Resolusjon 1325 krigens konsekvenser for kvinner inn i FNs sikkerhetsråd og slo fast at kvinner må inkluderes i konfliktforebygging, fredsforhandlinger, fredsbevaring, nødhjelp og gjenoppbygging etter krig.
25 år senere har det internasjonale samfunnet gjort merkbare fremskritt for å beskytte og fremme kvinners rolle i kontekster preget av væpnet konflikt.
Likevel har disse framskrittene ikke alltid vært like synlige på bakken – og i mange tilfeller er løftene fortsatt langt unna en reell endring av kvinners situasjon.
Uoppgjorte oppgaver
I løpet av det kvarte århundret som har gått siden resolusjonen, har FNs sikkerhetsråd vedtatt ti resolusjoner fra 1325 til 2493. Disse har omdefinert hvordan kjønn og konflikt forstås og adresseres. Dette er agendaen for kvinner, fred og sikkerhet.
Resolusjonene har ikke bare belyst hvordan kjønn påvirkes ulikt av krig, men også institusjonalisert FNs innsamling av kjønnssensitive data og overvåking av seksuell vold i konflikt.
Likevel er agendaen langt fra gjennomført. Iverksettingen er ofte av varierende kvalitet, dominert av toppstyrte, teknokratiske tiltak som neglisjerer realitetene for kvinner i konflikt. I stedet for å utfordre underliggende problemer som militarisme og patriarkalske maktstrukturer, gjennomføres Kvinner, fred og sikkerhet-agendaen på en trygg, men lite transformativ måte.
Fokuset er ofte på kvinners tilgang til arbeid i det internasjonale freds- og sikkerhetssystemet eller på å kjønnsbestemme dette arbeidet. Det samtidig som lokale kvinner (og menn) i konfliktområder marginaliseres, og land fortsetter å garantere for fredsarbeidet.
Kjønnsforskjeller på bakken
Konflikter rammer ulike grupper på forskjellige måter. Menn og gutter mobiliseres ofte som stridende parter, mens kvinner og jenter rammes hardest av fordrivelse, seksuell vold og økonomisk marginalisering. Kvinner blir ofte kun involvert i fredsprosesser i etterkant – til tross for at forskning viser at fredsavtaler med kvinnelige underskrivere varer lenger.
Rammeverket som skulle bryte voldssykluser ved å løfte frem kvinners stemmer, har ennå til gode å gjøre det. Det har også til gode å utvikle seg til noe mer enn noe som foregår i utkanten av beslutningsprosessene.
Bak lukkede dører fortsetter beslutningstakere å planlegge fredsforhandlinger eller fredsoperasjoner, uten at kjønn innlemmes som et analytisk verktøy. Når agendaen endelig integreres, kan det være for sent til at det får noen reell innflytelse i etterkant av en krig.
I en verden der mangel på likestilling bidrar til å opprettholde konflikt, forblir løftet om en kvinner, fred og sikkerhet-tilnærming som skaper fred, uoppfylt.
Afrikansk kamp
Afrikanske land har vært sentrale i både starten og utviklingen av Kvinner, fred og sikkerhet-agendaen. Resolusjon 1325 kan spores tilbake til et FN-seminar i Namibias hovedstad Windhoek i 1999, som resulterte i Windhoek-erklæringen og Namibia-handlingsplanen.
I flere tiår har afrikanske land ikke bare bidratt betydelig til FNs fredsbevarende operasjoner, men også ledet feministiske grasrotbevegelser mot væpnet vold.
Den afrikanske union har videreført arbeidet gjennom initiativer som Agenda 2063, Den høytidelige erklæringen om likestilling mellom kjønnene i Afrika (The Solemn Declaration on Gender Equality in Africa) og omfattende juridiske rammeverk som er utformet for å fremme kjønnssensitiv sikkerhetspolitikk. Likevel er gapet mellom politikk og praksis stort, selv i Afrika.
Til tross for at mange afrikanske land har vedtatt nasjonale handlingsplaner for å iverksette kvinner, fred og sikkerhet-agendaen, medfører vedvarende mangel på ressurser og patriarkalske tradisjoner at politikkens fulle potensial ennå ikke er utnyttet.
Ovenfra og ned-tilnærmingens begrensninger
Kritikerne hevder at kvinner, fred og sikkerhet-agendaen lider av en rekke problemer som begrenser anvendeligheten. De mener at den i stor grad drives på høyt nivå og sjelden når lokalsamfunnene.
Nasjonale handlingsplaner, kvinnelige meklingsnettverk og kjønnsrådgivere er viktige og de som «gjør» kvinner, fred og sikkerhet i praksis.
Men handlingsplanene mangler ofte tilstrekkelig finansiering, meklingsnettverkene blir ignorert av makthavere i fredsforhandlinger og kjønnsrådgiverne er overarbeidet og har uklare mandater.
Det er et vedvarende gap mellom lands løfter i FNs sikkerhetsråd, og realiteten for kvinner på bakken i frontlinjer.
Selv om det internasjonale samfunnet har lagt ned en betydelig innsats i å utarbeide et omfattende sett med resolusjoner, har fokuset vært på tekniske løsninger fremfor å utfordre de dypere strukturene som opprettholder konflikt. Det at man ikke har tatt tak i problemer som våpenflyt og normalisert vold, begrenser agendaens muligheter til å skape endring.
I likhet med de pågående debattene om liberalt demokrati på det afrikanske kontinentet, kolliderer ofte høye idealer med praktiske utfordringer. Kvinners bidrag til fred er ubestridelig, men uten reelle, inkluderende endringer forblir bidragene underutnyttet.
Symbolske tiltak er ikke nok. Vi må ta tak i de systemiske problemene som fortsetter å undergrave løftet om kvinner, fred og sikkerhet.
Vi har fire oppgaver foran oss. For det første må vi utvide omfanget av tiltakene i agendaen. For det andre må kvinner, fred og sikkerhet skreddersys til lokale forhold. For det tredje må vi utvide nettverket av talspersoner. Og til slutt, må vi sørge for at ressursene når frem til dem som trenger dem mest. Først da kan vi bygge bro mellom politikk og praksis.
Til syvende og sist handler ikke jakten på varig fred bare om å utforme elegante resolusjoner eller skrive under på politiske dokumenter. Det handler om å endre selve samfunnsstrukturen – å utfordre fastlåste maktstrukturer, omdefinere hvordan ekte inkludering ser ut og bygge en fremtid der alle kan bidra til å skape en tryggere og mer rettferdig fred.
Det uferdige arbeidet for kvinner, fred og sikkerhet angår oss alle. Det er en oppfordring til å tenke nytt om fred og se det som en vedvarende prosess drevet fram av sterke og mangfoldige lokalsamfunn. Først da kan vi håpe på å forvandle en rekke høytsvevende resolusjoner til en transformativ bevegelse som endrer verden.
Denne kronikken bygger på Angela Muvumba Sellströms forskning sammen med Daike Mörhle ved Nordiska Afrikainstitutet.
