Kjeks og Elvis – for å lindre karenfolkets lidelser
Det swinger når den lille hjelpeorganisasjonen Hvite Lilje fra Kvinesdal rykker ut for å hjelpe karenfolket.
-Har dere hørt om Elvis? spør tolken og ser utover folkemengden som har samlet seg for å treffe de mange gjestene fra Norge.
Det skjer ikke all verden i Wai Ler Mu. Derfor er hele landsbyen på beina når det kommer et kobbel på 21 giverglade nordmenn på besøk.
– Vet dere hvem Elvis er? gjentar tolken. Et par nølende hender blir strukket i været.
Bak hjørnet på forsamlingshuset står noen karen-barn og ser storøyde på Kjell Henning Bjørnestad. Det er varmt og 45-åringen fra Lyngdal strever med å få på seg «Elvis-uniformen», en hvit drakt med ørn på ryggen.
Julekonsert
I bedehuset i Flekkefjord er det ikke nødvendig å spørre om folk har hørt om Elvis. Over 200 tilskuere har tatt en pause i julestria for å få med seg Hvite Liljes julekonsert «Coming home for Christmas». Kjell Elvis er skremmende lik originalen, selv om den hvite drakta for anledningen er erstattet med en hvit dress.
«I’m Dreaming of a White Christmas», synger 45-åringen, mens en håndfull lokale country-artister sørger for stødig komp.
Julekonsertene er blitt et populært innslag i distriktet, og en god måte for Hvite Lilje å samle inn penger til hjelpearbeidet sitt. Artistene krever ikke betaling og det er gratis å komme inn. Pengene kommer fra kollekten, men før bøssene går rundt tar Jan Egil Omdal ordet for å fortelle litt om arbeidet Hvite Lilje driver. Han vil vekke givergleden.
– I fjor brukte vi 45 milliarder kroner på julehandel her i landet, i år ender vi trolig opp rundt 50. Nordmenn bruker seks og en halv milliard på lotto, tre milliarder på rynkekrem og to milliarder på hunde- og kattemat, sier han.
Hjem for 977 barn
For fire år siden startet kona hans, Liv Ellen Omdal, Hvite Lilje. Publikum får høre at organisasjonen nå har ansvar for 977 barn fordelt på forskjellige barnehjem. Omdal forteller at de ikke bruker «én eneste krone» i administrasjon. Alle pengene som samles inn går derfor uavkortet til karen-barna.
Til slutt blir det vist en kort video om de mange overgrepene burmesiske myndigheter har begått mot karenfolket. Filmen må være noen år gammel, for fredsavtalen som ble undertegnet i januar i fjor nevnes ikke med et ord. Helt på tampen er det også klippet inn en liten sekvens med utdeling av julegaver til barna på Graceland, et av barnehjemmene det samles inn penger til denne kvelden.
Milde gaver
I motsetning til videoen om krig og overgrep er snutten om gaveutdelingen rykende fersk. Den ble tatt opp måneden før da Jan Egil og Liv Ellen Omdal tok med seg en gruppe på 21 nordmenn til Thailand og Myanmar for å vise dem hva organisasjonen driver med. Deltakerne betalte sine egne reiser, og i løpet av 14 dager ble de busset rundt til alle de fem prosjektene som Hvite Lilje driver.
Brorparten av den knappe millionen ekteparet Omdal sin organisasjon har til drift kommer fra faddere. De betaler 400 kroner måneden for å støtte et barn. Mange av giverne sier at de støtter Hvite Lilje kun fordi de kjenner folkene bak organisasjonen. De er sikre på at pengene de gir kommer ungene til gode – «i stedet for å bli sløst bort i administrasjon».
– Vi merker et enormt engasjement for disse fadderbarna, forteller Liv Ellen, mens hun rigger til en plass der barna skal stå og bli filmet når de mottar julegavene fra Norge. Hun tror fadderne er nysgjerrige på å se reaksjonene når papir flerres av og tusjpenner, billedbøker, fotballer og andre gaver pakkes opp.
Ambassadør
Barnehjemmet Graceland, der filmingen foregår, har fått navnet sitt fordi kona til den lokale kontakten deres heter Priscilla (samme navn som Elvis’ eks-kone, red.anm.) og fordi Kjell Elvis er «ambassadør» for Hvite Lilje.
– Jeg ble slått av hjertevarmen og engasjementet til Liv Ellen og Jan Egil. Hver krone de samler inn kommer karen-barna til gode, og hver ekstra krone gir dem mulighet til å hjelpe enda mer. Derfor bestemte jeg meg for å være med på dugnaden med det jeg kan best – musikken, forteller Norges fremste Elvis-kopi.
Han synger gratis og lar inntektene gå til Hvite Lilje.
– Turene til Thailand og Burma for å møte Karen-folket tar jeg for å bli inspirert av arbeidet som gjøres. Dessuten er det hyggelig å treffe karenfolket og å synge og showe litt for dem, sier Kjell Elvis.
Flyktet over
Vi er i Thailand, en liten halvtimes biltur fra Mae Sot. Disse grenseområdene til Myanmar er tett befolket av karenfolk. Fostersønnene i familien Omdal, Khosar (21) og Maehteh (19), kom i sin tid flyktende over grensen og levde i flyktningleirer i Thailand i flere år før de fikk status som kvoteflyktninger og ble flydd til Norge på FNs regning.
De to fostersønnene er med som tolker og hjelper de norske gjestene med å gjøre seg forstått. Asiatisk sol er kraftige saker for busslasten med sørlendinger, så det blir trangt om plassen i skyggen under trærne. Barna som bor her stimler sammen for å se på, le av og ta på disse store hvite menneskene som drypper av svette og ustanselig smører seg med solkrem.
Kjell Elvis Bjørnestad har vært her før, og vet hva som funker. På et blunk har han samlet alle ungene rundt seg mens hans spiller, shower og synger «Det var en gang et troll».
Kjeks
– Det er utrolig mange triste skjebner her, forteller Liv Ellen og holder fram en stor boks med kjeks som ungene får forsyne seg fra. Hun vet godt at behovet er større for ris enn for kjeks, men sier hun synes barna må få kose seg litt når de får besøk helt fra Norge.
– Mange av ungene her er foreldreløse, og mange av de som har en mor og en far blir overlatt til seg selv. De ender som prostituerte på bordellene i Bangkok eller blir holdt som hus-slaver hos thaiene, sier hun.
Liv Ellen mener trafficking er den største trusselen disse barna står overfor.
– Derfor sørger vi alltid for å skaffe id-papirer til dem. Det er vanskeligere å bortføre et barn som er skrevet inn i manntall enn et som ikke er registrert noe sted og som derfor ikke eksisterer. På barnehjemmene våre har vi bare ansatte som vi har sjekket grundig, og utenforstående får ikke lov å besøke barnehjemmene våre uten at de kan dokumentere hvem de er og hva de skal.
11-årig «slave»
Liv Ellen rekker knapt å fullføre setningen før det kommer ei jente bort og napper henne i t-skjorta. Via fostersønnen Maehteh får jenta forklart at hun ønsker å flytte inn på Graceland. Hun er 11 år gammel, heter Now Ku Dah, og har, etter eget utsagn, jobbet under slavelignende forhold i huset til en thailandsk familie. Nå orker hun ikke mer, og vil ha det trygt og godt.
– Hvor er foreldrene dine da? spør Liv Ellen.
Jenta kan fortelle at faren er død og moren lever på burmesisk side av grensen, uten jobb og uten annet valg enn å sende datteren over til Thailand for å jobbe. Jenta fortsetter fortellingen om hvor vanskelig det er å være hos thaiene – og hvor mye bedre hun er sikker på at det vil bli hvis hun bare får flytte inn.
Liv Ellen nikker og lyser opp i et smil, mens hun strekker frem hendene og gir den spede 11-åringen en ekte sørnorsk bamseklem.
– Klart du kan få bo her, jenta mi, sier hun.
Now Ku Dah smiler når hun slipper ut av favntaket til Liv Ellen.
«Ikke noe valg»
– Sånt hører vi hele tiden. Hver gang vi er her nede blir jeg slått av alle skjebnene. Det er utrolig godt å vite at vi i det minste kan hjelpe noen av dem. Jeg har ingen garanti for at jenta snakker sant, men sånn jeg ser det har jeg ikke noe valg. Jeg kan ikke avvise et barn som ber om hjelp. Hadde hun hatt det bra ville hun jo ikke kommet hit og bedt om tak over hodet, sier Liv Ellen.
Hvite Lilje lønner lokalt ansatte til å drive barnehjemmene for seg, og prøver hele tiden å finne måter å utvide virksomheten sin på. Det er ikke et mål i seg selv å vokse, men ønsket om å gjøre mer har på ingen måte avtatt. Snarere tvert om.
Ulovlig over grensa
De svære kjeksboksene begynner å tømmes og alle barna på Graceland er filmet med gavene sine i hendene, så nå er det på tide å forflytte seg. Neste stopp er Wai Ler Mu, inne på burmesisk territorium. Ingen av nordmennene i følget har gyldige visum til Myanmar, men Nerda, den lokale fikseren og kjentmannen, mener at et offisielt burmesisk visum hadde vært fullstendig verdiløst.
Karenfolket rår grunnen alene langs store deler av grensa til Thailand. Av den grunn ville et burmesisk stempel i passet antagelig bare gjort ting mer komplisert. Vi skal derfor ta oss illegalt over Moei-elva som renner brungrå gjennom det grønne landskapet.
En ferjemann i en lang metallbåt med påhengsmotor skal frakte oss over. Skroget skraper mot steinene på elvebredden når skipperen skubber oss ut i strømmen og hopper om bord.
Foran oss ligger Myanmar, bak oss Thailand.
Hvite Lilje har ingen prosjekter i Wai Ler Mu, men har med seg 50 sekker ris til landsbybefolkningen. Hensikten med besøket er å vise solidaritet. Derfor har Jan Egil Omdal og Kjell Elvis Bjørnestad med seg fullt lydanlegg og et lite aggregat for å lage strøm. Det skal bli både kjeks og Kjellvis her også.
Så kom Jesus
Det luftige forsamlingshuset er fullt av folk. Sørlendingene setter seg på plaststolene i lokalet, mens lokalbefolkningen står langs veggene eller sitter på gulvet. Alle får brus og kjeks.
Det hviler en forventningsfull spenning over lokalet når generalmajor Saw Yin Nu entrer lokalet. Utenfor har de bevæpnede livvaktene tatt oppstilling. Jan Egil tar mikrofonen og showet kan starte.
– Vi kommer fra et land som heter Norge. Før i gamle dager bodde det folk der som het vikinger, sier han og tar en kunstpause før han fortsetter.
– Disse vikingene var noen fæle typer som sloss og plyndret, drepte og voldtok. Men så fikk de høre om Jesus. Vikingene syntes det var rart at denne mannen ville gå i døden for å sone for andre mennesker sine synder, men litt etter litt kom Jesus inn i hjertene deres. Og dermed begynte de å leve i fred med hverandre.
Mange karener er kristne, så vikinghistorien treffer sitt publikum. Når Jan Egil har snakket ferdig og overrakt et lite vikingskip i sølv til en lokal general, er det på tide med ettermiddagens hovedattraksjon.
Kjell Elvis-show
Panna til Kjell Elvis glinser av svette alt før han har kommet seg opp på scenen. Playbacket tordner om kapp med aggregatet utenfor.
«It’s one for the money, two for the show, three to get ready, now go cat go», synger han mens publikum ser hvordan den hvite mannen i den hvite drakta gjør alle slags krumspring for dem. Straks han er ferdig med «you can do any thing, but lay off my blue suede shoes», kaster Kjell Elvis svettekluten sin ut i folkemengden. Om ikke folk i den isolerte landsbyen har hørt om Elvis før, så vet de nå i hvert fall veldig godt hvem Kjell-Elvis er.
Stemningen er god, men plutselig får de lokale medarrangørene det travelt. Gruppen med nordmenn må se å komme seg over til Thailand igjen, og det kvikt. Det er oppdaget sivilkledde burmesiske soldater utenfor lokalet, og stemningen er på kokepunktet. Selv om fredsavtalen mellom karenfolket og burmesiske myndigheter har vært overholdt i over et år er skepsisen fortsatt stor mellom de to folkeslagene.
Hjelper til
Fostersønnene Maehteh og Khosar vet så altfor godt hva krig og fare er for noe, og hjelper til med å få folk om bord i elvebåten.
Det skal vise seg å være et fornuftig trekk, for samme kveld blir tre mennesker drept i landsbyen på grunn av uroen som spredte seg. To av dem blir skutt om bord i den samme elvebåten som fraktet det norske følget tilbake til Thailand, mens én blir skutt ute i elva.
Ettersom voldshandlingene skjedde etter at følget fra Norge hadde dratt, vet ikke Liv Ellen nøyaktig hva som skjedde, eller hva som var grunnen til at det endte med skyting og drap.
– Sånn jeg forstod det skyldes uroen uenighet om en lokal fredsavtale som skulle undertegnes. Drapene hadde ikke noe med oss å gjøre, sier hun.
Reddet «general»?
Liv Ellen mener at det til og med kan hende at de reddet livet til karenfolkets lokale «general». – Ryktene vil nemlig ha det til at det var han de sivilkledde burmeserne ville drepe, for å stoppe fredsavtalen. Men da det plutselig virret 21 hvite folk rundt i landsbyen med kamera, ble planene endret, sier hun.
Ildsjelen fra Kvinesdal forteller at det ikke er første gangen Hvite Lilje er i en farlig situasjon. – Men vi kan ikke slutte å hjelpe av den grunn. Jeg orker ikke tanken på hva som ville skjedd med alle barna våre, om vi plutselig hadde gitt opp og lagt ned arbeidet vårt, sier Liv Ellen.
Asia-forsker:
– Hoderystende galt
Asia-eksperten Stein Tønnesson er skeptisk til at en liten norsk bistandsorganisasjon med svak lokalkunnskap opererer i et komplisert konfliktområde i Myanmar. Området der Hvite Lilje har sitt barnehjem er kontrollert av Karen National Union og deres opprørshær.
– Hvis vi anser Hvite Lilje som en ren støttegruppe av kristne trosfeller, kan deres handlemåte kanskje unnskyldes med at de bare gjorde det lokale kontakter la opp til. Lokale KNU-folk må ha gjort en feilvurdering, sier Tønnesson som viser til at den norske organisasjonen inviterte inn en gruppe nordmenn til et sted hvor tre mennesker ble drept dagen etter besøket.
– Hvis vi derimot ser på Hvite Lilje som en bistandsorganisasjon som ønsker å kanalisere hjelp til barn i et konfliktområde, tyder reportasjen på at organisasjonen har brutt de mest elementære prinsipper for engasjement i sårbare stater og situasjoner, sier Tønnesson .
Den tidligere PRIO-direktøren mener at det første prinsippet bistandsarbeidere må forholde seg til er å skaffe seg innsikt i konfliktens kontekst, blant annet av hensyn til andre menneskers sikkerhet.
– Det er hoderystende galt å føre en stor gruppe nordmenn inn over en landegrense til et konfliktområde uten først å ha foretatt en grundig vurdering av kontekst og risiko. Det andre prinsippet er det velkjente «do no harm»-prinsippet, det vil si å ikke gjøre skade for den lokalbefolkningen man ønsker å hjelpe, sier han.
Den erfarne forskeren leder i dag Øst-Asia-fredsprogrammet ved Uppsala universitet. Han viser til at bistand til fattige samfunn uvilkårlig vil føre til påvirkning av lokale maktforhold og at nye konflikter kan oppstå når penger kommer inn og noen skal tilgodeses på bekostning av andre.
Norad:
– Kan forverre konflikter
– All erfaring fra bistand peker på viktigheten av å forstå lokale forhold. I visse situasjoner kan utenlandske organisasjoners bistandsinnsats bidra til å forverre konflikter. Dette aspektet må ikke undervurderes, sier underdirektør Gunvor Skancke.
Hun representerer det statlige bistandsdirektoratet Norad som har som sin hovedoppgave å kvalitetssikre norsk bistand, herunder også søknader fra norske frivillige organisasjoner. Skancke uttaler seg på generelt grunnlag og ønsker ikke å kommentere Hvite Liljes prosjekter i Thailand og Myanmar.
Den erfarne Norad-byråkraten understreker viktigheten av krav til god forståelse, kunnskap og innretting av bistand som ikke volder skade. – Disse kravene er like sterke enten det gjelder små eller store frivillige organisasjoner. Og ildsjel-organisasjoner kan ikke unntas.
– Store organisasjoner har ofte et større apparat og flere ressurser å trekke på. Norad er derfor særlig varsomme med å gi tilskudd til mindre solidaritetsorganisasjoner som ønsker å jobbe i områder preget av kompleksitet og konflikt, sier hun.
Gjennom årene har hun forholdt seg til hundrevis av norske organisasjoner. – Min erfaring er at mindre organisasjoner kan ha vanskeligheter med å ha oversikt over komplekse rammer rundt prosjektet de brenner for. Møter med fattige mennesker med store behov og iveren etter å bidra kan skygge for forståelsen av egen rolle som utenlandsk organisasjon, sier hun.
