Øyehospitalet

Om lag 30 000 pasienter opereres hvert år for grå stær. Driften er overtatt av nepalerne selv – og går med overskudd.

I to år har den indiske bonden Gonga Ram Singh levd i mørke. Nå har sønnen og sønnesønnen tatt ham med til nabolandet Nepal. De vet at det skjer mirakler her. At lyset kommer tilbake.

Nær den nepalskindiske grensen kommer hver dag et hundretall blinde og sterkt svaksynte vandrende inn gjennom en stor hvitmalt port. Noen ser litt på ett øye, andre ser ikke i det hele tatt. De trår varsomt og blir leiet inn – av en ektefelle, en sønn, et barnebarn. To-tre dager etter går de ut igjen, uten hjelp. Med et smil om munnen.

Det er dette mirakelet bonden Maan Singh og faren hans har hørt om. Ja, ikke bare har de hørt det – de vet det. For faren har vært her før og fått operert ett øye, og nå skal det andre øyet tas. Derfor har også den døve og blinde bestefaren i 70-årene fått lov å bli med.

Helt fra landsbyen hvor de bor i Uttar Pradesh i India. De har reist med både buss og tog. De har krysset broen over grenseelven – for deretter å presse seg inn i en nepalsk minibuss. Til en skog utenfor byen Dhangadhi i Nepal. Til øyehospitalet Geta.

I det de trår innenfor stopper Maan, faren og bestefaren et øyeblikk. Maan forteller bestefaren at de er kommet til et område med yrende folkeliv, en stor og mektig steinbygning, mange små hvite hus, små gangveier og vakre trær. Faren, som har godt syn på det ene øyet, ser seg fornøyd rundt og skotter opp mot trekronene der en apefamilie hyler fra trekronene. Han kjenner seg igjen.

Det var akkurat hit – til dette skogsområdet – den norske øyelegen Albert Kolstad dro høsten 1981. Året i forveien hadde øyespesialisten fra Ullevål sykehus i Oslo stått sentralt i gjennomføringen av en undersøkelse av øyehelse i Nepal. Undersøkelsen var i regi av Verdens helseorganisasjon, og ga sjokkerende tall over hvor mange som var blinde og svaksynte.

– Hyppigheten var omtrent åtte ganger så høy som i Norge, sier Kolstad som i dag er 81 år og lever rolig som pensjonist på Majorstua i Oslo.

Ingen leger

Grå stær var det dominerende problemet. I sju av ti tilfeller var årsaken denne sykdommen, en sykdom som gradvis tilslører øyelinsen bak pupillen. Allerede den gang kunne sykdommen kureres med enkle kirurgiske inngrep, men mangelen på øyeleger gjorde at de rammede måtte leve med et stadig dårligere syn. Verst av alle områder var regionen lengst mot vest, Far Western Region.

– På det tidspunktet fantes det ikke noe kvalifisert øyepersonell vest for byen Pokhara. Der var det én øyelege som hadde en klinikk med seks senger. I hele den vestlige regionen fantes det ingen, forteller den norske øyelegen.

Omtrent på denne tida hadde den norske verkstedgründeren Finn Lie nettopp solgt sitt mekaniske verksted på Moelv videre til noen av sønnene. Overskuddet fra salget ble satt inn i et fond der overskuddet skulle gå til helseformål. Med viktige økonomiske bidrag fra Lies stiftelse og enda større bidrag fra Norad startet Albert Kolstad prosjektet.

Øyelegen fant et stille skogsområde noen kilometer utenfor den lille og støvete grensebyen Dhangadhi. Han fikk bygget fem enkle bygninger blant de høye og skyggebringende trærne. Det var starten på Geta Eye Hospital.

Femårsplan

– Den fransksveitsiske legen Nicole Grasset og Verdens helseorganisasjon sto i spissen for den nasjonale kampanjen mot blindhet i Nepal. Målet var at vi i løpet av fem år skulle redusere forekomsten av blindhet med 50 prosent, sier Kolstad.

Som et ledd i kampanjen ble det åpnet studieplasser for nepalske studenter i øyehelse ved universiteter i India og Bangladesh – med utenlandsk finansiering. Men det ville ta tid før sykehusene kunne rekruttere disse nepalske øyelegene, og hvem ville reise til den fattigste og mest tilbakeliggende delen av landet – Far Western Region?

Hovedstrategien for den norske øyespesialisten og hans team ble å lære opp nepalske øyeassistenter til selv å foreta grå stær-operasjoner under oppsyn av en kvalifisert øyelege. Flere norske øyeleger, blant dem overlegen Dag Riise fra Hamar Sykehus, besøkte jevnlig det lille jungelhospitalet for å jobbe og lære opp nepalere i disse årene. Men bare Kolstad selv var fastboende. 

Eye camps

– Omfanget av problemet var enormt, samtidig som fattigdom og dårlig infrastruktur gjorde det vanskelig for folk flest å komme seg til sykehuset. Tanken var derfor at vi måtte benytte jungelhospitalet som base for eye camps i fjellene, sier den norske legen som i starten fikk permisjon fra Ullevål sykehus.

– Vi var borte i uker om gangen, og sov under de mest primitive forhold i landsbyene. Ofte var det ikke annen transport enn oksespann og esler, forteller en av lederne ved sykehuset i Geta – som den gang var en av Kolstads øyeassistenter. 

Han minnes Kolstad som en streng leder med meget klare oppfatninger om organisering, rekruttering, utstyr og metoder. Tidligere gurkhasoldater fra den britiske hæren ble ansatt til å lede administrasjonen. Øyeassistenter og sykepleiere ble bevisst rekruttert fra ulike distrikter, religioner og klaner. Med hjelp av enkel teknologi, lokale materialer, utenlandsk ekspertise og opplæring av lokalt personell skulle sykehuset gradvis kunne stå på egne nepalske bein.

Det første driftsåret – 1982 – ble det utført 269 kirurgiske inngrep ved jungelhospitalet Geta Eye Hospital og drøyt 700 under ulike eye camps i fjellene. Atten år senere er antallet pasienter og operasjoner mangedoblet, og den største veksten har skjedd de siste fem årene.

– Inneværende år regner vi med å foreta om lag 28 000 operasjoner, og neste år rundt 30 000, forteller den nåværende overlegen og sykehusdirektøren Dr. Bidya Prasad Pant.

Bak ham troner en majestetisk og vakker steinbygning i tre etasjer – få meter unna der termittene en gang gnagde på Dr. Kolstads fem små hytter. Sykehusdirektør Pant er den andre nepalske overlegen ved Geta Eye Hospital etter at Albert Kolstad sluttet på midten av 1990-tallet, og dro videre til andre internasjonale oppdrag.

Landsbygutt

Den 47-årige øyelegen er selv en av de mange nepalerne som ble lært opp av Kolstad. Sønn av stedets skolelærer. Født og oppvokst i ei tømmerhytte, i en bratt skrent utenfor fjellbyen Dadeldhura, på et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

I 1984 ble den talentfulle unggutten plukket ut blant 100 søkere til en jobb ved sykehuset i Geta, som øyeassistentlærling. Det ble starten på en karriere.

– Jeg husker ham godt. En usedvanlig fingernem og lærevillig ung mann. Etter hvert fikk han lov til å operere, og han viste seg som en svært dyktig operatør Jeg satte ham også til å klargjøre og reparere det kirurgiske utstyret, forteller Kolstad .

I 1987 fikk Bidya Pant sertifikat som ferdig utdannet øyeassistent. Men lærersønnen fra tømmerhytta i fjellene lot seg ikke stoppe der. I 1992 startet han på sin videreutdannelse – som lege. I Russland, med tre norske øyeleger, INFIL og Lions Club Sandefjord som økonomiske sponsorer. 

– Det skjedde mot min vilje. Jeg mente det tok for lang tid. Ideen min var heller å la øyeassistenter – under oppsyn av en lege – selv foreta inngrepene. Man trenger ikke ti års legeutdannelse for å gjøre dette. Bare slik mente jeg at vi kunne nå de målene som Nicole Grasset og FN hadde satt for oss, sier Kolstad.

Med et skjevt smil forteller han at han fikk hele den nepalske øyehelseekspertisen i Katmandu mot seg. Ingen ville godta å slakke på kravene til utdannelse for helsepersonell som skulle bedrive kirurgi, selv om det var skrikende behov for øyekirurgi i alle landets regioner.

Kolstad innrømmer samtidig at han tok delvis feil i tilfellet Bidya Prasad Pant. Landsbygutten var god å ha for sykehuset da han til slutt kom tilbake fra Russland og Katmandu som fullt utdannet lege. Trofast mot stedet der han fikk sin første jobb startet han sin praksis som øyelege ved Geta i 2002. Og i 2004 overtok han ansvaret som øverste leder for sykehuset.

I dag er Dr. Bidya Pant en av Nepals fremste øyeleger, deltar på internasjonale kongresser og leder det som kanskje er landets mest vellykkede øyehospital, et sykehus i rask vekst. Geta Eye Hospital har i mellomtida fått godkjennelse som universitetssykehus og teller i dag en stab på 82 mennesker.

Sykehuset, som eies av det nepalske blindeforbundet Nepal Netra Jyoti Sangh, har vokst og vokst og blitt mer og mer anerkjent. Pasienter fra både Nepal og India valfarter til det som en gang var et lite jungelhospital startet av en norsk øyelege.

– 60 prosent av pasientene som kommer til undersøkelse og 80 prosent av de som opereres er indiske. Det finnes øyehospitaler i India også, men de foretrekker heller å komme hit. Det er både billigere og bedre, sier sykehussjefen Dr. Bidya Prasad Pant.

I løpet av fem dager, hvor vi bor på selve sykehusområdet, snakker Bistandsaktuelts team med et femtitall ulike pasienter. De fleste er indere. Den bangladeshiske fotografen GMB Akash snakker hindi og tolker. Nesten alle har den samme historie. De bekrefter overlegens påstand. Sykehuset har ord på seg for å være både bedre og billigere enn tilsvarende i det nordlige India. I tillegg kjenner alle en nabo, en venn eller et familiemedlem som allerede har vært her, og fått vellykket behandling.

– Dette sykehuset er bra. Mens jeg betaler rundt 1400 indian rupees (rundt 200 kroner) for å bli operert her, må jeg ut med tre ganger så mye i India, forteller den 65-årige tidligere mursteinsfabrikkarbeideren Bilalo Debi fra Uttar Pradesh.

Han har kommet hit sammen med en tante som også skal opereres for grå stær.

Den kortvokste skolelæreren Rajneesh Trivedi (41) fra Sajiapur har tatt med seg sin mor, 70 år gamle Raj Kumari. Også hun skal betale 200 kroner for operasjonen. – Det er bedre her enn i India. Vi har hørt at kvaliteten er bedre her. I India er ikke legene leger, de er businessmen, sier moren.

Bestefars øye

Dagen i forveien har sykehusdirektør Bidya Pant operert det venstre øyet til Gonga Ram Singh, den blinde og tunghørte indiske bonden som vi møtte da han, sønnen og sønnesønnen ankom sykehuset. Gangaram har fått satt inn en ny, klar plastlinse i øyet til erstatning for den ødelagte. Gjennom sønnesønnen Maan spør vi om han er fornøyd med resultatet.

Maan roper inn i den gamle mannens øre, og vi ser gamlefar Singh smile bredt. Han er fornøyd med resultatet, og mumler noe tilbake.

– Bestefar har fått synet tilbake på det ene øyet. Nå tenker vi å bli her tre dager til, så han får operert det andre også, sier Maan.

Han forteller at de ennå har noen penger igjen. Hvis de klarer å få sykehuset med på en kvantumsrabatt for det andre øyet også, ønsker de å bli der i tre dager til.

De litt rike

– Prisen for operasjonen er lik for alle, så sant de har økonomiske midler. Men de aller fattigste kan få lov å betale det de har råd til. Samtidig tilbyr vi tre prisnivåer og bekvemmelighetsnivåer for overnattinger, men det er også mulig å overnatte gratis, sier sykehussjef Pant.

Han er helt åpen på at de litt rikere pasientene på denne måten subsidierer de fattigere, og at indiske pasienter subsidierer de mindre betalingssterke nepalske pasientene. De siste årene, og særlig etter fredsavtalen i Nepal, har nemlig pasientstrømmen fra India økt kraftig. Det innebærer samtidig at inntektene har økt kraftig.

For i dag, seks år etter at den norske stat avsluttet sin 23-årige Norad-støtte til Geta Eye Hospital, er øyesykehusets ordinære drift i praksis selvfinansierende.

Selvfinansierende

– I bistandssammenheng må vel dette være noe i nærheten av en unik historie – at et sykehus i et utviklingsland skal klare å bli selvbærende økonomisk, sier Svein Lie, sønn av verkstedgründeren Finn Lie og leder av den norske stiftelsen INFIL.

Så sent som i 2009 puttet stiftelsen en halv million kroner inn i øyehospitalet, men nå er også denne støtten under nedtrapping.

Samtidig får Geta støtte fra en rekke bistandsgivere, inkludert nepalske og indiske myndigheter, til å gjennomføre eye camps i småbyer i fjellene, for mennesker som ikke har midler og muligheter for å dra til sykehuset i lavlandet. Også på dette området går det framover. Siden 2005 er antallet nepalere som blir operert for grå stær under slike legebrigader økt kraftig – til om lag 3500 i året.

– Vi har også planer om å etablere en underavdeling av sykehuset i byen Dadeldhura, for å ta unna noe av etterslepet i form av ubehandlede tilfeller blant nepalere, forteller Dr. Bidya Pant entusiastisk.

Dette er byen som ligger nærmest legens eget hjemsted og er et trafikknutepunkt i fjellene. En ny kirurgisk avdeling ved Geta-sykehuset er også under bygging, med støtte fra den indiske ambassaden i landet.

Personale er det heller ikke vanskelig å rekruttere lenger. Mens det ikke fantes en eneste nepalsk øyelege i hele regionen da Albert Kolstad startet opp på begynnelsen av 80-tallet, er det nå fem øyeleger på sykehuset. Og etter planen skal det bli enda flere. Dr. Bidya håper å ha elleve leger på plass innen 2015.

– Jeg hadde aldri drømt om at det skulle bli så stort, kommenterer en smilende 81-åring i en sofa på Majorstua i Oslo. Samtidig er han litt bekymret for sitt nepalske hjertebarn: – Bare nå ikke dette går for fort, sier han.

- Reis ut og gjør en innsats

- Det er dessverre altfor mye unyttig arbeid blant dagens norske øyeleger. Istedenfor å gå løs på de virkelige problemene i verden, bruker de tiden sin på å operere folk som vil slippe å ha et par briller på nesen!

Øyehelse-veteranen Albert Kolstad (81) etterlater ingen tvil om hva han synes om prioriteringene blant enkelte kolleger i norsk helsevesen. Han viser til at det fortsatt finnes enorme uløste oppgaver innen øyehelse i verdens fattige land. Over 300 millioner mennesker er svaksynte, og veldig mange av disse kunne fått synet helt eller delvis tilbake dersom de hadde fått riktig behandling av helsevesenet. Derfor oppfordrer han sine yngre norske kolleger til å søke ut. 

- Det finnes både større og mer spennende oppgaver for øyeleger - i utviklingsland. På Ullevål opererer hver lege kanskje én pasient per dag. Det er ikke nok til at man skal kunne bli en dyktig kirurg, sier Kolstad.

Selv har han startet sykehus både i Nepal, Eritrea og Laos og arbeidet med øyehelse i Sør-Sudan. Han har reist verden rundt, men hjertet hans vil for alltid bli igjen ved jungelhospitalet Geta Eye Hospital der han tilbrakte
ti år av sitt liv.

Geta Eye Hospital

•  I 1981 ble det etablert et øyehospital med 100 sengeplasser. Sykehuset var del av et samarbeidsprosjekt mellom FN og Nepal for forebygging og kontroll av blindhet. 
•  Sentralt i etableringen og driften de første årene sto den norske øyelegen Dr. Albert Kolstad. Prosjektet, i regi av Verdens helseorganisasjon, hadde støtte fra Norad og var i full drift fra og med 1983.
•  Nepal hadde lite penger å sette inn i kampen for bedre øyehelse. -Løsningen ble at ulike uten-landske bistandsgivere fikk tildelt ansvaret for ulike regioner. Norge – gjennom Norad – fikk ansvar for Far Western Region. Norad samarbeidet med Kirkens Nødhjelp som hadde en rolle i prosjektet i en periode fra 1980- til 2000-tallet. 
•  I 1985 ble det gjort en avtale om samarbeid med det nepalske blindeforbundet Nepal Netra Jyoti Sangh. Denne nasjonale organisasjonen har hatt et overordnet ansvar for øyehospitalene i landet og har senere overtatt det formelle driftsansvaret for Geta Eye Hospital.
•  I 2004 trakk Norad seg ut av prosjektet, etter at den norske statlige støtten gradvis var faset ut. 
• Sykehusets ordinære drift er i dag selv-finansierende på basis av pasientenes egenandeler, mens sykehuset mottar støtte til nyinvesteringer og eye camps i fjellene.

Verdens blinde

•  Om lag 314 millioner mennesker i verden er svaksynte og 45 millioner av disse er helt blinde.
•  Mer enn 87 prosent av verdens blinde og svaksynte bor i utviklingsland.
•  Det er en klar nedgang i blindhet som følge av infeksjoner, mens aldersrelatert blindhet øker. Kvinner er noe mer utsatt enn menn.
•  Om lag 80 prosent av all svaksynthet og blindhet i verden kan behandles.

Kilde: Verdens helseorganisasjon (WHO)

Nepals blinde

• En undersøkelse i 1980-81 fant at 0,8 prosent av befolkningen i Nepal var blinde og sterkt svaksynte. Andelen av blinde var på det tidspunktet åtte ganger høyere enn i Norge.
•  I dag anslås andelen til 0,5 prosent av befolkningen.
•  Forekomsten av blindhet øker med alder. Samtidig øker antallet eldre i Sør-Asia raskt. 
•  For befolkningsgruppen over 45 år er det gjennomført undersøkelser i 2002 som anslår at andelen blinde ligger på rundt 2,6 prosent av Nepals befolkning.
•  Det anslås at det kommer til 120 000 nye tilfeller av blindhet, hvorav 70-80 prosent skyldes ubehandlet grå stær. 
•  I Nepal er det mulig å behandle mer enn to tredeler av tilfellene av blindhet og mer enn 80 prosent av tilfellene av grå stær i befolkningen slik at de får synet tilbake, viser en undersøkelse foretatt av det nepalske blindeforbundet NNJS. 
•  Den nasjonale planen Retten til å se anbefaler en tredobling av dagens behandlingskapasitet på nasjonalt nivå dersom andelen blinde skal reduseres.

Kilde: Det nepalske blindeforbundet (www.nnjs.org.np) 

Grå stær