Meninger:
Hva gjorde du da bistandskutt kostet flere liv enn første verdenskrig?
Når de menneskelige kostnadene av bistandskutt risikerer å overskride de som fulgte av første verdenskrig, bør alarmen gå.
Utvalget for internasjonal politikk og forsvar i AUFs sentralstyre
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Ny forskning publisert i The Lancet estimerer at over 22 millioner mennesker kan dø innen 2030 som følge av amerikanske og europeiske bistandskutt. Det kan inkludere 5,4 millioner barn under 5 år.
Det utgjør flere dødsfall enn det samlede utfallet av første verdenskrig. Likevel er det kuler, krutt og bistandskutt som virker å være i vinden, fremfor krav om økt norsk bistand og lederskap.
De siste årene har det dannet seg et motsetningsforhold mellom forsvar og bistand blant de fremste giverlandene.
Storbritannia, under sosialdemokratisk ledelse, valgte nylig å finansiere sitt forsvarsløft med bistandsmidler.
Logikken er at militær opprustning gjør økonomien strammere, og at det å kutte i bistanden er en nødvendighet. I forsøket på å skåne liv fra kuler og krutt, kutter man dermed i midler som er helt nødvendige nettopp for å skåne liv.
Det virker som bistandsnasjonen Norge, og solidaritetspartiet Arbeiderpartiet, har mistet sitt ambisjonsnivå i en tid der behovet er akutt.
Dette er et falskt dilemma som skyver de reelle løsningene til side. Løsninger som faktisk bidrar til at vi forhindrer pandemier og sykdomsspredning, gir flere tilgang til utdanning og bekjemper global fattigdom. I den grad den norske bistandsdebatten engasjerer, er det sløseri og effektivisering som er hovedoverskriftene.
Det er ingen tvil om at den norske bistanden kan og bør effektiviseres. Men diskusjonen rundt hvem og hvordan vi skal demme opp for de enorme bistandskuttene globalt, uteblir fullstendig.
De siste to årene har alle de største giverlandene, USA, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, kuttet drastisk i sin bistand.
FN går gjennom den største reformprosessen i nyere tid. Det gir en mulighet til å tenke nytt om hvordan giverlandene kan koordinere bistandsinnsatsen mest mulig effektivt, og demme opp for kutt som ellers vil koste millioner av liv.
I denne prosessen kunne Norge inntatt en lederrolle. Landet som har evnet å vise lederskap på feltet før, gjennom vaksinealliansen GAVI, globalt samarbeid og et jevnt høyt bistandsnivå.
Likevel virker det som bistandsnasjonen Norge, og solidaritetspartiet Arbeiderpartiet, har mistet sitt ambisjonsnivå i en tid der behovet er akutt.
Istedenfor å gå foran som et eksempel ved å øke bistanden i en tid der alle andre kutter, rettes fokuset nå på kutt og effektivisering alene. Det er en utilstrekkelig respons på utfordringene vi står overfor.
Når mine barn spør meg om hvorfor ingen gjorde noe da 22 millioner sårbare mennesker måtte dø på litt under fem år, håper jeg å kunne vise til mer enn en lite målrettet effektiviseringsreform og tvilsom gravejournalistikk fra Sløseriombudsmannen.
Jeg håper at Norge vil stå igjen som en nasjon som viste motstand mot et falskt premiss om at de fattigste må ta konsekvensene når spenningen øker globalt. Og jeg håper Arbeiderpartiet vil stå igjen som partiet som gikk i bresjen for det hele.
