Bangladesh mobiliserer mot naturkreftene

Få land rammes oftere og mer brutalt enn Bangladesh, og vi kjenner bildet; flom, sykloner, storm og orkan, skred og jordras mv. Jevnlig, og senest i disse dager, gjennomlever befolkningen trauma - med mange menneskelige ofre, omfattende skader og høye materielle kostnader.
I Bistandsaktuelts reportasje blir det fremholdt at Bangladesh er bedre på håndtering av naturkatastrofer enn hva gjelder forebygging. Det kan være, men mine inntrykk, senest fra besøk tidligere i år, er at mye løfterikt er på gang også på sistnevnte område.
Når Bangladesh i dag vies positiv oppmerksomhet internasjonalt for sin innsats overfor naturkatastrofer, skyldes dette at myndigheter, som det sivile samfunn, tar viktige grep om beredskap, forebygging og krisehåndtering. Selv om Bangladesh ikke har etablert optimale beredskapsopplegg, er det tale om innsats langs flere spor, og hvor det ene forsterker det andre.
Når lokal ekspertise uttaler til Bistandsaktuelt at mye av infrastrukturen på forebyggingsfeltet er gammel, utdatert og dårlig vedlikeholdt, er dette utvilsomt riktig. Som tilfellet er i langt rikere land, har dessuten krefter i Bangladesh stått for en politikk som har bidratt til økt sårbarhet, helseproblemer, svak personlig sikkerhet og økt fattigdom for mange. Forsert og ofte planløs bygging av boliger, forretningsbygg og veier har vært viktigere enn reparasjon av diker, kulverter, avløpsporter og bygging av sikringstiltak mot ekstremvær. Miljødegradering, erosjon, mangelfull drenering og omfattende avleiring med tilhørende økt risiko for oversvømmelse er andre sider av virkeligheten.

Håndteringen av humanitære kriser i Bangladesh lider under begrensede faglige og materielle ressurser. Men samtidig ser vi på mange hold endret fokus fra reparasjon/rehabilitering til forebyggende innsats, med økt forståelse for kompetanse- og kapasitetsbygging, særlig lokalt. Som kjent er deler av landets politiske oppsett for tiden suspendert, men mange er opptatt av at dette ikke skal svekke arbeidet for økt robusthet overfor naturkatastrofer.
Departementet for mat- og krisehåndtering koordinerer samspillet med andre relevante departementer, og er i aktiv dialog med representanter for privat sektor og det sivile samfunn. Tematiske utfordringer er knyttet til blant annet matvaresikkerhet, beredskap og nødhjelp/ rehabilitering/gjenoppbygging.
En sentral svakhet i dagens Bangladesh er mangel på en urbaniseringspolitikk, og dette i en situasjon hvor det skjer omfattende migrasjon til storbyene, da særlig til Dhaka. Ifølge statistikk bor nå mer enn halvparten av landets 155 millioner mennesker i byer og bystrøk. En del av bakteppet er påtrengende fattigdom i mange landdistrikter, kombinert med aggressiv byggevirksomhet, oftest i privat regi. Store befolkningsgrupper presses mot områder som allerede er sårbare; elveleier, erosjonsutsatt jordbruksland og slumområder. Denne vekselvirkningen mellom menneskeskapte forhold og naturkatastrofer gir blant annet økte sosiale ulikheter, og skjerpet marginalsering av store befolkningsgrupper - noe som i sin tur fremmer risiko, sårbarhet - og fattigdom.
Parallelt med dette ser vi løfterike utviklingstrekk i mange bangladeshiske lokalsamfunn. Mens myndighetene tilstreber koordinering, bistår ofte frivillige organisasjoner med beredskapsutstyr av forskjellig slag. I økende grad satses det på flerbruksbygg, for eksempel ved at skolebygg og moskeer blir formet som tilfluktsrom. Samtidig tas det stadig oftere hensyn til kvinners behov når tilfluktsrom skal planlegges og bygges, noe som øker deres motivasjon for å gjøre bruk av slike steder når katastrofene rammer.
Noe av det mest løfterike i dagens Bangladesh er organiseringen av kvinner og menn i lokale beredskapsgrupper. Om lag 43 000 personer over 18 år inngår i slike grupper, som deltar i lokalt sikrings- og forebyggingsarbeid, og som fortløpende tilføres kunnskap om hvem som skal gjøre hva når flom, orkan, sykloner og jordskred inntreffer. Naturkreftene lar seg sjelden stoppe av slik organisering, men den bidrar til at dødstallene jevnt over går ned, tross økning i antall naturkatastrofer i landet.
Mange av de som mest aktivt arbeider for holdningsendringer i lokalsamfunn, deltar også i organisasjoner som forestår viktig arbeid på forebyggingsfeltet, og som samtidig pusher myndighetene. Organisasjoner som CARE og BRAC vektlegger samspill med lokale aktører, og de har nettverk over store deler av landet. Også FN-organisasjoner, som Verdens matvareprogram (WFP), allierer seg med lokale organisasjoner. Mange av de kriteriene som WFP legger til grunn for sin virksomhet og valg av partnere, er for øvrig sammenfallende med kriterier som vi fra UDs side understreker ved større humanitære kriser; krav til erfaring, lokalkunnskap, effektivitet og ryddighet samt evne og vilje til langsiktighet også i nødhjelpsarbeidet. Kort sagt; at aktuelle partnere har en merverdi utover det å være engasjert. Interessant er det at ledelsen i lokalsamfunn ofte allierer seg med forskningsinstitusjoner for å få lokalisert særlig sårbare områder, en innsats som lenge har vært undervurdert. Data som fremskaffes er av verdi i plan- og utviklingsarbeid lokalt, og er underlaget for lån og tilskudd som iblant delfinansierer mer robuste boliger, demninger, veier og annen infrastruktur.

Også i Bangladesh er et velfungerende varslingssystem av største betydning. Det er innledet et viktig samarbeid mellom myndighetene og det nasjonale Røde Kors/Røde Halvmåne om et bredt syklon-forebyggende program for lavtliggende kystområder og særlig utsatte små-øyer i Bengal-bukten. Siktemålet er å videreutvikle systemet til å omfatte naturkatastrofer i vid forstand. Forskere fremholder at Bangladesh har de mest effektive varslingssystemene, nest etter Japan.
Samtidig erkjenner alle at systemene må følges opp med utdanning, fortløpende opplæring, vedlikehold og adekvat infrastruktur dersom de skal fungere etter forutsetningene. Det nasjonale syklonsenteret i Dhaka sender daglig meteorologisk informasjon til lokale enheter. Data fremskaffes gjennom tidevannsmålinger i de sentrale elvene i Bangladesh, en virksomhet av stor betydning som ledd i varslingsarbeidet relatert til sykloner og flom, m.v. En viktig utfordring blir det å utvide målingene til også å omfatte kystområdene. På sikt vil Bangladesh her kunne nyte godt av det arbeidet som Norge for tiden deltar i mht. å bygge opp et regionalt varslingssystem for de 28 landene som omgir Det indiske hav.
Forebyggingsarbeidet i Bangladesh støttes av blant annet FN-organisasjoner, Verdensbanken, Danmark, Nederland og Storbritannia. Interessant er det at Verdensbanken mer enn tidligere, ser forebygging og utviklingstiltak i sammenheng. Tilsvarende har UNDP lansert sitt Comprehensive Disaster Management Programme. Sentralt står kapasitets- og kompetansebygging på myndighetssiden, opplæring og informasjonsarbeid, styrking av strukturer og aktører på lokalt plan samt analysearbeid og forskning om blant annet klimaendringer, jordskjelv og urbanisering. Myndighetene i Bangladesh har nylig lansert en egen utviklingssstudie for kystområdene, utarbeidet med ekstern støtte. Sentrale stikkord er krav om bedre arealdisponering, konservering, miljøhensyn i vid forstand samt vern om mangroveskogen.
Det er interessant at mange av pilarene i arbeidet for bedre forebygging av humanitære katastrofer i Bangladesh er sammenfallende med rapporten nylig fra UDs prosjektgruppe for en mer aktiv norsk politikk på dette saksfeltet; sterkt fokus på miljø-, klima og urbaniseringsspørsmål, helhetlig tilnærming mellom forebygging og langsiktig utviklingsarbeid, utdanning, kunnskap og bevisstgjøring, satsing på en nedenfra-opp-tilnærming, arbeid for godt styresett, tett samspill mellom myndigheter og det sivile samfunn samt støtte til regionalt samarbeid.

Befolkningen i Bangladesh vil også fremover måtte leve med voldsomme anslag fra naturens side. Viktigst blir det å forebygge der hvor det er mulig og begrense konsekvensene. Tre utfordringer peker seg ut. For det første å skaffe økonomiske midler til å følge opp erkjennelsen av at forebygging ut fra enhver målestokk er mer lønnsomt enn nødhjelp, reparasjon og gjenoppbygging. For det andre å motvirke en klimautvikling som vil kunne sette stor deler av landet under vann, mens andre deler vil bli rammet av tørke. Og for det tredje å styrke anti-korrupsjonsarbeidet slik at entreprenører og andre blir underlagt reell kontroll i en situasjon hvor høye bygg, særlig i Dhaka, ustanselig skyter i været, og hvor trolig de færreste våger å forestille seg konsekvensene om jordskjelv skulle ramme byen.

Bjørn Johannessen er seniorrådgiver i Seksjon for humanitære spørsmål i Utenriksdepartementet. Han ledet ambassaden i Dhaka i 1986-89, og ambassaden i Kabul 2001-04.