Besværlige selvfølgeligheter

Disse fire punktene oppsummerer viktige veivalg i NORADs arbeid med konkretisering av ny strategi. Det er relativt enkle konklusjoner, men langtfra lettvinte. En halvannet år lang strategiprosess, etterfulgt av ett år med gruppearbeid og omorganisering har gitt oss den nødvendige struktur og verktøykasse for å kunne jobbe på en ny måte
Vi må hele tida endre oss, for verden omkring oss er i endring, vi får stadig ny kunnskap, vi lærer av egne erfaringer og vi lærer av andres. I fjor utviklet vi en ny strategi med kunnskap og erfaring som plattform og med erkjennelsen av at det går dårlig med mange av de landene vi samarbeider med. Vi konkluderte med at det er behov for en annen og mye mer helhetlig tilnærming enn det vi har hatt så langt.
En evaluering av støtten gjennom frivillige organisasjoner i Nicaragua var virkelig en støtte til en slik ny tilnærming. De aller fleste prosjektene var vellykkete. Ga gode resultater.
Likevel gikk det utforbakke med landet. Økonomien var ute av styring. Stadig færre fattige fikk en bedre hverdag. Vi var nødt til å spørre, både oss selv og andre som jobber med dette: Hvordan kan det ha seg at det meste blir verre når alt vi støtter går så bra?
Her er noen viktige årsaker: Det er altfor mange givere som ikke klarer å samordne seg. Altfor mange enkeltprosjekter uten sammenheng med helheten. Altfor stor vekt på offentlige utgifter. Altfor mange frivillige organisasjoner, som kan alt om hvordan de kan få penger ut av giverne, men egentlig ikke representerer andre enn seg selv. Altfor lite fokus på inntekter og verdiskaping. Det var noen av svarene vi fikk.
Vi begynte altså der det var enklest å gjøre noe. Med oss selv. Nå er vi i ferd med å få på plass en organisasjon som setter oss bedre i stand til å se de virkemidlene vi rår over i sammenheng med virkeligheten i samarbeidslandene. Vi erkjenner at vi kan gjøre lite alene. Vi må få andre med oss: Partnerne i samarbeidslandene. Andre givere. Norske fagmiljøer. Mange tenker i samme baner som oss, så dette skal vi klare. Metodene er enkle, men jobben blir vanskelig.
Er det så en reise i selvfølgeligheter vi har dratt medarbeiderne i NORAD med på?
For det høres enkelt ut: Vi skal ta utgangspunkt i situasjonen i de landene vi samarbeider med. Selvfølgelig, men ikke enkelt. For det første er det ikke enkelt å være sikker på hva myndighetene, befolkningen, næringslivet og krefter i det sivile samfunnet selv prioriterer. Hva de selv egentlig har tro på. Ulike krefter har ulike analyser og trekker i ulike retninger. Vi må bruke mer krefter på å sette oss inn i hvilke prioriteringer som har tilstrekkelig nasjonalt eierskap til å skape reell utvikling.
Dessuten: Er prioriteringene i de planene vi får presentert for finansiering liv laga? Vi kan ikke lenger bare bruke penger på investeringer som betyr økte offentlige utgifter i land som mest av alt trenger offentlige og private inntekter. Står vi i fare for å gi støtte til noe som senere vil føre til miljøkatastrofe - ihvertfall sett med norske øyne? Er det tatt tilstrekkelig hensyn til menneskerettighetene? Til likestilling? Det er mye som skal undersøkes før vi kan gi norsk støtte.
I de fleste landene vi samarbeider med er myndighetene enten godt i gang med eller har laget en strategi for hvordan fattigdommen skal reduseres. Dette vil gjøre jobben med å analysere det nasjonale eierskapet enklere.
Den virkeligheten vi beveger oss i og ønsker å påvirke, endrer seg. I det sørlige Afrika er mellom 20 og 30 prosent av befolkningen smittet av HIV. Alle har minst ett familiemedlem eller kjenner noen som har AIDS. 11 millioner afrikanske barn har hittil blitt foreldreløse på grunn av epidemien. Helsevesen, skoler og næringsliv tappes for fagfolk.
AIDS har i løpet av de siste ti årene vokst seg fra et alvorlig helseproblem til en utviklingskatastrofe i Afrika. Gårsdagens løsninger har ikke en sjanse. Derfor har hensyn til AIDS problematikken blitt obligatorisk i alle våre vurderinger om støtte.
Vi er heller ikke de eneste utlendingene som ønsker å bistå. Overalt hvor vi jobber, er det et vell av organisasjoner, «NORAD-er» fra de fleste rike land, FN, Verdensbanken og andre utviklingsbanker. Alle har mye de ønsker å få gjort og mange penger de skal bruke. Og alle ønsker vi å samarbeide med stort sett de samme partnerne: Myndighetene, de beste entreprenørene i privat sektor og de mest progressive kreftene i det sivile samfunnet.
Altfor ofte har vi givere våre helt særegne måter å kreve at de som får pengene skal rapportere på. Alle er enige om at mottakerne har bedre ting å bruke kreftene sine på enn å finne ut av et utall forskjellige rapporteringssystemer. Selvfølgelig er vi enige om det. Og vi har vært det lenge. Men det er ikke enkelt å gjøre noe med det. Vi er i gang, som for eksempel i Malawi, der Sida kjører sin støtte gjennom det norske systemet. Eller i Uganda og Mosambik, der vi har tett samarbeid med danskene når det gjelder factfinding. Vi må bli mye flinkere til å finne slike løsninger.
Når kan vi så forvente resultatene? Noe av det vi sier til oss selv oftere og oftere, er at vi må være realistiske når det gjelder vår egen rolle og betydning. Mye av det vi holder på med, må ses i et perspektiv på kanskje tretti år. Men det er ikke lett å holde på dette perspektivet. Kravene om raske resultater er sterke. Fordi det vi jobber med er så viktig, og betyr være eller ikke være for så mange enkeltmennesker. Å tenke langsiktig og holde hodet kaldt blir viktig både for oss, våre samarbeidspartnere og de som setter rammene for arbeidet vårt.

Tove Strand er direktør i NORAD.