Bistand eller bank?

Essensen av Øyhus sin artikkel er at han ønsker bedre resultater av norsk bistand, og at han tror at man kan lettere få til dette - i hvert fall på visse områder - ved å yte lån enn ved å gi milde gaver.
I Strømmestiftelsen tror vi Øyhus har helt rett i det. Vi ser daglig hvilken dramatisk effekt det har på menneskers selvbilde og vilje til innsats at de blir løftet opp fra å være fattige til å bli ansett som ressurser, ved at de får et lån i stedet for en gave. Strømmestiftelsen har nemlig allerede etablert «Norges Utviklingsbank (NUB)» som Øyhus etterlyser - om enn i noe mindre skala enn det han foreslår. Vår innsats på mikrofinans-området er organisert som et nettverk av mikrofinansinstitusjoner som yter ulike finansielle tjenester til lokale mikrofinansbanker - som igjen yter finansielle tjenester til sine kunder (de fattige). I Strømmestiftelsen opplever vi at bistand i form av business ofte har en betydelig utviklingseffekt fordi den utløser en egeninnsats som er ganske annerledes og større enn når man deler ut gaver. Dette kan til tider være en nesten smertefull erfaring, dersom man tror at det beste en kan gjøre for en lidende neste er å dele sine goder med ham, og ikke forlange noe tilbake. Det er faktisk helt galt.

MEN MAN KAN jo spørre hva forskjellen mellom barmhjertighet og business består i. Antagelig ligger en vesentlig del av svaret i det faktum at man i (rett gjennomført) mikrofinans, gir et tilbud til kunden som denne aksepterer og er villig til å betale for bare fordi det dekker et reelt behov hos ham. Også fattige er villige til å betale for noe de ønsker å få. (Jeg er fullstendig klar over at dette er unyansert, men jeg tror likevel det uttrykker noe grunnleggende sant). Ellers er det også et vesentlig poeng at ved gaver er det giveren som påtar seg et ansvar, mens ved lån er det låntakeren som tar ansvar for sitt eget liv. Mikrofinans er da også bare et hjelpemiddel for mennesker som er motivert for å gjøre noe for å forbedre sin egen tilværelse.
Når det gjelder de fattiges behov for finansielle tjenester, så er disse ikke blitt møtt på en utviklingsfremmende måte før mikrofinans i dens nyere form kom til. Tradisjonelle finansielle tjenester er enten ekstremt kostbare (money lenders), eller (oftest) svært begrensede (Rotating Savings and Credit Associations (ROSCAS) og lignende), mens det moderne bankvesenet ikke har villet ha de fattige innenfor sine vegger i det hele tatt. Disse fakta tilslører den sannheten at de fattige har kanskje et enda større behov for permanente finansielle tjenester enn den vanlige nordmann, fordi de er så sårbare for endringer i kontantstrømmene. Vi må her for øvrig ikke glemme at de fattige ofte har et større behov for sparemuligheter enn de har for lån. Og sikre sparemuligheter kan bare institusjonaliserte programmer tilby.
De fleste fattige (på samme måte som de mindre fattige) er også villige til å akseptere gaver der det ikke forlanges noen gjenytelse. Forskjellen på de to er at lån frembringer utvikling fordi den mobiliserer ressurser og setter i gang et arbeid, mens den andre skaper et konsum som tar slutt når gaven er brukt opp.

DETTE FØRER mine tanker tilbake til Øyhus sin eksersis omkring motivasjon og resultat. Jeg tror det er et visst behov for å problematisere uttrykket «god motivasjon». Hva er det for noe da? Er det at vi er snille og gode og ønsker alt godt for våre medmennesker? I mikrofinans ser vi sågar at de som driver med dette for å tjene penger, ofte yter de fattige bedre tjenester enn de som har en tilnærming preget av barmhjertighet og nestekjærlighet. Hvem er det da som har god motivasjon? Er profitt-motivet godt eller dårlig? Hva om vi ser bort fra motivasjonen og fokuserer bare på resultatene - i vid forstand. Dette er et av de mange fundamentale forhold som Øyhus' artikkel inspirer til drøfting av.
Videre er han dristig nok til å antyde at norsk bistand bør (delvis) kanaliseres gjennom en bank, Norsk Utviklingsbank (NUB) kaller han den. Antagelig mener han ikke en bank i den forstand at den er opprettet i tråd med norsk banklovgivning, men at det skal være en institusjon som yter finansielle tjenester som de fattige trenger og etterspør og som skal drives etter kommersielle prinsipper - og det aller minste kravet er at pengene skal betales tilbake, dersom det er snakk om lån. Men lånene skal være «myke» sier han. Vårt spørsmål er da: Hva betyr det at lån er «myke». Hvorfor skal de være «myke» og hvor «myke» skal de være? Dersom denne diskusjonen skal videreføres, må vi vite om vi mener at mikrofinansinstitusjonene skal kunne integreres i det kommersielle finansmarkedet. Antagelig det eneste sted der det finnes tilstrekkelig kapital til å dekke de fattiges behov. Spørsmålet blir da: Hvordan vi skal greie dette, og samtidig skape en bærekraftig industri dersom vi er «myke». Hva mener professor Øyhus om dette?

NORFUND ER INGEN bank, men er likevel en institusjon som i prinsippet kan yte den type tjenester som Øyhus etterspør. Norfund disponerer i dag mer enn ti prosent av et årlig bistandsbudsjett - og det er stadig økende. Jeg syns derfor ikke man skal betegne Norfund verken som puslete eller sammenlikne det med ubehagelige legemsdeler (se Bjergenes artikkel), selv om Øyhus har større ambisjoner for sin NUB enn det Norfund har. Kanskje er han litt for ambisiøs? Han foreslår faktisk en institusjon som skal betjene alt fra regjeringer til fattigfolk (individer) med finansielle tjenester - og volumet skal tilsvare omtrent et nytt Norfund hvert år. Her tror vi Professor Øyhus drømmer - noe som ikke er galt i og for seg, men vi tror det er lettere å få til en «ny giv» dersom man angriper saken i våken tilstand. Og vi tror vi kan nærme oss Øyhus sitt anliggende via en realistisk endringsstrategi.
I Strømmestiftelsen er vi glad i innovasjon og endring. Det som er vårt problem i dag, er at vi, som har en mye klarere fattigdomsretting enn Norfund, har de aller største problemer med å få tilstrekkelig finansiering til dette fra Norad. Dersom en organisasjon som Strømmestiftelsen, som faktisk har en profil som den Øyhus etterlyser - om enn i miniatyr - kunne få tilstrekkelig med midler til å tilfredsstille våre partnere, ville vi kunne få verdifulle erfaringer som senere kunne brukes dersom Øyhus' ide om opprettelse av en NUB noen gang skulle realiseres.
Øyhus har i sin artikkel faktisk satt fingeren på et følbart forhold, nemlig at det er et gap mellom finansieringsmulighetene for tiltak rettet mot de fattigste og for tiltak rettet mot de mindre fattige. Vi tror det er mulig å gå videre i den retning Øyhus antyder ved å fjerne dette gapet. Dette kan gjøres både ved å bruke institusjoner som dem Strømmestiftelsens selskaper samarbeider med nedenfra og ved en videreutvikling av Norfunds virksomhet ovenfra.
Som svar på tittelens spørsmål svarer vi: JA TAKK, BEGGE DELER.

Johannes Sannesmoen er leder for Mikrofinansavdelingen i Strømmestiftelsen.