Inflasjon er en dårlig unnskyldning for å svikte de fattigste ­­­­

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

I Politisk kvarter 8. oktober måtte utviklingsminister Åsmund Aukrust forklare hvorfor regjeringen ikke når målet om én prosent av BNI til bistand. Neste år havner bistanden på 0,93 prosent.

En av begrunnelsene var at mer bistand kan gi noe høyere press på renta og inflasjonen, fordi «det vil føre til noe mer administrasjon hjemme i Norge, til organisasjoner og Norad som skal være med å forvalte det».

Det er et dårlig argument. Prisene i Norge stiger når etterspørselen etter varer, tjenester og arbeidskraft i Norge øker. En krone som går til vaksiner i Malawi eller mat i Sudan, øker imidlertid ikke etterspørselen i norsk økonomi. 

Norges Bank skriver i sin siste pengepolitiske rapport at Ukraina-støtten er et eksempel på offentlig pengebruk som ikke har mye effekt på innenlandsk etterspørsel. Det samme gjelder bistand som brukes ute.

Penger ut av Norge

Dette vet Arbeiderpartiet. Da Jonas Gahr Støre la fram Ukraina-programmet for Stortinget i 2023, slo han fast at det «ikke skal føre til økt rente eller inflasjon i Norge».

Begrunnelsen var enkel: «Dette er penger ut av Norge.» Hele den sivile delen av Ukraina-støtten føres som bistand, og antas altså å ikke ha effekt på norsk økonomi.

Det er vanskelig å forstå hvorfor milliarder til Kyiv ikke skal påvirke renta, mens milliarder til Malawi og Sudan skal gjøre det.

Aukrust har ett poeng når han sier at mer bistand vil føre til noe mer administrasjon hjemme i Norge, til organisasjoner og Norad som skal være med å forvalte det. Det er ofte sånn, men det trenger ikke være det.

Regjeringen mangler 4,6 milliarder kroner på å nå målet om 1 prosent av BNI i bistand som Norge har fulgt i mange tiår. Disse pengene kan enkelt tildeles noen av partnerne Norge allerede har avtaler med, og som allerede har systemene på plass, uten ekstra administrasjon her hjemme.

Et politisk valg

Et godt eksempel er Verdensbankens fond for de fattigste landene, IDA, som Aukrust selv har rost for å gi «katalytisk hjelp», og sagt han ønsker å øke støtten til. For hver krone giverlandene bidrar med, går 3,5 til 4 kroner ut til verdens fattigste land.

Norge har lovet drøyt fem milliarder kroner til IDA over tre år. Å for eksempel doble dette bidraget krever kun et vedtak, ikke flere ansatte i Norad.

Det samme gjelder de store globale helseinstitusjonene som vaksinealliansen Gavi og Verdens matvareprogram (WFP).

Den egentlige grunnen til at regjeringen ikke når målet, er altså ikke inflasjon. Det er et politisk valg. Programlederen i Politisk kvarter stilte det riktige spørsmålet: Når andre land kutter, hvem har vel bedre råd enn Norge til å opprettholde solidariteten? 

Ifølge OECD falt den internasjonale bistanden med over 20 prosent i 2025, det største fallet som er målt. Samtidig har Norge et rekordstort oljefond på nesten 22.000 milliarder kroner. 4,6 milliarder kroner tilsvarer om lag null komma to promille av fondet.

MDG mener fortsatt at Norge skal gi minst én prosent av BNI i bistand, med fokus på reell fattigdomsreduksjon og nødhjelp. Dette er fullt mulig å gjøre uten å presse opp renta.