Kampen om digital suverenitet

Christer Gundersen Christer Gundersen

Teknolog, som til daglig jobber med klima og teknologi i Norad.

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Da Språkrådet kåret «tekoligark» til årets ord i 2025, fulgte de det opp med en tydelig advarsel: Vi gjør oss til et sårbart samfunn når vi blir for avhengige av de store teknologiselskapene. Det er en presis beskrivelse av en utvikling vi oftere diskuterer i en norsk og vestlig kontekst. Men den samme, og i mange tilfeller langt mer alvorlige sårbarheten, er i ferd med å bygges inn i internasjonalt utviklingsarbeid. 

Kostnad kommer senere

I dag er de fleste multilaterale organisasjoner, internasjonale NGO-er og nasjonale myndigheter i lav- og mellominntektsland dypt avhengige av infrastruktur, plattformer og tjenester fra et lite knippe globale teknologigiganter. Dette gjelder alt fra e-post og dokumenthåndtering til kart, helsesystemer, utdanningsplattformer, folkeregistre, statistikkproduksjon og miljøovervåkning. I stadig større grad gjelder det også kunstig intelligens og avanserte beslutningsstøttesystemer. 

Denne utviklingen skjer sjelden som et bevisst politisk valg. Dette skjer fordi løsningene er lett tilgjengelige, ofte subsidierte og godt integrerte. De fremstår også ofte som effektive og moderne, mens en udefinert kostnad kommer senere, i form av låsing til leverandører, tap av handlingsrom og manglende kontroll over egen digital infrastruktur. 

Når teknologi blir geopolitikk 

For mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika betyr dette at helt sentrale samfunnsfunksjoner etter hvert blir teknologisk og operasjonelt avhengige av aktører de har liten reell forhandlingsmakt overfor. Det handler ikke bare om hvor data lagres, men om hvem som kontrollerer standardene, systemene, kompetansen og videreutviklingen av selve den digitale grunnmuren samfunnet bygger på. 

Denne avhengigheten er ikke bare et teknisk eller økonomisk problem. Den har også fått en tydelig geopolitisk dimensjon. I en situasjon der kritiske nasjonale data er lagret hos en amerikansk teknologigigant, eller der samfunnskritiske algoritmer kjører på infrastruktur kontrollert av en kinesisk leverandør, oppstår en ny form for strategisk sårbarhet. I dagens politiske landskap er det en reell risiko for at slike selskaper kan bli utsatt for politisk press, eller brukt aktivt som virkemidler i konflikter, handelskriger og sanksjonsregimer. 

Teknologi er heller ikke lenger bare et effektiviseringsverktøy. Den er blitt en del av selve styringssystemet i moderne samfunn. Avhengighet av én leverandør, én jurisdiksjon eller én politisk sfære kan i verste fall få direkte konsekvenser for et lands evne til å gjennomføre demokratiske prosesser, drive grunnleggende forvaltning, helsetjenester, krisehåndtering eller informasjonsarbeid. 

Teknologisk avhengighet 

Dette er en ny form for avhengighet. Den er mindre synlig enn tradisjonell økonomisk eller politisk avhengighet, men minst like strukturell. Når først helsesystemer, utdanningsplattformer, skatteinnkreving eller miljøovervåkning er bygget på én bestemt teknologisk plattform, blir det i praksis svært kostbart, risikabelt og noen ganger nesten umulig å bytte kurs. 

Også Norge er en del av denne dynamikken. Hver gang vi finansierer digitaliseringsprosjekter, dataplattformer eller KI-systemer gjennom bistanden, er vi med på å forme den digitale infrastrukturen i andre land. 

Dette skjer sjelden med vond vilje. Tvert imot skjer det ofte i effektivitetens, skalerbarhetens og innovasjonens navn. Men resultatet kan bli at vi eksporterer en form for digital lock-in til land som i utgangspunktet har langt svakere forutsetninger for å håndtere konsekvensene av den. 

Hvis vi gjør dette uten tydelige krav til åpenhet, interoperabilitet og lokal kontroll, bidrar vi samtidig til å bygge inn langsiktig teknologisk avhengighet. Resultatet kan bli at Norge, gjennom bistand, risikerer å bidra til en form for digital kolonialisme. 

Forbedret utviklingspolitikk 

Med fremveksten av kunstig intelligens blir denne problemstillingen enda mer alvorlig. Nå handler det ikke bare om infrastruktur for lagring og kommunikasjon, men om modeller som påvirker beslutninger innen helse, klima, arealbruk, sosialpolitikk og ressursforvaltning. Vi er i ferd med å bygge selve beslutningsgrunnlaget i samfunnet på teknologi få aktører kontrollerer. 

Derfor må digital suverenitet bli en del av utviklingspolitikken. Det handler ikke om å si nei til moderne teknologi, skytjenester eller kunstig intelligens. Det handler om å sikre reell valgfrihet, bruk av åpne standarder, åpne data og der det er mulig åpen kildekode – og om å bygge lokal kapasitet til å eie, forstå og videreutvikle egne systemer. Dette kan skje i tett samarbeid med de store teknologi-aktørene, men uten at disse aktørene sitter i førersete. 

Hvis vi mener alvor med bærekraft, lokalt eierskap og langsiktig institusjonsbygging, kan vi ikke samtidig gjøre våre samarbeidspartnere stadig mer avhengige av noen få globale teknologigiganter. Da risikerer vi å bytte én form for avhengighet med en annen – denne gangen bygget inn i våre partnerlands digitale nervesystem.