Digital kapasitet må bygges nedenfra og opp

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Øystein Schjetne Øystein Schjetne

Christer Gundersen peker i kronikken Kampen om digital suverenitet på risikoen for at digitalisering i utviklingsarbeid skaper ny avhengighet. Når stadig mer av samfunnets kritiske funksjoner bygges på teknologi kontrollert av et fåtall globale aktører, er det nødvendig å diskutere både åpenhet, kontroll og lokal kapasitet.

Mye av dette er det lett å være enig i. Gundersen understreker at digital suverenitet ikke handler om å si nei til moderne teknologi, men om å sikre reell valgfrihet gjennom åpne standarder, åpne data - og der det er mulig åpen kildekode - kombinert med lokal kapasitet til å eie, forstå og videreutvikle egne systemer. Nettopp denne koblingen mellom teknologi og kompetanse er avgjørende.

Åpne systemer krever operativ kapasitet

Men hva betyr det i praksis? Gundersen diskuterer først og fremst digital avhengighet på nivået av samfunnskritisk infrastruktur og statlige styringssystemer. Det er selvsagt viktig. Men evnen til å forvalte åpne systemer på dette nivået forutsetter at teknologisk kapasitet bygges bredt i samfunnet - også i næringsliv, utdanning og sivilsamfunnsorganisasjoner.

Uten slik operativ kapasitet vil selv åpne arkitekturer forbli sårbare, fordi de i praksis må forvaltes av eksterne aktører. Åpne standarder gir formell utskiftbarhet, men ikke reell valgfrihet dersom det mangler kompetanse til å bruke, kombinere og videreutvikle systemene. Åpne data gir eierskap på papiret, men ikke kontroll dersom dataene ikke forstås og anvendes lokalt. Og åpen kildekode gir liten verdi uten miljøer som faktisk kan lese, tilpasse og drifte den.

Teknologisk kompetanse er ikke lenger for elitene

Erfaringer fra praksisfeltet viser at ungdom uten formell teknologisk utdanning i dag arbeider med integrasjon av databaser, etablering av digitale arbeidsflyter som knytter sammen ulike KI-tjenester, godt støttet av intuitive verktøy og KI-assistenter. Kompetanse som for få år siden krevde omfattende og langvarig spesialisert utdanning innen informatikk eller systemutvikling, kan i dag tilegnes gjennom praktisk arbeid, veiledning og bruk av digitale verktøy - forutsatt tilgang til læringsarenaer, tid og motivasjon.

Teknologisk kapasitet er nå i økende grad et spørsmål om læring, kultur og tilgang til praksis, ikke om tilhørighet til en øvre utdanningselite. Når terskelen for å arbeide med data, integrasjon og KI senkes, kan digital beredskap og selvstendighet flyttes langt ned i samfunnspyramiden.

Denne typen samfunnsmessig IT-kapasitet kan med fordel forstås som et cluster: et nettverk av ferdigheter, erfaringer og praksiser som er distribuert i samfunnet, og som gjør det mulig å ta i bruk, forstå og endre teknologi lokalt. Akkurat som i industrielle klynger er det ikke enkeltaktørene som er avgjørende, men summen av relasjoner, læring og praktisk erfaring. Uten et slikt kapasitets-cluster blir også åpne systemer avhengige i praksis.

Valgfrihet er mer enn arkitektur

Her blir bistandsperspektivet ofte for snevert. Krav om kvantifiserbare effekter favoriserer ferdige leveranser og installerte løsninger, mens kulturutvikling nedprioriteres. Likevel er utvikling av en kultur for innovasjon, problemløsning og praktisk bruk av digitale verktøy på samfunnets bunnivå ofte viktigere enn enkeltprosjekter. 

Slike kulturutviklingsprosesser gir sjelden raske, målbare resultater, men kan være avgjørende for langsiktig teknologisk robusthet.

Automatisering og bruk av digitale verktøy i små og mellomstore bedrifter bør i denne sammenhengen ikke bare forstås som effektiviseringstiltak, men også som treningsarenaer for kapasitet. Det er her samfunn lærer å håndtere data, integrasjon og teknologiske valg i praksis.

Skillet mellom åpne og proprietære løsninger er viktig, men kan ikke alene løse problemet med teknologisk avhengighet. Uten bred operativ kapasitet vil også riktig teknologivalg forbli sårbare i praksis.