Budsjettene avslører: Så lite overføres til lokale partnere

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Da Langsikt publiserte notatet Fra ord til handling om lokalt ledet utvikling i norsk sivilsamfunnsstøtte, utløste det debatt. SOS-barnebyer advarte om at lokaliseringsagendaen må tas på alvor. Redd Barna og Kirkens Nødhjelp anerkjente at en for liten andel av midlene deres går direkte til lokale partnere.

I notatet så vi på budsjettene til fire av Norads norske partnere. Nå har vi analysert budsjettene til tolv av Norads største partnere. Resultatet er tydelig: Andelen som overføres til lokale partnere er gjennomgående lav, tross store variasjoner. For majoriteten går under halvparten direkte til lokale partnere.

Penger og makt må flyttes til sør

Digni har i et innlegg gitt oss honnør for notatet, men også poengtert hvor de er uenige. Vi er glade for at vi deler et viktig utgangspunkt: Lokalt eierskap er avgjørende for at bistanden skal være effektiv, rettferdig og bærekraftig. Samtidig mener vi Digni misforstår noen premisser og tillegger oss synspunkter vi ikke har fremmet. 

Digni gjør et poeng ut av at såkalte mellomledd kan ha en verdi. Vi betviler ikke dette, og har aldri sagt at det å «fjerne norske mellomledd» er et mål i seg selv. Vårt mål er mer og bedre lokalt ledet utvikling. Skal det skje, må imidlertid flere beslutninger, mer makt og en større andel av ressursene overføres til lokale aktører. I dagens system er norske organisasjoner mellomledd for nesten alle midlene til sivilsamfunnet (92 prosent!). Til tross for eksempler på at norske organisasjoner bidrar med verdi, er det åpenbart at en viss nedskalering av disse organisasjonene må til.

Den svært lave andelen av midler som går til lokale partnere gjennom norske organisasjoner illustrerer dette. Tross fine ord er det få organisasjoner som har gitt fra seg nok makt og ressurser til å oppnå lokalt ledet utvikling i praksis.

Analyse av Norads plusspartnere

Vi har nå gjort en gjennomgang av tolv organisasjoner sine søknader til Norad om å bli plusspartner. Gjennomgangen viser at syv organisasjoner, majoriteten, overfører under halvparten av midlene til lokale partnere. Den som er best i klassen overfører 86 % til sine lokale partnere, mens én organisasjon overfører så lite som 6 %. Kan dette forsvares i 2025?

I sitt svar på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Sigrid Heiberg (MDG), som oppfølging av vårt notat, skriver utviklingsminister Aukrust at: «En forutsetning for at norske sivilsamfunnsorganisasjoner mottar støtte, er at de samarbeider med lokale organisasjoner i partnerland. Før tildeling av midler blir det vurdert i hvilken grad et foreslått prosjekt er lokalt forankret.» 

Alle tallene over er fra organisasjonenes søknader til Norad, så disse var altså kjent for Norad ved tildeling.

Overføringer til lokale partnere er riktignok ikke den eneste måten å måle graden av lokalt ledet utvikling på, men det er en viktig indikasjon på hvor beslutningsmakten ligger.

Profesjonalisering av organisasjoner

Digni hevder at vi overser risikoen for at mer norske midler kan havne hos hovedstadsbaserte og profesjonelle «donorspråklige» organisasjoner i utviklingsland. Det stemmer ikke. Risikoen for at bistand går til profesjonelle “elitestrukturer” er reell – men det gjelder både der og her. Norske organisasjoner er heller ikke immune mot maktkonsentrasjon og profesjonalisering som skaper avstand til grasrota. Digni har rett i at ikke alle lokale organisasjoner er egnet til å fremme bærekraftig utvikling, men la det være sagt: det samme gjelder norske organisasjoner.

I notatet vårt viser vi til omfattende dokumentasjon fra blant andre OECD, ODI, CGD og Share Trust. Fellesnevneren er tydelig: Når lokale aktører får reell beslutningsmakt og kontroll over ressurser, øker treffsikkerheten, relevansen og kostnadseffektiviteten. Det betyr ikke at lokale aktører alltid er best, men dagens system hindrer ofte de gode fra å vokse fram. Norske organisasjoner – med sin kapasitet og posisjon – har også ansvar for å gi rom for det.

Derfor utfordrer vi dagens partnerskapsmodeller. Mange norske organisasjoner omtaler samarbeidet som «likeverdig». Men som analysen vår viser, sitter de ofte med kontrollen over ressursene, eierskapet og definisjonsmakten. Lokale partnere blir prosjektgjennomførere – ikke strategiske medspillere. Da blir partnerskapet asymmetrisk, ikke likeverdig. 

Tør vi gi fra oss makt?

Reell endring krever at vi snakker sant om makt. Lokalt ledet utvikling handler ikke bare om å dele – men om å gi fra seg makt: kontroll over ressurser, definisjonsmakt og retten til å sette premissene for hva som er «god bistand». Skal vi lykkes med lokalt ledet utvikling, må vi gjøre mer enn å snakke om partnerskap. Vi må tørre å endre på hvordan bistand faktisk kanaliseres og styres – også fra Norge.

Vi inviterer derfor både Digni og andre organisasjoner – inkludert de tolv vi har sett nærmere på – til å ta neste steg: å gå fra prinsipper til praksis, og fra ord til handling. Hvordan kan vi i Norge – gjennom Norad, politikk, regelverk og organisasjonspraksis – flytte makt på ekte, ikke bare i språket?