– Norske organisasjoner er ingen garantist mot korrupsjon

– Utviklingsminister Åsmund Aukrust burde tørre å tenke nytt, Dét har han ikke gjort med denne tildelingen, sier SOS-barnebyers programsjef Trine Riis-Hansen til Panorama.

Norge har forpliktet seg til å styrke samarbeidet med partnere i sør, men milliard-bevilgningen UD nylig reklamerte for – som ifølge utviklingsminister Åsmund Aukrust har mål om å styrke «førstelinja» i sør – skal forvaltes av norske organisasjoner.

Da Panorama spurte ministeren om svak vektlegging av lokalisering i bistandsmilliarden, svarte han at dette er «et dilemma», at norske myndigheter «ønsker mer lokalt-ledet utvikling», men også har svært strenge krav til risikostyring, rapportering og sikkerhet. 

Aukrust sa også at det er krevende å gjøre store endringer i bistand nå, at justeringer «må gjøres når man ser hvordan et nytt bistandslandskap ser ut». 

– Man kunne jo også tenkt helt motsatt, at denne situasjonen er ypperlig for å reformere bistanden, søke nye partnerskap, og oppfylle egne lovnader om lokalisering. Ministeren har en reell mulighet til å vise lederskap, og gjøre mer enn å snakke om viktigheten av lokalt eierskap, slik regjeringen selv har forpliktet seg til. Hvis målet er å nå de mest sårbare i fattige land, burde lokale organisasjoner støttes mer direkte, sier Riis-Hansen.

– Så du tenker denne milliard-tildelingen var en missed opportunity?

– Ja. Det er selvfølgelig krevende å gjøre store endringer, men om ikke lokaliseringsagendaen tas på alvor, blir de norske lovnadene bare festtaler.

– Dette er viktigere enn oss

Riis-Hansen påpeker at norsk bistandsforvaltning besitter høy kompetanse og kunne ha utviklet kriterier slik at lokale organisasjoner kunne søke på norske midler mer direkte.

– Det er viktig å hindre misbruk av bistandsmidler, men norske organisasjoner er heller ingen garantist mot korrupsjon, sier programsjefen.

Hun erkjenner at det vil bli krevende å endre norsk bistand, slik at lokale partnere forvalter en større andel av de norske milliardene, uten et norsk mellom-ledd, men sier én vei inn, som blant annet Sendingutvalget pekte på, er randomiserte kontrollstudier.

– Det har vi i SOS-barnebyer faktisk allerede begynt med. I Malawi undersøker vi nå effekten av cash-bistand versus mer tradisjonell bistand. Med studiene, som enda ikke er klare, vil vi få svar på om cash-bistand kan fungere for å holde familier sammen, eller om vi må jobbe med både cash og barnevern, eller bare barnevern.

– Dere fikk jo selv en liten del av denne milliarden – og nå kritiserer du regjeringen?

– Om bistandssektoren skal ta lokalisering på alvor, er signalene fra regjeringen viktig. Og dette er mye viktigere enn SOS-barnebyer. SOS-føderasjonen har vært tungt styrt fra Østerrike, og når vi nå endrer hele fadder-rigget, må vi tenke nytt.

Hvor skal kompetansen være lokalisert, og hvordan kan makt flyttes til den reelle førstelinja? er blant spørsmålene SOS-barnebyer nå jobber med, forklarer programsjefen. 

– Ved å legge enkelte stillinger til vårt regionale kontor i Nairobi, styrker vi oppfølgingen av programmene, vi styrker kontekstforståelsen, og får tettere dialog med lokale partnere. Det handler om å sikre mest mulig effekt for barna og familiene vi jobber for.

Hun fremholder at transformasjonen – der målet er at fadderordningen og barnebyene avvikles – er krevende, at organisasjonen i Norge påregner et inntektstap framover.

– Vi gjør dette fordi det er riktig og fordi vi er del av en bransje som har utviklet seg veldig lite over veldig mange år. Jeg er helt sikker på at det finnes lokale organisasjoner som kan gjøre jobben minst like bra som oss, sier Riis-Hansen.

Kirkens Nødhjelp: Ønsker færre hindre

I et ferskt notat fra tankesmien Langsikt, heter det at norske organisasjoners egeninteresser står i veien for at Norge skal lykkes med lokaliseringsagendaen. Vi spør hva Arne Næss-Holm, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp (KN), tenker om det.

– Akkurat det er jeg ikke enig i. Vi har i mange år vært en tydelig pådriver for en mer lokalt ledet utvikling, og også vært kritiske til bistand hvor giverne og giverlandenes egeninteresser definerer problemer og løsninger, sier Næss-Holm.

– Men skal Norge lykkes, må det ifølge Langsikts notat tas «ubehagelige grep», og det innebærer kanskje å flytte makt, penger og arbeidsplasser fra Norge? 

– Helt klart, og det har vi gjort lenge. Rundt 75 prosent av arbeidsstyrken vår er nå lokalt ansatte eksperter ved våre landkontorer. For oss er det avgjørende at så mye som mulig av det operative arbeidet skjer lokalt, og vi jobber for å redusere hovedkontorets rolle.

– Langsikt har sett på den siste sivilsamfunns-søknadsrunden til Norad, der det fremkommer at kun 48 prosent av støtten KN mottok skal kanaliseres til lokale partnere. Tankesmien mener det viser at KNs organisasjonsmodell bidrar til å «holde makten i nord», hva vil du si til det?

– Jeg er enig i at andelen som går til partnere er for lav. Derfor har vi satt et mål om å øke denne til 60 prosent de neste årene, men at andelen er slik, er ikke ensbetydende med at «makten holdes i nord». KN vil spille en rolle som medvandrer også i framtiden, og for eksempel håndtere administrative oppgaver på vegne av partnere, sier Næss-Holm.

– Vi er et viktig bindeledd

Som SOS-programsjefen, mener også KN-sjefen at det er et behov for løsninger som gir lokale organisasjoner enklere og mer direkte tilgang til norsk finansiering.

– Det handler om å kalibrere kortsiktige og langsiktige forventninger til hvor godt lokale aktører kan levere på krav til kostnadseffektivitet og, i mangel av et bedre begrep, «profesjonell» forvaltning av midlene. Det skal være høye krav til forvaltning av bistand, men dette argumentet brukes også av mange til å forsvare status quo, sier han.

Han sier det kreves volum for at forvaltning skal være kostnadseffektiv, at dette bidrar til at mindre organisasjoner stiller svakere, men påpeker også at norske organisasjoner kan spille en viktig rolle som bindeledd til norske myndigheter.

– Norske organisasjoner har en relasjonskapital som ikke må undervurderes. I KN har vi for eksempel jobbet bygd opp et nettverk av lokale aktører siden 1980-tallet. Det er et mål for oss å bistå partnerne i å skaffe finansiering, og vi deler målet om at mest mulig skal komme rettighetsholderne til gode. Da er det underordnet om pengene går gjennom oss eller direkte til partner, sier han.

Næss-Holm viser til at det å forvalte midler innebærer betydelig risiko, da mottakerne er ansvarlig for eventuelle mislighold.

– Vi opplever at vi spiller en viktig rolle som alliansebygger lokalt. Aukrust har rett i at dette er et dilemma, for Norad har begrensede ressurser til å følge opp lokale partnere, regelverket for bistandsmidler er strengt, og det er liten politisk vilje til en mer rettferdig risikofordeling mellom giver og mottakere. Insentivene til å rapportere mistanke om mislighold hos partnere på et tidlig tidspunkt ville vært større med en større risikodeling.

Redd Barna: De blir våre leverandører

Også Redd Barnas generalsekretær, innrømmer at andelen midler som kanaliseres til lokale partnere – 31 prosent for Redd Barna i Langsikt-eksempelet – er for lavt.

– I fremtidige søknader bør den bli høyere. Vi har allerede satt som mål at 50 prosent av midlene skal gå til lokale partnere i den nye tilleggsbevilgningen vi fikk fra Norad denne våren, sier Henriette Westhrin til Panorama.

Også Westhrin påpeker Norges arbeid med å støtte opp om lokalt ledet utvikling går «mye saktere enn vi kunne ønske» og enn norske myndigheter har forpliktet oss til.

– De få norske bistandspengene som når lokale organisasjoner, gjør det i for stor grad på en gammeldags måte, ved at det er «vår agenda» som legger føringene. Her har vi alle et ansvar, men vi – både norske myndigheter og -organisasjoner – samarbeider ikke godt nok med lokale aktører, sier hun.

Hun er enig med Langsikt-tenkerne i at det må tas ubehagelige grep i norsk bistand, men ikke i at norske organisasjoner står i veien for å lykkes med lokalt ledet utvikling.

– Svaret her er langt mindre rett frem enn Langsikt fremstiller det. I mange tilfeller kan norske organisasjoner være døråpnere for midler lokale organisasjoner aldri ville hatt tilgang til, og slike samarbeid kan selvfølgelig bidra til å styrke førstelinja.

Generalsekretær mener likevel bransjen må stille seg spørsmålet om man i dag har reelle partnerskap med organisasjoner i partnerland.

– Svaret på det er nok dessverre at det i all hovedsak er vi her i Norge som bestiller oppgaver, for eksempel basert på Redd Barnas målsetninger, og at de bare blir en leverandør for våre prioriteringer. Og da har man ikke flyttet makt, sier Westhrin.

– Opptatt av å dekke sin rygg

Svaret er at alle – politikerne, forvaltningen, organisasjonene, hele bransjen – må endre tankesett, mener Henriette Westhrin.

– Vi må alle endre oss. Men kravene norske myndigheter stiller, for eksempel til nulltoleranse for korrupsjon, gjør det ekstremt vanskelig for lokale organisasjoner å forvalte norske penger. Det er ille at norske myndigheter enda ikke har levert på risikodeling. I dag er det slik at vi i Redd Barna kvier oss for å inngå partnerskap med organisasjoner som vi ser har et stort potensial, men som kanskje enda ikke har ressursene til å levere på en omfattende norsk krav-liste. Hvorfor det? Jo, fordi vi vet at dersom noe skulle gå galt, er det vi som får regningen, sier hun.

Les også:

Slik svarer Aukrust på kritikken

Også Westhrin er kritisk til utviklingsminister Aukrusts «dilemma-budskap», der han har uttalt at norske myndigheter «på den ene siden ønsker mer lokalt-ledet utvikling og på den andre siden har svært strenge krav til risikostyring, rapportering og sikkerhet».

– Dette har vi og de andre store organisasjonen utfordret norske myndigheter på, gang på gang. Jeg mener det er akkurat nå det trengs endringer, for med store kutt i internasjonal bistand står mange lokale organisasjoner i fare for å gå konkurs. Aukrust kan ikke si «vi skal vente til verden er rolig». Det er nå han må levere på dette.

– Hvorfor tror du han svarer som han gjør?

– Jeg tror Norad har sendt sine anbefalinger til UD for lenge siden. Hvorfor arbeidet stopper der, vet jeg ikke. Men det kan virke som om alle – regjeringen og den norske forvaltningen – er opptatt av å dekke sin egen rygg, og jo lenger ned i kjeden du kommer, jo vanskeligere blir det å endre maktbalansen. Jeg forstår at man vil ha en null-visjon mot korrupsjon. Men selv om vi har en null-visjon for trafikkulykker her i Norge, forbyr vi ikke bilkjøring. Vi må tørre å ta noe risiko om vi ønsker å bidra til endring i verden.