Meninger:
Fred er ikke et rent «grasrotprosjekt», men hvem har sagt det?
Grasrota skaper ikke fred alene, men fred skapes heller ikke uten den.
Generalsekretær i Caritas Norge
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Torben Bjørke-Henriksen tar meg i lære om fredsarbeid i et innlegg i Panorama. Jeg setter stor pris på kritiske tilbakemeldinger, men jeg er ikke fullt så begeistret for å bli tildelt meninger jeg ikke har.
Innlegget mitt, som Bjørke-Henriksen tar utgangspunkt i, sier ikke at det er en «motsetning mellom elite og grasrot».
Tvert om skriver jeg at vi for å lykkes må bygge fred «både ovenfra og nedenfra».
I konklusjonen framstår Bjørke-Henriksen som enig med meg, men underveis i innlegget hans er det en del påstander som må bemerkes.
Jeg skal holde meg til Sør-Sudan som eksempel når vi går gjennom dem, dels fordi han nevner landet og dels fordi jeg befinner meg her i skrivende stund:
«Fredsavtaler inngås ikke av «grasrota»
Bjørke-Henriksen skriver: «Varige fredsavtaler inngås ikke av «grasrota». De inngås av de som kontrollerer våpen, territorium og institusjoner.»
I Sør-Sudan er det ikke slik at fordelingen av våpen er begrenset til et ryddig antall parter i konflikten.
Alle nivåer må inkluderes i fredsarbeidet. Fred bygges når politisk vilje, institusjonell makt og sivilsamfunnet – ikke minst kirkene – virker sammen.
Konfliktlinjene er mange. De finnes også på grasrotnivå. Og de finnes innad i de væpnede styrkene, hvor det ifølge en godt informert kilde er om lag 700 generaler. Alle har de sine egne soldater som avhenger av dem i et patron-klient-forhold, og som dermed konkurrerer om ressursene.
Når det gjelder hvem som har makten i landet, er det usikkert. Våre lokale Caritas-partnere, kirkeledere, så vel som diplomater synes å enes i tvilen om hvorvidt det er Sør-Sudans president Salva Kiir som faktisk tar beslutningene om dagen. Kirkene, som tidligere har kunnet utøve påvirkning på presidenten, har opplevd at det å nå ham er blitt svært vanskelig.
Hva gjør de da? Jo, de vender seg til kirkeråd i andre afrikanske land for å få deres lands ledere til å øve press på de sørsudanske myndighetene, eksempelvis Kenyas president, William Ruto.
Hva slags effekt dette vil ha, gjenstår å se. Det viser imidlertid at sivilsamfunnsinstitusjoner også kan øve indirekte påvirkning på makronivå. De har altså makt, men fremfor alt har de noe myndighetene i Sør-Sudan mangler: Tillit og en sterk vilje til å skape fred.
«Avvæpner ikke militsgrupper»
En annen påstand Bjørke-Henriksen kommer med, er at «lokale dialogprosjekter kan styrke tillit og bygge relasjoner. De kan bidra til stabilitet over tid. Men de avvæpner ikke militsgrupper.»
Det stemmer at det ikke normalt tilfaller sivilsamfunnet å avvæpne militsgrupper, eller sørge for at våpenhviler blir overholdt, men de kan likevel spille en avgjørende rolle i prosessen som gjør dette mulig.
Kirkene har vært sentrale i fredsarbeidet i mange land, blant annet her i Sør-Sudan. I nabolandet Uganda var også kirkene helt avgjørende for å få en våpenhvile mellom Herrens motstandshær og myndighetene på plass, og de spilte dessuten en vesentlig rolle i å sørge for at våpenhvilen ble overholdt. I Colombia er det tilsvarende eksempler.
«Reduserer ikke automatisk risiko»
«Flere partnere og større spredning av midler reduserer ikke automatisk risiko», skriver Bjørke-Henriksen.
Nøyaktig hva som menes med dette, er litt uklart. Dersom han mener at jeg ønsker lokalt ledede prosjekter i mottakerlandene, fremfor å sende mest mulig penger gjennom tunge strukturer, som FN-systemet, er det riktig.
Det reduserer ikke nødvendigvis risiko, det har jeg heller aldri sagt, men man får påviselig mer igjen for pengene.
Eksempelvis i Ukraina har FN 17 ganger så store personalkostnader som lokale organisasjoner. Kostnadsargumentet veier tungt i en tid hvor midlene skrumper inn.
«Bistand omtales som solidaritet»
«Bistand omtales fortsatt først og fremst som solidaritet, mens den i praksis også handler om stabilitet, globale fellesgoder og risikohåndtering som berører Norge direkte.»
Det er vanskelig å forstå hvorfor Bjørke-Henriksen mener jeg trenger å belæres om dette. I mitt innlegg gir jeg stortingsrepresentant Himanshu Gulati (FrP) rett i at «det er norske interesser som bør styre norsk utenrikspolitikk».
I en rekke andre debattinnlegg i norske aviser har jeg også tatt til orde for at bistand har andre funksjoner enn «ren solidaritet».
«Finnes ikke en sannhet»
«I mange konfliktområder finnes det ikke én samlet, nøytral eller representativ grasrot. Lokale aktører er ofte selv part i konflikten. Sivilsamfunnet kan være svakt, splittet eller dominert av snevre interesser.» Åpenbart.
Jeg skulle likt å vite i hvilke områder av verden hvor det finnes én samlet, nøytral eller representativ grasrot? Slett ikke i vårt eget land, heldigvis. Og hvordan skal man egentlig drive fredsarbeid uten å inkludere aktører som selv er part i konflikten?
I Sør-Sudan er myndighetene både part i konflikten, og dessuten svake, splittet og dominert av særdeles snevre interesser – nærmere bestemt å beholde makten og berike seg selv.
Alle nivåer må inkluderes i fredsarbeidet. Fred bygges når politisk vilje, institusjonell makt og sivilsamfunnet – ikke minst kirkene – virker sammen.
Jeg holder likevel fast på at det er sistnevnte som trenger å styrkes nå. Ikke minst gjelder det her i Sør-Sudan, hvor myndighetene i praksis viser veldig liten bekymring over den økende volden.
