Grasrot er ikke en fredsstrategi

Torben Bjørke-Henriksen Torben Bjørke-Henriksen

Prosjektleder i Civita

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

I Aftenposten skrev jeg nylig at fortellingen om norsk bistand ikke lenger er helt sann. Ikke fordi bistanden er illegitim, men fordi den har endret karakter uten at begrunnelsen har fulgt etter.

Det samme ser vi i debatten om norsk fredsarbeid.

Ingrid Rosendorf Joys skriver i Panorama at «fred ikke er et eliteprosjekt», og at mer av arbeidet må flyttes til «grasrota».

Intensjonen er forståelig. Etter Epstein-avsløringene er det naturlig å diskutere organisering, forankring og sårbarhet i norsk fredsengasjement.

Men også her blir en komplisert virkelighet forenklet.

Når fred fremstilles som en motsetning mellom «elite» og «grasrot», reduseres en krevende politisk prosess til et moralsk bilde. 

Slike bilder skaper engasjement, men de gir lite presisjon.

Hvem er egentlig «grasrota»?

Hva betyr det konkret å «flytte fredsarbeidet til grasrota» i konfliktområder der lokal makt er fragmentert, politisert og ofte en del av selve konflikten?

Hvem representerer denne grasrota? Hvem avgjør legitimiteten? Hvem kontrollerer pengene? Hvordan måles effekten?

I mange konfliktområder finnes det ikke én samlet, nøytral eller representativ grasrot. Lokale aktører er ofte selv part i konflikten. Sivilsamfunnet kan være svakt, splittet eller dominert av snevre interesser.

Å gjøre «grasrota» til et moralsk korrektiv til «eliten» kan derfor bli en romantisering av lokale strukturer, fremfor en analyse av dem.

Fredsavtaler inngås ikke nedenfra

Varige fredsavtaler inngås ikke av «grasrota». De inngås av de som kontrollerer våpen, territorium og institusjoner. 

Lokale dialogprosjekter kan styrke tillit og bygge relasjoner. De kan bidra til stabilitet over tid. Men de avvæpner ikke militsgrupper. De håndhever ikke våpenhviler.

Det krever politiske avtaler, at makt faktisk flyttes og at sikkerhetsstyrkene reformeres.

Fred skapes gjennom samspill mellom nivåer, ikke ved å velge det ene over det andre.

Problemet var ikke nivå, men kontroll

Joys argumenterer videre for at en bredere satsing på sivilsamfunn vil gjøre Norge mindre sårbart for skandaler der enkeltpersoners feilvurderinger svekker hele feltet. Det er ikke åpenbart.

Epstein-saken handler først og fremst om habilitet, åpenhet og styring. Det var kontrollmekanismer som sviktet, ikke nødvendigvis nivået på tiltakene.

Flere partnere og større spredning av midler reduserer ikke automatisk risiko. I noen tilfeller kan det tvert imot gjøre ansvarslinjene mer uklare.

Hvis problemet er svak kontroll, er løsningen bedre kontroll.

Mer grasrot er ingen universalløsning

Det antydes også at mer støtte til grasrota vil redusere vold, flyktningstrømmer og behovet for nødhjelp. Det kan være riktig i enkelte sammenhenger, men sammenhengen er langt fra enkel.

Erfaringer fra Afghanistan, Sør-Sudan og DR Kongo viser at omfattende støtte til sivilsamfunn og lokalt fredsarbeid ikke automatisk hindrer tilbakefall til vold. Uten politiske avtaler og forankring på maktnivå vil lokale initiativer ha begrenset effekt på den overordnede konfliktdynamikken.

Å lansere «mer grasrot» som svar på toppdiplomatiets svakheter er derfor en retorisk snarvei, ikke en politisk løsning.

En ærligere debatt om norsk fredsengasjement

Dette ligner debatten om bistand generelt. Bistand omtales fortsatt først og fremst som solidaritet, mens den i praksis også handler om stabilitet, globale fellesgoder og risikohåndtering som berører Norge direkte.

Når begrunnelsen ikke samsvarer fullt ut med realiteten, kan mistillit vokse.

Problemet oppstår når vi pakker dette inn i forenklede fortellinger.

Slik er det også med fredsarbeidet. Norsk fredsengasjement handler både om solidaritet og om sikkerhet og stabilitet som påvirker Europa og Norge. Det er ikke problematisk. Det er realpolitikk.

Debatten om norsk fredsarbeid bør ikke reduseres til et spørsmål om «elite» versus «grasrot». Den bør handle om hva som faktisk virker, i hvilke kontekster, med hvilke risikoer og hvordan vi organiserer arbeidet.

Fred er ikke et eliteprosjekt. Men den er heller ikke et grasrotprosjekt. Den er et politisk prosjekt. Den krever maktforståelse, institusjoner, kontrollmekanismer og langsiktig strategisk tenkning kombinert med lokalt eierskap der det er mulig.

Skal legitimiteten styrkes, må vi snakke om makt og styring, ikke om hvem som sitter nærmest bakken.