Meninger:
Jo, det er dumt å spre bistanden for tynt utover
Norsk bistand går til svært mange mål og aktører. Det kan gjøre det vanskelig å gi effektiv hjelp, bygge opp kunnskap og ha god kontroll over midlene.
Prosjektleder i Civita
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Ragnhild Mestad, sosialantropolog og spesialrådgiver for Vest-Afrika i Det Norske Misjonsselskap, stiller spørsmål om det virkelig er så enkelt å få til mer utvikling gjennom økt konsentrasjon, altså å samle bistanden under færre tiltak og samarbeidspartnere.
Mestad mener at det er mange risikoer ved konsentrasjon, blant annet at det kan skape «bistandsyndlinger», og at utvalget av land baseres på politiske prioriteringer, som hun mener kan føre til negativ konkurranse. Selv om det er litt vanskelig å få grep om koblingen hun skaper mellom dårlig bistand og økt konsentrasjon, er det ikke en nyhet at det er nødvendig å prioritere sterkere for å øke norsk bistandskvalitet og effektivitet.
Faktisk er vår mangel på prioriteringsevne en av årsakene til at vi scorer dårlig på rangeringer av bistandskvalitet. Om vi hadde satset mer på de tiltakene som har best effekt innen ulike områder, ville det styrket kvaliteten på vårt bistandsarbeid.
Ingen påstår at bistand er enkelt, og økt konsentrasjon vil heller ikke alene løse de mange utfordringene bistanden står overfor. Men med knappe bistandsmidler, i en verden med store behov, er vi simpelthen nødt til å prioritere bedre, og samarbeide med færre land om færre tiltak.
Å konsentrere bistandsbudsjettet vil ikke bare skape bedre resultater for verdens fattige, men også tilrettelegge for en mer kunnskapsbasert politikk her hjemme, som er viktig for å ivareta bistandens oppslutning og legitimitet.
Hvordan vet vi egentlig, slik Mestad skriver, at konsentrasjon kan føre til dårligere bistand?
Hva innebærer konsentrasjon?
Preget av skiftende regjeringer over tid, består den norske bistanden i dag av svært mange mål, hensyn, innsatsområder, midler og kanaler, i et sammensurium der alt avhenger av alt annet. Det er vanskelig å se overordnet hva vi egentlig ønsker å oppnå med vår begrensede kompetanse og ressurser.
Dette er det motsatte av hva eksperter, blant annet i Sending-utvalget, beskriver som et grunnleggende kriterium for bistandseffektivitet. Nemlig hvor viktig det er å jobbe ut fra et avgrenset sett med entydige resultatmål gjennom de mest effektive kanalene, tiltakene og samarbeidspartnerne.
Konsentrasjon handler om å motvirke den store fragmenteringen som fører til at vi rett og slett får gjort mindre med de ressursene vi har tilgjengelige. Det handler ikke bare om lavere administrasjonskostnader, men om å prioritere opp de tiltakene som har størst effekt, såkalte «best i klassen»-tiltak.
Om mer av bistandspotten går til de beste tiltakene innenfor ulike områder, kan vi oppnå mer med hver krone vi bruker. Det betyr ikke at vi må legge til grunn en snever forståelse av effektivitet og resultater, men at vi faktisk prioriterer godt nok innenfor de ulike områdene.
Blant annet har vi i Civita foreslått en tredeling av bistanden, som vil ivareta nødvendig bredde, men også sørge for økt konsentrasjon. Det innebærer 1) fattigdomsreduksjon, 2) demokrati og rettigheter, og 3) globale fellesgoder.
En tydelig avgrensning av ulike mål, der vi har en klar forståelse av hva vi skal oppnå, er nødvendig for økt bistandseffektivitet. Om vi klassifiserer det slik og legger til grunn de nødvendige forståelsene av resultater og kunnskap i de ulike målene, kan vi prioritere langt sterkere mot de tiltakene som har mest effekt innad i hvert mål.
Det er urimelig å forvente at et land skal være et rikt demokrati, kun fordi de har mottatt mye bistand.
Eksempelet Tanzania
Det er også nødvendig å imøtegå Mestads påstander om Tanzania. Hun hevder landet – til tross for å ha mottatt mye norsk bistand over tid – har få resultater å vise til. Det stemmer rett og slett ikke.
Siden begynnelsen av 1990-tallet har Tanzania hatt stabil høy økonomisk vekst, og doblet sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) på kun syv år. Fra å være svært avhengig av bistand, som utgjorde nesten en fjerdedel av deres budsjetter, utgjør nå bistanden mindre enn fire prosent.
Utdanningsbistanden til Tanzania har bidratt til en økning fra 59 til 82 prosent i andelen som kan lese. Og alt dette skjer i tillegg til at barnedødeligheten har falt drastisk.
Et annet godt eksempel på hva sterkere prioritering av de beste tiltakene og kanalene kan føre til er Norges bidrag til vaksinealliansen Gavi, som har vært en av de største mottakerne av vår helsebistand. De siste 20 årene har våre bidrag sikret vaksiner til mer enn 110 millioner barn, og anslagsvis reddet flere millioner liv.
Samtidig opererer ikke bistanden i et vakuum. Det er urimelig å forvente at et enkeltland som Tanzania skal være et rikt demokrati i dag, kun fordi de har mottatt mye bistand. Ofte preges bistandsdebatten av en overdreven tro på hva vi kan få til, samtidig som det er lett å bli blind for det positive vi faktisk bidrar til.
Konsentrasjon er sannsynligvis effektiv bistand
Jeg er helt enig med Mestad i at vi trenger mer kunnskap om bistandens resultater. Men siden vi vet en del fra før av om hva vår konsentrerte innsats kan føre til, bør bevisbyrden heller ligge på motsatt side.
Hvordan vet vi egentlig, slik Mestad skriver, at konsentrasjon kan føre til dårligere bistand på grunn av en fare for mer konkurranse mellom land?
Et framoverlent syn på bistand krever at vi stiller spørsmål ved hvordan vårt bistandsbudsjett kan brukes for å gi størst effekt. Det skjer først når vi klarer å lage konkrete mål, og prioritere vår innsats i tråd med målene vi har satt.
