Langsikt vil samle bistanden, men vil det gjøre den mer effektiv?

Ragnhild Mestad Ragnhild Mestad

Sosialantropolog og spesialrådgiver for Vest-Afrika i Det Norske Misjonsselskap (NMS)

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Eirik Mofoss, leder for tankesmien Langsikt og tidligere fagdirektør i Norad, har sendt et åpent brev til den nye Norad-direktøren.

I brevet tar Langsikt til orde for færre partnere, lavere administrasjonskostnader og mer penger til de fattigste landene. Samtidig vil han ha lokalt ledet utvikling.

Men er det virkelig så enkelt å få til utvikling og endring?

Risikoen ved konsentrasjon

Jeg har aldri vært i Tanzania, men det undrer meg at landet, som var givernes yndling og en av de store bistandsmottakerne i flere tiår, fremdeles er ett av verdens minst utviklede land. 

Tanzania burde, etter innsatsen å dømme, være et stjerneeksempel på at konsentrasjon virker og at bistand kan gi langsiktige resultater.

Det har i mange år vært et mål å konsentrere Norads innsats til noen få samarbeidsland, i tråd med anbefalinger fra OECD, og denne strategien har i stor grad blitt fulgt for de store bevilgningene, selv om det norske sivilsamfunnet er spredt utover mange land og temaer.

Det er mange risikoer med konsentrasjon, som at enkeltland blir bistandsyndlinger med mange givere, at utvalget av land blir basert på politiske prioriteringer og at konkurranse og korrupsjon, heller enn samhandling og synergi, blir resultatet.

Jeg foreslår i stedet å undersøke grundigere endringene i land og regioner som har blitt gjenstand for langsiktig og målrettet bistand.

Erfaringer fra misjonen

Misjonsorganisasjonene er blant sivilsamfunnsaktørene som har jobbet lengst med bistand, og var blant de første til å få rammeavtaler med norske Norad og svenske Sida, innenfor områder som utdanning, helse og jordbruk. Samtidig var misjonsorganisasjonene allerede fra midten av 1800-tallet engasjert i menneskerettighetsarbeid.

I 1945 inviterte Etiopias keiser Haile Selassie de svenske misjonærene til å undervise befolkningen i Wollega i dagens Oromia-region. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) ble senere invitert til å starte et helsearbeid i Sør-Etiopia. Sida og Norad bidro med penger, i tillegg til egne innsamlingsaksjoner.

Resultatet av utdanningsinnsatsen i Etiopia var enorm, og kan fremdeles sees. I de vestlige delene av Oromia, går de aller fleste barn på skolen, og svært mange av dem fullfører høyskole og universitet. Satsningen førte også til en endring i den sosiale strukturen og kamp mot slaveri, klassesamfunn og ulikhet.

Også i Nord-Kamerun kjempet misjonærene for utdanning, sosial rettferdighet og mot slaveri og tvangsekteskap. Helsearbeidet åpnet for dialog med den muslimske befolkningen, som lenge var skeptisk til vestlig utdanning.

Dette har antakeligvis bidratt til dagens åpenhet og dialog mellom kristne og muslimske ledere i regioner som Adamaoua, som er en del av det muslimske Nord-Kamerun. Her fullfører mange barn skolegangen, og utdanning står ofte høyt på foreldres prioriteringsliste.

Det er altså mulig å få til endring innenfor områder som utdanning eller menneskerettigheter, men endring tar tid. Hvis målet er å bedre levekårene for en større del av verdens befolkning, må vi lytte og samarbeide med dem det gjelder. Det krever tid, tillit og kunnskap om lokale språk og kulturer.

Diskutable effekter

I bistanden har vi utviklet resultatmålingsverktøy som er basert på at endring skjer i lineære prosesser. Erfaringen tilsier derimot at fremskritt på ett område kan føre til motstand på et annet.

En god effekt av konsentrasjon vil kreve godt samarbeid mellom ulike aktører, men risikoen ved konsentrasjon er at den i stedet gjør aktørene til konkurrenter. 

Så, er konsentrasjon egentlig effektivt i bistand?

Jeg savner en grundigere analyse av effekten til satsingen på konsentrasjon. Dersom konsentrasjon betyr at mer penger samles på færre hender, kan risikoen for maktmisbruk og korrupsjon fort bli langt større enn gevinsten ved reduserte administrasjonskostnader.