FNs klimapanel mener at det vil bli mer ekstremvær fremover fordi mennesker forandrer klimaet. Bildet er tatt etter katastrofeflommen i Libya i september, der minst 11 300 mennesker mistet livet.
FNs klimapanel mener at det vil bli mer ekstremvær fremover fordi mennesker forandrer klimaet. Bildet er tatt etter katastrofeflommen i Libya i september, der minst 11 300 mennesker mistet livet.

Meninger:

FNs klimatoppmøte: Ønsker vi et tap og skade-fond som gjør skade?

På klimatoppmøtet i Dubai står finansieringen til det nye tap og skade-fondet på agendaen. Fondet skal gi erstatning til fattige land som opplever klimaødeleggelser. Men det kan i realiteten bidra til skade, om landene mottar klimakompensasjonen som lån og ikke gavebistand.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Forfattere:

Julie Rødje, daglig leder i SLUG - Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk

Gunvor Knag Fylkesnes, direktør for politikk og kommunikasjon i Redd Barna

Kjetil Abildsnes, seniorrådgiver for økonomisk rettferdighet i Kirkens Nødhjelp

Kathrine Sund-Henriksen, generalsekretær i Forum for utvikling og miljø

Elise Åsnes, leder i Spire

Pål Trautmann Olerud, daglig leder i Fellesrådet for Afrika

Marte Hansen Haugan, leder i Changemaker

Helene Middelthon, leder for politisk utvalg for klimarettferdighet i KFUK-KFUM Global

Etter nok et år med varmerekorder samles verdens ledere til FNs klimatoppmøte i Dubai fra 30. november til 12. desember.

En av sakene som står høyest på årets agenda er klimafinansiering, og herunder finansieringen til det nye fondet for tap og skade som nå skal operasjonaliseres.

Fondet var den største seieren under klimaforhandlingene i Egypt i fjor, både for land i Sør og sivilsamfunnet. Nå er målet å etablere fondet.

En negativ spiral

Det estimerte behovet for nye midler til tap og skade for klimaødeleggelser fram mot 2030 er anslått til å være mellom 290 og 580 milliarder amerikanske dollar. Samtidig seiler en alvorlig internasjonal gjeldskrise opp som en av de store hindringene for å håndtere tapene.

Et økende antall land er nemlig fanget i en dyp gjeldskrise som fører til et svært begrenset handlingsrom. 

54 land har et så høyt gjeldsnivå at det går på bekostning av grunnleggende behov og menneskerettigheter, ifølge FN. Gjeldsbetjeningen for land i Sør er i snitt 38 prosent av statlige inntekter, og 30 prosent av deres utgifter. Ser vi kun på afrikanske land øker tallene til henholdsvis 54 og 40 prosent, viser en ny rapport fra Debt Service Watch.

Flere land, som Pakistan etter flommen i fjor, må derfor ta opp ytterligere lån etter tap og skader forårsaket av klimaendringene.

I tillegg mangler flere land midler til å tilpasse seg klimaendringene eller å overholde egne forpliktelser for utslippskutt. Økt sårbarhet for klimaendringene bidrar også til dårligere kredittrating og høyere renter, samt at land blir økonomisk avhengig av å fortsette med produksjon av fossil energi.

Dagens manglende finansiering og gjeldspolitikk bidrar derfor til en nedadgående spiral som hindrer land fra å gjennomføre nødvendige klimatiltak.

Manglende og falsk klimafinansiering

I 2015 ble verdens stater enige om et mål for klimafinansiering: De rike landene skulle betale 100 milliarder dollar i året til klimafinansiering til lavinntektsland innen 2020.

Dette målet er enda ikke nådd.

Ifølge offisielle tall har rike land kun bidratt med 83 milliarder dollar årlig. Undersøkelser fra Oxfam viser at selv dette estimatet er altfor høyt: Tiltak med kun svært liten klimaandel har blitt rapportert som klimafinansiering. De hevder det reelle beløpet er så lavt som 21 til 24,5 milliarder dollar.

I tillegg ble hele 71 prosent av de 83 milliardene gitt som lån. Dette gjør situasjonen for land og lokalsamfunn enda mer utfordrende, av to hovedgrunner.

For det første fungerer lån kun til tiltak som kan skape fortjeneste, som investering i fornybar energi. Det er derfor ikke overraskende at det meste av finansieringen i dag er rettet mot energiomstilling. Når det gjelder tap og skade er land og lokalsamfunn derfor helt avhengig av å få tilskuddsbaserte midler da dette ikke tiltrekker andre finansieringskilder.

For det andre strider lånebasert klimafinansiering med prinsippet «forurenser betaler» og med forpliktelsene til rike land under Parisavtalen.

Praksisen vi ser i dag er ikke en rettferdig eller bærekraftig løsning i møte med klimakrisa.

Ny og addisjonell klimafinansiering

Samtidig som gjeldsbyrden øker og klimaendringene forverres, er det globale bistandsnivået synkende.

Hva som regnes som bistand har også endret seg, og stadig flere hensyn og tiltak kan regnes inn i bistandsrapporteringen.

I de senere år har bistandspotten blitt brukt til å dekke blant annet klimafinansiering, utgifter knyttet til mottak av flyktninger og rapportering av investeringer som garantier. Når stadig flere områder skal dekkes av de samme, eller mindre, midler, blir det lite igjen til fattigdomsreduksjon.

Konsekvensene av dette ser vi tydelig. Høy gjeldsbyrde, inflasjon, og økte mat- og energipriser rammer ikke bare lands mulighet til klimatiltak, men også andre grunnleggende behov som matsikkerhet, helse og utdanning. For å unngå de verste sosiale og økonomiske konsekvensene av klimaendringene og en forverret gjeldskrise som undergraver samtlige utviklingsmål trengs det gavemidler til klimafinansiering. Dette kan ikke gå på bekostning av annen bistand.

Parisavtalen er tydelig på at det er helt nødvendig at klimafinansiering kommer som nye og addisjonelle midler, altså i tillegg til den eksisterende bistandspotten.

Spørsmålet om finansiering av det nye fondet for tap og skade under årets forhandlinger er nå avgjørende. Det må sikres tilstrekkelig, addisjonell, tilskuddsbasert og forutsigbar finansiering fra offentlige midler. Her må også Norge bidra. Hvis ikke dette er utfallet av årets klimaforhandlinger, vil tilliten mellom verdens land svekkes ytterligere. Løftene om klimarettferdighet vil tolkes som tomme ord.

Norge må ta lederskap

Norge har tidligere vært ledende innen utviklingsfinansiering ved å gi 1 prosent av BNI i internasjonal bistand og ved å gå i front for gjeldsrettferdighet. Samtidig legger verden merke til at Norge aldri har tjent mer penger enn hva vi har gjort de siste årene.

Nå må regjeringen vise hvem Norge vil være. Vi mener Norge både har muligheten til, og ansvaret for, å være en ledende aktør for rettferdig klimafinansiering. Da må Norge sikre addisjonell klimafinansiering som ikke tas fra fattigdomsbekjempende tiltak. Norge kan heller ikke foreslå eller støtte finansieringskilder som bidrar til å forverre gjeldsbyrdene til land som allerede er i gjeldskrise.

Under klimaforhandlingene må Norge være en aktiv pådriver for at fondet for tap og skade skal ha gode og rettferdige rammer som ivaretar menneskerettigheter og sikrer at de mest sårbare og klimautsatte får tilgang til fondet. Videre må man sikre at fondet fylles med gavebaserte og addisjonelle midler. Her bør Norge gå foran som et godt eksempel ved å gi et ambisiøst bidrag.

Uten tilstrekkelig klimafinansiering i dag, blir de sosiale, humanitære, økonomiske og miljømessige kostnadene bare høyere. Og det er verdens fattige som blir sittende med regninga.

Powered by Labrador CMS