Vi trenger ikke å bli smartere. Vi må bli klokere

Christer Solheim Gundersen

Digital klimaaktivist som til daglig jobber i Norad med teknologi og åpne data

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Denne uken publiserte World Resources Institute (WRI) sin årlige rapport om global avskoging. I 2023 ble det registrert rekordhøy avskoging. Nå viser tallene at alle rekorder er knust nok en gang – og at 2024 er enda mer alarmerende.

Globalt har avskogingen økt med hele 80 prosent sammenlignet med året før. Rapporten er full av tilsvarende rystende tall, og likevel føles det litt som enda en alarmklokke i det fjerne. Åpenbart akutt, men det er få som får den med seg.

Dette er verken den første – og definitivt ikke den siste – rapporten som roper om handling med store bokstaver. 

Som teknolog som jobber med å gjøre klima- og naturdata mer tilgjengelige som grunnlag for kunnskap, har jeg stilt meg selv et litt vanskelig spørsmål: Spiller arbeidet vårt egentlig noen rolle?

Trenger vi mer data?

Trenger vi egentlig mer data for å forstå hvor alvorlig situasjonen er? Spiller det noen rolle om det kommer enda en graf som viser at planeten blir varmere? Enda et satellittbilde av skog som forsvinner eller korallrev som blekner? Trenger vi enda en rapport om hvor mange tonn brukte t-skjorter fra Europa som dumpes på søppelfyllinger i Ghana?

Jeg tror det er noe annet vi trenger mer. Vi sitter helt åpenbart på nok kunnskap allerede. Dataene finnes. De er tydelige. Det egentlige problemet er ikke mangel på informasjon – det er den enorme avstanden mellom det dataene viser, og det vi faktisk gjør med dem.

Vi trenger ikke å bli smartere. Vi må bli klokere.

Vi har kunnskapen. Det vi mangler er viljen – og strukturer til å konvertere data og kunnskap. Det neste «månelandingen» innen klima og data bør ikke være et nytt dashbord eller pilotprosjekt. Det bør være et globalt initiativ som handler om å oversette data til politikk og faktisk handling – uten å bli forvrengt av særinteresser eller kommersielle agendaer. 

Det kan høres naivt ut – og kanskje er det også det – men vi kan ikke fortsette å late som om mer detaljerte data automatisk fører til endring. Det gjør de ikke.

Vi trenger ikke flere endeløse notater og rapporter, eller abstrakte dataportaler som ingen bruker. Vi må slutte å løpe i sirkler med pilotprosjekter som ikke fører noen vei, og heller konsentrere oss om å identifisere de løsningene som faktisk kan gjøre en forskjell.

Hyperinflasjon i klimakonferanser

Vi trenger heller ikke flere events med «fireside chats» eller klimamøter som fungerer som ekkokamre for de som allerede har vært på dusinvis av slike før. Vi må ta tak i det som må kunne defineres som «hyperinflasjon» i klimakonferanser og store kostbare events. Rett i etterkant av COP29 i Baku møtte jeg en forsker som var litt fortvilet. Hun hadde deltatt på 17 arrangementer på to uker – ikke fordi hun ville, men fordi det var forventet for å gjøre giverne fornøyde.

Det viktigste første steget for å omsette gode data til endring: Vi må ha staket ute en tydelig kurs med klarere prioriteringer og retning. 

Fokus betyr også å prioritere de prosjektene og tiltakene som har størst potensial for reell endring – og å velge bort det som ikke bidrar vesentlig. Vi må satse tyngre der vi ser mulighet for stor effekt, særlig på initiativer som støtter opp under klimamålene og har global overføringsverdi. Når det gjelder teknologi og åpne data for klima, betyr det også at vi må arbeide mer strategisk på tvers av organisasjoner – og redusere antall nye piloter til fordel for skalering av det som faktisk virker.

Vi må la forskerne våre bruke tiden der det faktisk betyr noe. Vi trenger handling – ikke mer prat. Skogingeniører, utviklere, forskere og vitenskapsfolk bør bare samles i et rom dersom de faktisk jobber for å løse et konkret problem – de må slippe å springe fra event til event for å fortelle nok en anekdote.

Tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Har arbeidet vårt rundt åpne klima-data noen betydning? Jo, kanskje har det en betydning likevel. Om vi velger å brett opp ermene for å ta noen av de tøffe valgene, så vil data og analyser basert på fakta være en viktig del av beslutningsgrunnlaget, kunnskap om hvilke prosjekter som burde prioriteres ligger ofte i gode klima-data over tid.

Vi er ferdsskriveren

Om vi ikke velger å korrigere kursen, så vil innsamling av data fungere som historisk dokumentasjon. 

Et fly som er i ferd med å styrte fortsetter å registrere data i ferdsskriveren til det siste. Kanskje vår oppgave er nettopp det – å være ferdsskriveren. Å dokumentere, lagre og bevare kunnskap for fremtidige generasjoner. 

Å sikre at når enda et økosystem forsvinner, eller en art dør ut, så etterlater vi oss i det minste det klareste bildet av hva som faktisk skjedde – og et håp om at noen, en gang, vil lære av det. Og handle.