Innovasjon er ikke problemet, men kravet om det

Ole Michelsen Ole Michelsen

Daglig leder i Ability Forward

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det er ingen uenighet om at innovasjon har en viktig plass i bistand, eller at sektoren ikke kan fryses fast i gårsdagens løsninger. Tvert imot kan innovasjon være et viktig virkemiddel for å forbedre, videreutvikle og skalere tiltak.

Problemet oppstår når innovasjon går fra å være et mulig verktøy til å bli et uformelt krav for finansiering, også der robuste, velkjente og godt dokumenterte løsninger allerede finnes.

Når Innovasjon Norge i et svar på mitt innlegg «Innovasjonsjaget truer god bistand», bruker betydelig plass på å forklare at innovasjon ikke bare handler om «skinnende nye produkter», men også om prosesser, partnerskap og nye måter å organisere arbeid på, er dette en relevant, men velkjent presisering.

Dette poenget argumenterte jeg heller ikke mot i innlegget mitt, og det bidrar i liten grad til å adressere den faktiske problemstillingen.

For det er ikke definisjonen av innovasjon som avgjør hvem som får midler. Det er maktforholdet mellom giver og de implementerende organisasjonene.

I møte med mange givere er det ofte ikke tilstrekkelig at et tiltak fungerer, kan dokumenteres og kan skaleres. Det må også rammes inn som innovativt.

Språket i utlysningene, evalueringskriteriene og signalene som gis, gjør at organisasjoner som bygger på velprøvde løsninger, må bruke betydelig tid og energi på å «oversette» det de allerede vet virker, til innovasjonsretorikk. Det er dette innovasjonsjaget som bør problematiseres.

Når Innovasjon Norge antyder at utfordringen kanskje skyldes «forvirring» hos organisasjoner som søker midler, innebærer det en problematisk forskyvning av ansvar. Det kan gi inntrykk av at aktører på bakken ikke forstår innovasjonsbegrepet. Dette handler imidlertid ikke om begrepsforståelse, men om prioriteringer.

I kontekster preget av fattigdom, konflikt, funksjonsnedsettelser eller langvarig marginalisering er risiko ikke et abstrakt begrep. Risiko betyr at et barn ikke får behandling. At en familie mister tilgangen til vann. At et system ikke kan repareres lokalt. I slike situasjoner er det både rasjonelt og etisk å prioritere løsninger man vet fungerer.

Innovasjon kan, og bør, spille en rolle i å videreutvikle, forbedre og skalere slike løsninger. Men når innovasjon i praksis blir inngangsbilletten til finansiering, risikerer vi at stabile og effektive tiltak nedprioriteres fordi de ikke fremstår som «innovative nok».

Innovasjon Norges svarinnlegg trekker frem flere eksempler der nytenking har bidratt positivt. Det er bra. Men disse eksemplene motsier ikke poenget i denne debatten. Tvert imot forutsetter de nettopp det som etterlyses: tydelige behov, lokal forankring og respekt for kontekst.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om innovasjon er nødvendig eller ikke. Det er hvem som definerer når innovasjon er relevant, og hvem som bærer risikoen når den ikke er det.

I en sektor som allerede er kraftig underfinansiert, er det legitimt å spørre om bistandssystemene i tilstrekkelig grad gir rom for det som er stabilt, forutsigbart og dokumentert effektivt, også når det ikke lar seg selge som revolusjonerende eller banebrytende.

Innovasjon bør være et virkemiddel. Det er ikke et mål i seg selv, og det bør ikke fungere som et filter for hvilke programmer som anses som interessante nok å investere i.