Meninger:
Innovasjonsjaget truer god bistand
I bistanden belønnes prosjekter som kalles «innovative» og «banebrytende», mens tiltak som faktisk gir resultater ofte havner bakerst i køen. De mest sårbare trenger ikke revolusjonerende konsepter – de trenger løsninger som allerede virker.
Daglig leder i Ability Forward
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Debatten om norsk bistand har de siste månedene handlet om konsentrasjon av midler, geopolitikk og hvorvidt bistanden fortsatt treffer sitt egentlige mål: fattigdomsreduksjon.
Dette er viktige spørsmål. Samtidig handler bistand om mer enn midler fra Norad og institusjonelle aktører. Det handler også om hvordan prosjekter utformes, og hvilke krav som stilles, enten fra offentlige givere eller private stiftelser.
I utlysninger om programmidler går de samme ordene igjen. Prosjekter skal være «innovative», «banebrytende» eller «revolusjonerende».
For oss som jobber tett på lokalsamfunn, fremstår dette ofte som lite relevant – og i verste fall direkte skadelig for dem bistanden er ment å hjelpe.
Det er ikke kreativiteten i prosjektbeskrivelsene som teller, men livene som endres.
Når rent vann ikke er «nytt nok»
En kollega og venn av meg i Myanmar ledet et program for solenergi og vannrensing i noen av landets mest avsidesliggende landsbyer.
Løsningen var velprøvd og stabil, og ga rent vann og strøm til landsbyer som aldri før hadde hatt tilgang til det.
Likevel ble prosjektet stadig møtt med krav om «innovasjon» i søknadsprosesser – som om tilgang til rent vann og elektrisitet ikke var revolusjonerende nok for mennesker som mangler det mest grunnleggende.
De mest sårbare trenger ikke eksperimenter
Erfaringene fra Ability Forwards arbeid med barn med funksjonsnedsettelser i Nord-Uganda viser hvor stor effekt enkle, robuste tiltak kan ha.
Mange av barna mangler grunnleggende tjenester: medisinsk oppfølging, fysioterapi, hjelpemidler eller mulighet til å gå på skole. Disse barna har ikke råd til å være forsøkskaniner for uprøvde ideer. De trenger løsninger som fungerer – medisinsk behandling, kunnskap, hjelpemidler og tilgang til skole.
Slike tiltak er velprøvde og effektive, men lar seg sjelden beskrive som «nyskapende» eller «banebrytende».
Det nye trumfer det som virker
Skal bistanden beholde sin legitimitet, trenger vi mot til å finansiere det som kan se kjedelig ut på papiret.
Innovasjon har selvsagt en plass i bistand. Men å hele tiden finne opp hjulet på nytt er både risikofylt og kostnadskrevende. Historien har vist oss hva som kan gå galt når innovasjon prioriteres over effekt.
Et av de mest kjente eksemplene er «PlayPump», et vannforsyningskonsept som ble lansert som en revolusjonerende løsning for å kombinere lek og vannforsyning i Afrika, men som endte opp med å gjøre hverdagen vanskeligere for lokalsamfunnene.
Et annet prosjekt var «One Laptop Per Child» som ble løftet frem som en utdanningsrevolusjon, men hvor maskinene ble liggende ubrukt fordi det manglet strøm, internett og lærere. Begge prosjektene var «innovative» på papiret, men feilet i praksis.
Enkle, velutprøvde tiltak som mekaniske vannpumper, lærerutdanning og skolebøker kunne gitt langt større effekt – men de er sjelden like «sexy».
Still et annet hovedspørsmål
Derfor bør givere, både offentlige og private, stille et annet spørsmål enn i dag. Ikke: «Hvordan er dette prosjektet innovativt?» Men: «Hva vet vi om at dette faktisk fungerer – og hvordan skaper det varig endring for mennesker i sårbare situasjoner?»
I en tid med økt oppmerksomhet rundt sløsing av bistandsmidler og krav om effektivitet, er det forståelig at man ser etter «smarte» løsninger. Men skal bistanden beholde sin legitimitet, trenger vi også mot til å finansiere det som kan se kjedelig ut på papiret: rullestoler, mekaniske vannpumper, vannrensing, lærerutdanning, skolebøker og rehabilitering.
Til syvende og sist er det ikke kreativiteten i prosjektbeskrivelsene som teller, men livene som endres.
