Den norske ambassaden i Lusaka, Zambia

- Hvilken påvirkning har IMF på norsk bistand til landet?
- Påvirkningen er mest overfor grunnleggende makroøkonomisk politikk og målsetninger i landet. Dette påvirker selvfølgelig både direkte og indirekte rammene for hva som er mulig å gjøre med hensyn til implementering av sektortiltak og statens rolle i utvikling. IMF er fremdeles ganske konservativ og gammeldags med hensyn til hva som er en rimelig makroøkonomisk politikk og særlig med hensyn til koblinger og konsekvenser i forhold til overordnet utviklingspolitikk. Her er det som i mange store utviklingsorganisasjoner og kanskje særlig innenfor Utviklingsbankene og IMF, en veldig lang vei fra policy og strategierklæringer på HQ nivå og ned til praksis på landnivå med hensyn til analyse, fremleggelse av politikkalternativer og faktiske råd.
Utover denne direkte og indirekte påvirkningen fra deres de facto globale monopolsituasjon som internasjonal bistandsrådgiver innen avgjørende deler av makroøkonomisk analyse, politikk og rådgivning, er det verdt å nevne at Ambassaden i Zambia forsøker å jobbe aktivt og i spesielt samarbeid med UNDP for å fremlegge alternative makroøk analyser og politikkalternativer til myndighetene og andre relevante aktører innen sivilsamfunn og akademia. Dette er imidlertid ingen enkel oppgave tatt i betraktning manglende kapasitet og en mye mindre mulighet for innflytelse i utgangspunktet i en situasjon hvor IMF jobber på en måte som er sementert og godt institusjonalisert over lang tid overfor landets myndigheter. Dette har ofte også skapt et avhengighetsforhold på myndighetssiden som det kan være vanskelig å bryte eller balansere ut, og som bidrar til å opprettholde for lav nasjonal kapasitet over tid.

- Kobles utbetaling av norsk budsjettstøtte til at landene oppfyller betingelser gitt av IMF? I så fall, på hvilken måte?
- Vi hadde inne to indikatorer (den første målte myndighetenes lønnsutgifter og den andre størrelsen på innenlandsk opplåning) fra IMFs siste PRGF program som indikatorer i den etablerte flergiver budsjettstøttemonitoreringen (Performance Assessment Framework-PAF). Disse indikatorene er imidlertid nå fjernet fra den justerte monitoreringsmatrisen (PAF 2007-2010) som brukes i Zambia.
Et tilleggselement som har ligget inne hele tiden og fremdeles gjelder, er at IMFs PRGF gjennomganger overordnet blir brukt som det sentrale referansepunkt med hensyn til vurdering av landets prestasjoner mht ett (i Zambia er det 3 totalt) av de såkalte «underlying principles» for å gi budsjettstøtte. Når det gjelder sistnevnte gjør imidlertid Ambassaden i tillegg en egen vurdering av situasjonen og IMFs analyse, slik at det ikke er noen automatikk mht konsekvenser av en negativ IMF vurdering av økonomien i Zambia. Det ligger selvfølgelig allikevel et indirekte press på giverne av budsjettstøtte mht dette og hvis IMF gjøre en negativ vurdering kan det fort få uforholdsmessig store konsekvenser mht utbetalinger.
Man kan kort oppsummert si at det i praksis fremdeles er slik at til og med relativt små avsporinger mht standardiserte vurderinger av makroøkonomisk «sunnhet» i et utviklingsland, ofte vektlegges mer i praksis enn meget store avsporinger på andre områder ofte over lengre tid (som riktignok ofte er vanskeligere å måle og derved også å fatte beslutninger ut i fra) slik som godt styresett, menneskerettigheter, bærekraftig implementering av sektorpolitikk og resultater med hensyn til fattigdomsreduksjon og utvikling overordnet. Norge forsøker å forholde seg mer balansert til slike hensyn i flere land inkludert Zambia, men hvis man ser på hva som har skjedd i praksis har man fremdeles en klar ubalanse i retning av overdreven vekt og tillit til IMFs makroøkonomiske vurderinger. Vi vet jo blant annet fra mange av de mest vellykkede landene i Asia, Latin Amerika og vår egen del av verden i tidligere utviklingsfaser, at det ikke nødvendigvis er noe 1:1 forhold mellom det IMF kaller «god» makroøkonomisk politikk og det de landene med størst og varig utvikling har fulgt.

- Innebærer disse betingelsene liberalisering eller privatisering?
- Nei.

- Har IMFs innblanding ført til at norske bistandspenger har blitt forsinket eller stoppet opp?
Nei.

- Opplever ambassaden IMFs betingelser som sentrale for å nå målene for norsk bistand? Hvilke oppfattes eventuelt som henholdsvis fornuftige og uheldige?
På et overordnet nivå er svaret ja mht mange av dem. Man kan ikke komme bort ifra at en rimelig makroøkonomisk balanse over tid er en viktig forutsetning for vedvarende vekst og utvikling, og Zambia på stor deler av 1980 og 90 tallet var langt unna en slik situasjon. Ambassadens vurdering er at IMFs betingelser muligens har vært minst relevante på områder som ligger utenfor deres «kjernemandat» (feks slik som strukturelle reformer). Dette har imidlertid i praksis ikke hatt så stor betydning i de senere år fordi IMF ikke lenger blir tatt veldig alvorlig på disse områdene og man her ofte gir omfattende «waivers» slik at PRGF gjennomganger allikevel stort sett ender opp med positive vurderinger overordnet.
Det vi i Zambia og andre utviklingsland idag burde være mer opptatt av, er heller deres analyse og rådgivning innenfor penge, valuta og finanspolitikk. Dette er der hovedkompetansen og ambisjonene deres ligger, og de har som nevnt over en tilnærmet monopolsituasjon (forøvrig kanskje det eneste området innenfor bistand internasjonalt hvor man har en slik situasjon). Dette monopolet er så sterkt også i praksis grunnet måten IMF jobber på (hvilken annen bistandsorganisasjon i år 2007 jobber på en tilnærmet lignende måte?) og deres fortsatt omfattende diskusjoner bak lukkede dører med Finansdepartementet og Sentralbanken. Det blir ikke noe særlig bedre av at viktige rapporter og analyser sjelden eller altfor sent deles med andre sentrale aktører på landnivå inkludert andre givere som Norge. Det må allikevel understrekes at Ambassaden ikke foreslår med dette mener at uansvarlig makroøkonomisk politikk er greit. Det vi vil ta til orde for, er i stedet at man anstrenger seg mer på globalt nivå og også på landnivå for at IMFs tildels enestående fagkompetanse innen makroøkonomi brukes mer effektivt for å fremme en analyse og rådgivning hvor andre hensyn enn inflasjon og tradisjonell makroøkonomisk stabilitet integreres bedre og hvor IMF også i større grad aktivt bruker egen forskning og erfaringer globalt med hensyn til hva som har virket ikke bare for å få ned inflasjonsraten men først og fremst for å fremme sysselsetting, utvikling og fattigdomsreduksjon.

- Opplever dere at de lokale myndighetene har eierskap til PRGF-programmene?
- Det varierer veldig mye. Eierskapet er desidert størst på de tradisjonelle områdene slik som penge, valuta og finanspolitikk. Dette motsvares institusjonelt av at det er særlig sentralbanken og deler av finansdepartementet som nok føler størst eierskap.

- Har dere eksempler på at betingelser fra IMF har fått negative konsekvenser?
Ambassaden mener at flere av betingelsene knyttet til penge og valutapolitikken særlig i 2005-2006 fikk unødvendig store konsekvenser mht appresiering av valutakursen og bidro til å svekke mulighetene for diversifisering av økonomien utover gruvesektoren og assosiert økonomisk virksomhet. Dette bekreftes ved at den rurale fattigdommen økte i en situasjon hvor den urbane fattigdommen falt kraftig (sistnevnte grunnet en i hovedsak kobberdrevet vekst). Her har man et dilemma ved at man har gått over til en de facto flytende valutakurs kombinert med en meget stram pengepolitikk uten at man har verken de nødvendige institusjonene eller markedene til å håndtere dette på en bærekraftig måte. Dette kombinert med det faktum at den Zambiske økonomien er ekstremt utsatt for svingninger i globale kobberpriser og økende spekulasjonspress også mot afrikanske valutaer generelt, setter landet i en meget sårbar situasjon for store svingninger i valutakursen. Her har myndighetene med god hjelp av IMF gått for fort frem litt på samme måte som man på 90 tallet gjorde med hensyn til store deler av liberaliseringen og privatiseringen i Zambia.
Hvis man går tilbake til 90 tallet finnes det nok enda mange flere eksempler på betingelser fra IMF og andre, som hadde unødvendig store negative konsekvenser og hvor man også i flere tilfeller måtte reversere senere eller kompensere på andre måter.