
Meninger:
Korttenkt av tankesmien Langsikt
Når effektivitet blir hovedmålet for norsk bistand, står demokrati, folkelig deltakelse og solidaritet i fare for å havne nederst på prioriteringslista.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Hva om Norge slutter å gi bistand og heller bruker pengene på løpesko til hele befolkningen? Et par Asics til hver, og fedmeproblemet kan løses én gang for alle. Effektivt og målrettet. Eller hva med å utvikle en app som matcher ensomme eldre etter felles interesser? Rimelig, skalerbart og treffsikkert.
Hvis effektivitet virkelig var det høyeste ideal, burde Norge kanskje i større grad støtte ettpartistater. Se til Vietnam: høy økonomisk vekst, raske beslutningsprosesser og minimalt med offentlig debatt. Effektivt, jo visst. Uten å kaste bort tid på distraksjoner som pressefrihet, debatter og sivilsamfunn.
Avskaffelse av fattigdom i Norge burde være den siste prioriteringen, for tenk så mange flere man kan redde ut av fattigdom i Malawi for de samme midlene som én nordmann.
Hvis kynisme er det som gjelder, kan Fremskrittspartiets forslag om å kutte bistanden til under 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) være en løsning. En vinn-vinn-situasjon: Bistand kuttes, og utgiftene til asylmottak og integrering reduseres. Med strengere grensekontroll vil færre nå fram – og flyktningutgiftene reduseres ytterligere.
Hvis effektivitet virkelig er det høyeste idealet, burde vi kanskje starte med å se bjelken i eget øye.
Informasjon koster – men uvitenhet koster mer
Ironien blir nesten poetisk når daglig leder i Langsikt, Eirik Mofoss, skriver om nødvendigheten av å effektivisere bistand, som også Panorama har omtalt.
Det skal blant annet skje ved å kutte hele informasjonsstøtten – fordi det, ifølge dem, er «uklart i hvilken grad støttede tiltak faktisk når ut til målgruppen eller påvirker deres forståelse av utviklingsspørsmål».
Skal virkelig sivilsamfunnet i Norge måtte ha kontakter i dype milliardærers lommer for å ha råd til å mene noe?
Tankesmien mener Norad heller bør «fokusere ressursene på sin primæroppgave: å bidra til utvikling i partnerland». Imponerende at Langsikt, etter 75 år med norsk bistand, nå mener de har svaret på hva som faktisk fungerer.
Men hva er egentlig alternativkostnaden ved å bruke midler på å snakke om at Norge må bruke mindre penger på administrasjon? Akkurat som slankeindustrien overlever fordi den ikke fungerer, vil også Langsikt tjene på at bistanden forblir ineffektiv. De burde egentlig ønske at flere midler gikk til administrasjon i Norad – flere arbeidsplasser i Norge og økte skatteinntekter.
Kanskje norsk bistand heller burde drives på frivillighet. Hvor ble det av den gode norske dugnadsånden? Norge trenger flere søstermisjoner og basarer.
Det kan ikke være opp til én tankesmie alene å definere hva norsk bistand skal være.
Demokratiets pris
Når det gjelder Norads driftskostnader, finnes det mer effektive løsninger. Alt kan «outsources». Lavere lønninger, flere arbeidstimer, mindre goder, og ikke minst vil det være mulig å jobbe nærmere landene de uansett reiser til. Snakk om effektivt.
Eller enda bedre, legge ned hele apparatet. Det finnes jo forskning som viser at kontantoverføringer er mer effektive. Norge kunne like gjerne ansatt noen reisevloggere til å fly rundt, dele ut penger og dokumentere hvor gavmilde vi er.
Hvis effektivitet virkelig er det høyeste idealet, burde vi kanskje starte med å se bjelken i eget øye.
Se til Prinsens gate 26 i Oslo, der et statsbyggprosjekt med opprinnelig budsjett på 70 millioner endte på 2,1 milliarder kroner. En multiplikasjon menneskeheten ikke har sett siden Jesus mettet 5000 med fem brød og to fisker. Til sammenligning har informasjonsstøtten Langsikt vil kutte, kostet 300 millioner – over fem år.
Demokrati har en pris – både her hjemme og globalt. Å fjerne informasjonsstøtten vil føre til at barn, unge og voksne mister muligheten til å lære om – og delta i – utviklingspolitiske spørsmål. Det kan ikke være opp til én tankesmie alene å definere hva norsk bistand skal være.