Regnet høljer ned og danner store vanndammer i de trange gatene i nabolaget Bourj Hammoud, nordøst for hovedstaden Beirut. Lyden av torden drønner i det fjerne.

Den lille forstaden, som også går under navnet «lille Armenia», ble etablert som tilfluktssted for armenere som ble tvangsdeportert av det ungtyrkiske styret da Det osmanske riket stod for fall under første verdenskrig.

Nå, mer enn hundre år senere, er nabolaget også blitt hjem for tusenvis av syriske familier. Mange av dem har funnet veien hit fra Aleppo i det nordlige Syria.

Sammenkrøket under to paraplyer kommer en flokk barn gående sammen med mødrene sine. De har vært på aktivitetsskolen som arrangeres to ganger i uken av en lokal organisasjon. Her møtes femåringer for å leke og lære alfabetet.

Slik er de bedre rustet og stiller sterkere foran eventuell skolestart, forteller den ene moren.

Etter planen begynner hele gjengen på skolen til høsten, forteller av de andre. Men det gjelder ikke alle.

Ikke råd til skole

I en leilighet like bortenfor sitter ti år gamle Rimas. Hun rakk så vidt å begynne i andre klasse før koronapandemien kom og stengte ned skolene.

– Det er trist å ikke kunne gå på skolen, jeg savner det veldig. Jeg har ikke lyst til å være hjemme, sier Rimas.

Tiåringen har akkurat stått opp og sitter under et tykt fleecepledd i sofaen. Gulvet er fylt med madrasser og tepper. Rommet fungerer som både stue og soverom for Rimas, moren og hennes to eldre brødre på 19 og 20. I rommet ved siden av bor den 21 år gamle storesøsteren sammen med mannen og sønnene på tre og fire. Den siste søsteren, som fyller 18 i år, giftet seg rett før jul og flyttet ut i januar.

Rimas var bare ett år gammel da familien kom hit fra Aleppo for ni år siden. Siden har faren reist tilbake for å ta vare på sin syke mor. Resten av familien valgte å bli.

– Hvis vi kunne reist hjem, så hadde vi gjort det, men det er for utrygt. Jeg kan ikke forlate sønnene mine, som må gjøre militærtjeneste hvis de reiser hjem. Dessuten er det ikke bedre muligheter for oss der, sier Rimas mor, Fatimeh.

Ingen av de eldre søsknene har gått på skole siden de kom til Libanon. I begynnelsen var situasjonen for uoversiktlig, og da de først prøvde å registrere dem, var det for sent. Ungene var blitt for gamle og hadde gått glipp av for mye. I tillegg kunne de ikke det latinske alfabetet, som mye av undervisningsmateriellet foregår på.

Nå frykter Rimas at det samme kommer til å skje med henne. Da skolene endelig åpnet i vinter, hadde ikke familien lenger råd til å sende henne dit.

– Jeg er redd for å glemme alt jeg har lært, sier hun.

Vil bli hjertekirurg

Den økonomiske krisen Libanon befinner seg i, har rammet Rimas og familien hardt, og er ifølge Verdensbanken en av de verste i verden siden 1850-tallet. På litt over to år har verdien på det libanesiske pundet falt over 90 prosent, samtidig som prisene på matvarer har økt med nesten 500 prosent. I tillegg har prisen på diesel, som brukes til å generere strøm via private generatorer, skutt i været.

FNs høykommissær for flyktninger anslår at 9 av 10 syrere nå lever i ekstrem fattigdom. Det er nesten dobbelt så mange som i 2019.

Rimas og familien er blitt en del av den dystre statistikken. I 2016 mistet familien den økonomiske støtten de fikk fra FN fordi de ikke klarte å betale gebyret på 200 dollar som kreves for fornyelse av opphold. For å få det til å gå rundt måtte brødrene, som da var 13 og 14 år gamle, begynne å jobbe hos en lokal skredder. Der tjener de om lag 1000 kroner i måneden. Det er familiens eneste inntekt, i tillegg til at svigerbroren jobber i en grønnsaksbutikk noen dager i uken.

Men det er ikke nok. Når de faste utgiftene er betalt, sitter de igjen med en svært liten sum som skal dekke mat, klær og medisiner til åtte personer. Kjøleskapet som gikk dukken i fjor sommer, har de fortsatt ikke byttet ut. Dietten består stort sett av brød, bulgur og tomater. Av og til kan svigerbroren ta med seg defekte grønnsaker fra jobb. Men stadig oftere må de legge seg på tom mage.

– Vi har ikke elektrisitet, ikke mat, ingenting, sier Fatimeh.

Likevel bekymrer hun seg mest for datteren Rimas.

– Hun er alltid trist. Hun kan ikke gå på skole og kjeder seg mye. Hun ønsker å gå ut av huset, men hvor skal hun dra? Hun har ingen steder å gå.

Rimas sier at hun tegner og maler mye for å få tiden til å gå. Hun hjelper også til med tantebarna når det trengs. Når det er fint vær, hender det at hun går ut og leker med to venner som bor i etasjen over. Heller ikke de går på skole, forteller hun.

Favorittfaget er matematikk og drømmen er å bli hjertekirurg så hun kan hjelpe andre.

– Tror du at du får gå på skole igjen?

Tiåringen famler med hendene og ser ut i rommet. Så begynner tårene å renne.

– Jeg tror ikke jeg kommer til å få mulighet til å gå på skole igjen. Vi har ikke råd.

Barneekteskap og barnearbeid

Rimas er langt fra alene. I fjor gikk bare 47 prosent av syriske barn i alderen 6 til 17 år på skole i Libanon, ifølge en fersk rapport. Det er en nedgang på fem prosent fra året før. For ungdom og unge voksne mellom 17 og 24 var deltagelsen så lav som elleve prosent.

Men mørketallene antas å være store. Bare litt over halvparten av de totalt 1,5 millioner syrerne Libanon anslås å huse, er registrert hos FN. Av disse er omtrent en halv million barn og ungdom i alderen 3 til 24 år, ifølge UNHCR.

Antagelig går tusen, kanskje hundretusenvis av barn under radaren.

Kostnadene for transport og undervisningsmateriell er hovedårsakene til at barn og unge ikke går på skole. Deretter kommer jobb og ekteskap. Flere jenter blir giftet bort i ung alder, mens guttene tas ut av skolen for å jobbe, ofte for å bøte på økonomien og dermed sikre utdanning for yngre søsken.

Mange flyktningbarn mottar ikke-formell utdanning i regi av humanitære organisasjoner. Der undervises det til og med 5. klasse med begrensede muligheter for å blir overført til det formelle skolesystemet.

– Veldig bekymret

Men det er ikke bare den syriske befolkningen som sliter. Før gikk omtrent 60 prosent av libanesiske barn på private skoler. Fordi de ikke lenger kan betale de høye utgiftene, har tusenvis av familier sett seg nødt til å flytte barna sine over til offentlige skoler.

Kapasiteten er allerede sprengt. I et forsøk på å gi plass til det høye antallet syriske flyktninger i skolealder, har myndighetene siden 2013 operert med et formiddagsskift for libanesere og et ettermiddagsskift rettet mot syrere. Men mange distrikter og skoler har hverken plass eller ressurser til det.

Når over hundretusen libanesiske elever strømmer til, blir det kamp om plassene.

Det har gjort vondt verre for en allerede underfinansiert og lenge neglisjert sektor. På toppen av det hele kom covid-19-pandemien og stengte ned skolene. Så eksploderte det i Beirut havn sommeren 2020 og ytterligere flere skoler ble satt ut av drift.

Nå står hele utdanningssektoren i fare for å kollapse.

– Utdanning er en av de mest underfinansierte sektorene i Libanon og rammer alle barn. Dette er en nødssituasjon, sier Ettie Higgins, stedlig representant for Unicef.

Over 750 000 barn står i dag utenfor skolesystemet, ifølge Higgins.

– Det er veldig bekymrende tall.

– I tillegg ser vi at stadig flere familier må ta tøffe valg, som å ta barna ut av skolen fordi de må jobbe og tjene penger til familien. Og jenter som blir giftet bort helt ned i 13-årsalderen. Det er veldig, veldig trist, sier hun.

Det kan få alvorlige konsekvenser på sikt.

– Vi risikerer å at en hel generasjon barn ikke får tilgang til den utdanningen de fortjener, og som dermed ikke er i stand til å oppfylle sitt potensial og bidra til samfunnet og økonomien. Vi er veldig bekymret, rett og slett, sier Higgins.

Kan hverken lese eller skrive

Noen dager senere har det sluttet å regne. Det er torsdag formiddag og gatene er fulle av barn som leker og ungdommer som henger på gatehjørnene.

– Nesten ingen av barna som bor her, går på skole, forteller Abu Ala’a idet han tar oss imot i leiligheten sin.

Vi er i nabolaget Amroussieh i byen Choueifat i Libanonfjellene, sørøst for hovedstaden Beirut. I senere år har folk som ikke lenger har råd til å bo i hovedstaden, flyttet hit, mange av dem syriske flyktninger.

Selv om solen skinner utenfor, er det mørkt og kjølig inne hos Abu Ala’a og familien. I stua er gulvene dekket av tepper og smale madrasser. Foran veggene henger gule og grønne gardiner.

– Vi får bare strøm fra myndighetene noen få minutter nå og da, forteller kona Manal mens frostrøyken står ut av munnen hennes.

Nabolagsgeneratoren slås på fra klokken 18 til rundt midnatt. Resten av døgnet må de klare seg uten strøm.

Familien kom fra byen Homs i Syria til Libanon i januar 2013. I begynnelsen bodde de i bilen de kjørte hit i, deretter i et tomt butikklokale i Akkar helt nord i Libanon.

Fordi utdanningsmulighetene for barna var få, flyttet de til Beirut i håp om at barna skulle ha bedre sjanser her. To år senere går ingen av dem på skole. De kan heller ikke skrive eller lese spesielt godt, forteller foreldrene.

– Det eneste jeg bryr meg om, er at barna mine skal få god og ordentlig utdanning, sier Abu Ala'a, som selv begynte å jobbe i ung alder.

Fordi han og Manal giftet seg og fikk barn allerede i tenårene, fikk ingen av dem fullført grunnskolen. Dermed har de heller ikke mulighet til å hjelpe døtrene opp og frem.

– Det ligger en barneskole noen gater bortenfor her, men de aksepterer ikke syriske barn. De har allerede sprengt kapasitet, forteller Manal.

På en annen skole i nærheten fikk de beskjed om at døtrenes manglende evner gjorde at de ikke kunne prioritere dem.

– De sa at ungene må komme seg opp på et bedre språklig nivå først, men det har vi hverken råd eller kapasitet til, sier Abu Ala'a.

Med hjartet på rette staden

– Det er ikke sikkert vi hadde hatt nok penger til å sende dem på skole uansett, sier Manal.

Mannen jobber bare sporadisk på grunn av hjerteproblemer. De dagene han er i god nok form, drar han inn til Beirut for å jobbe i en dagligvarehandel. Han har stått i kø for en åpen hjerteoperasjon i snart to år, ifølge Manal, men familien har ennå ikke spart opp nok penger til egenandelen på 2000 dollar.

Familien lever derfor stort sett utelukkende på kontantstøtte fra FN. Den dekker knapt husleie og strømregning. Ofte må de låne penger av venner og bekjente for å kjøpe mat.

– Men alle har lite om dagen, det er ikke bare oss, sier Abu Ala'a.

– Situasjonen er også ille for libaneserne, vi er alle i samme båt. Vi lever ikke.

Idet Bistandsaktuelt er i ferd med å gå, spør fem år gamle Maryam foreldrene om de tror hun kommer til å starte på skolen til høsten. Hun har lyst til å bli lege sånn at hun kan hjelpe faren sin med operasjonen.

– Da kan jeg fikse hjertet til pappa helt gratis, sier hun.

Les også: – Jeg vil heller se barna mine dø her enn å reise tilbake til Syria