Meiningar:
Alle lurer på kva som eigentleg skjedde i dette rommet
Svaret på kva som blei sagt i møtet mellom Trump og Støre kan ligge i regjeringas siste stortingsmelding om fredspolitikken.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er ein kommentar. Meiningar i teksten er kommentatoren sine eigne.
Engasjementspolitikken. Fredsdiplomatiet. Meklarrolla.
På ein morgon med meir alvorleg krigføring i Midtausten kan orda og omgrepa verke malplasserte. Kanskje viser det også at behovet er større.
Derfor er det interessant at det kjære barnet med mange namn denne veka fekk si eiga stortingsmelding: Norges innsats for fred og konfliktløsning i en urolig verden.
Det skjedde same veke som mange av verdas utanriksministrar, tilretteleggarar og fredshandverkarar var samla til drøftingar under det hemmeleghaldne og myteomspunne Oslo Forum på Losby gods. Konferansen skryt på eigne nettsider av at alt skjer bak lukka dører og i tråd med Chatham House-reglane.
Meir konkret enn festtalane
Derfor er stortingsmeldinga om det som skal skje i norsk fredspolitikk eit sjeldan og kjærkomme innblikk i ei verd der dei fleste vanlegvis ikkje får kome inn. Til dømes er det etter å ha lese meldinga heva over all tvil at norsk fredsdiplomati har — og skal — opne døra inn i Det kvite hus.
For noko av det som var slåande med lanseringa av stortingsmeldinga denne veka, då forskarar, politikarar, diplomatar og altfor lite pressefolk var samla på Nobels Fredssenter, var kor ærleg Espen Barth Eide og hans folk var om måla for denne politikken:
Der norske styresmakter tidlegare har halde festtalar om norsk fredsdiplomati som noko nesten heilagt og moralsk opphøgd, skriv regjeringa i meldinga at eit av tre mål er «å skape politisk kapital og innsikt». Regjeringa vil rett og slett at fredsprosessane skal opne dører for Norge.
Norsk freds-valuta målt i gull
Spesielt interessant blir stortingsmeldinga om vi les den i samanheng med to andre publiseringar som kom den siste månaden: Kåre Reidar Aas si tidvis ærlege bok Diplomati i en verden som brenner og antologien Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk, redigert av Nupi-forskarane Øyvind Svendsen og Kristin Haugevik.
Den tidlegare ambassadøren og UD-tungvektaren Aas skriv i boka si at «en konsekvens at USA er enda mer interessert i å snakke med oss, og at det i Washington øker interessen for Norge og våre synspunkter. For vår egen del gjør denne interessen det langt enklere for Norge å ta opp spørsmål som er viktige for oss».
Fleire andre stader i den elles leseverdige boka serverer Aas liknande historier som viser at norsk fredsdiplomati gir valuta som norske styresmakter brukar flittig opp mot stormaktene.
Det aktualiserer den debatten som går føre seg i bistands- og utviklingsmiljøet om kva plass eigeninteressene skal ha. Som frilansjournalist og kommentator Maren Sæbø skreiv i Panorama nyheters spalter denne veka er det ei utbreidd misforståing å tru at norsk utviklingspolitikk er drive av godleik åleine: «Spørsmålet er derfor ikke om bistanden handler om interesser, men hvilke», skreiv ho.
Viktigare for stormaktsspelet
Slik smell også stortingsmeldinga om fredspolitikken rett inn i denne debatten, då regjeringa gjer det klart at omsynet til Norges allierte blir eitt av tre definerte mål. Direktør ved Nobelinstituttet, Kristian Berg Harpviken, seier det er frigjerande at regjeringa er opne om denne målsettinga. På lanseringa var han open om at han sjølv var gått frå idealist til realist i spørsmålet om kva som bør vere måla for norsk fredspolitikk.
Slik har Harpviken gått same veg som resten av den norske fredspolitikken: Den var opphavleg altruistisk, men då norske diplomatar og politikarar oppdaga gevinsten utanrikspolitisk, vart også dette ein sterk motivasjon.
I dagane som har gått etter at stortingsmeldinga såg dagens lys, har det vore nesten heilt stilt om det regjeringa skriv. Utanom eit knippe nyheitssaker hos Panorama nyheter, Nettavisen og Altinget og ein kronikk av statssekretær Andreas Kravik i VG, har det vore tyst. Det er oppsiktsvekkande, ettersom innhaldet i meldinga signaliserer ei viktig og større endring av norsk politikk mot omverda.
For den opne vektlegginga av kva fredspolitikken kan gi av tilgang og kapital hos Norges allierte og i stormaktsspelet, er ny og ærlegare enn tidlegare.
Det var mange som stilte spørsmålet ved korleis statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg greidde å ordne seg eit møte i Det kvite hus, som den femte internasjonale regjeringssjefen etter at Trump kom tilbake som president i januar. Det var ingen tvil om at Norge «sneik i køen», målt etter storleik og makt.
Støre skal visst hjelpe Trump
Derfor er det nærliggande å tru at det gjekk føre seg slik Kåre Reidar Aas skriv om i boka si: Norsk fredsdiplomati var sannsynlegvis tema i møtet. Det vert også stadfesta av kjelder med innsikt i kva som vart sagt i møtet mellom Støre og Trump. Det er også i tråd med Trumps lovprising av Norge etter møtet, som mellom anna peika på Støre og sa om Ukraina-krigen at «he's going to help us end it».
På framlegginga av den ferske stortingsmeldinga om fred denne veka, lét fleire av dei som stod på scena det skine gjennom at det går føre seg fredsprosessar Norge er involvert i, men ikkje kan snakke om.
Det går an å argumentere med at den meir realistiske målsettinga for norsk fredsdiplomati ikkje berre er godt nytt. Som Beate Ekeløve-Slydal i Amnesty International Norge sa til Panorama nyheiter, har Norge tradisjonelt vore opptekne av at respekt for menneskerettane og internasjonal rett skal vere det gjeldande verdisettet i norsk fredsdiplomati.
Å ha med seg Donald Trump som parhest eller alliert i slike forhandlingar, kan risikere å bli som å ha med seg elefant i glashus. Det er til dømes lite som minner om den tradisjonelle verdiane knytt til norsk fredsdiplomati, i Trumps handsaming av uroa i den amerikanske storbyen Los Angeles.
Dermed kan mål nummer tre i den nye stortingsmeldinga (å skape politisk kapital og innsikt) vere i direkte konflikt med mål nummer ein (dempe og løyse konfliktar) og mål nummer to (fremme tiltak og løysingar som er basert på folkeretten og partane sin eigarskap).
Stortingsmeldinga omtalar fleire av desse dilemmaene sjølv, og er såleis tilrådd lesing frå perm til perm.
Får håpe på meir debatt
I dette perspektivet er særleg Nupi-forskar Ole Jacob Sendings tekst i antologien Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk interessant. Der skriv han nemleg at det er ein grunnleggande konflikt mellom den maktpolitiske tryggleiken vi har i alliansen mot USA og Nato, og den folkerettslege linja norske regjeringar prøver å følge i sin relasjon til FN og ei regelbasert rettsorden.
Desse dilemmaene blir knapt meir synlege enn i fredspolitikken, der Norge den eine dagen vil sanksjonere israelske ministrar for sine gjentekne og ytterleggåande åtak på grunnleggande menneskerettar, medan Norge den neste dagen kan bidra til å omgå slike sanksjonar i arbeidet med ei eventuell fredsavtale.
Sjølv om stortingsmeldinga har skapt lite offentleg debatt i sine første levedagar, er det å håpe at stortingspolitikarane vil gripe høvet til å debattere norsk fredspolitikk grundigare då den skal opp til behandling til hausten.
Og så får vi halde fram å lure på kva som eigentleg blei sagt i Det kvite hus den 24. april.
