En helt egen utviklingsmodell?
Den indiske delstaten Kerala kan vise til oppsiktsvekkende resultater i menneskelig utvikling sammenlignet med andre delstater i India. • I overkant av 90 prosent av befolkningen i Kerala kan lese og skrive. • Gjennomsnittlig levealder ligger på 73 år. • Hadde hele India hatt like lav barnedødelighet som delstaten Kerala, ville én million flere barn overlevd sitt første leveår.
- Jo, det er riktig at Kerala skårer høyest av alle indiske delstater når det gjelder levekår, bekrefter den kjente indiske forskeren professor K.P. Kannan. Fra sitt utsiktspunkt i Senteret for Utviklingsstudier i Thiruvananthapuram kan han slå i bordet både med egne studier og den siste India-rapporten om menneskelig utvikling, som bærer tittelen Human Development Report 2001.
- Kontrasten til andre deler av landet er særlig tydelig når vi ser på utdanningssystemet. I dag begynner praktisk talt 100 prosent av alle ungdommer i Kerala på skole, og enda mer oppsiktsvekkende er det at nesten alle fortsetter gjennom ti år. Det betyr at det nesten ikke gjør noen forskjell om du er rik eller fattig, gutt eller jente, bor i byen eller på landsbygda, sier Kannan.
Han mener at skolegang for alle også er den viktigste grunnen til at det er så lite barnearbeid i Kerala.
90 prosent kan lese. - Ser vi på keralabefolkningen som helhet, er det i overkant av 90 prosent som kan lese og skrive. Selv blant de fattigste kvinnene på landsbygda i Kerala er det høyere lese- og skrivekyndighet enn blant menn i Indias storbyer. Det er ikke alltid så opplagt at folk benytter seg av sine lesekunnskaper, men ikke noe sted er det like mange aviser, blader eller bøker per innbygger som i Kerala. De mange folkebibliotekene på landsbygda er et også et særtrekk, forteller Kannan.
Han viser til at Kerala også ligger langt foran når det gjelder spedbarnsdødelighet og levealder. Gjennomsnittlig levealder ligger på 73 år, det er på nivå med land i den rike del av verden. Hvis hele India hadde hatt like lav barnedødelighet som i Kerala, ville én million flere barn overlevd sitt første leveår.
- Både massevaksinasjon, tilgang på reint drikkevann og subsidierte priser på de viktigste matvarer bidrar til dette. Det er ingen tvil om at lese- og skrivekyndighet blant kvinner er en nøkkel også til andre forbedringer, slik som nedgang i barnetall, helseopplysning, bedre ernæring og større tilbøyelighet til å sende egne barn på skole, sier den kjente samfunnsforskeren.
Folkelig mobilisering. - Hvordan kan Keralas framgang forklares?
- Det aller meste er oppnådd gjennom folkelig kamp og en mer anstendig offentlig politikk etter frigjøringen fra koloniveldet. Ikke minst skiller Kerala seg ut med sine mange organisasjoner som kjemper for å bedre folks levekår, sier han.
Han viser til at ingen annen delstat har en så stor andel av arbeidsfolk som er med i forskjellige fagforeninger, det gjelder også dem som er sysselsatt i uformell sektor.
- Det har alltid vært radikale folkebevegelser som utsetter myndighetene for hardt press nedenfra. Et godt eksempel på dette er massekampanjer for lese- og skrivekyndighet, sier Kannan.
Jordreformer. - I et historisk perspektiv er det vanskelig å overdrive betydningen av den dyptgripende jordreformen sist på 1950-tallet. En slik omveltning av makt- og eiendomsforholdene var også en sosial frigjøring for store folkegrupper, som ikke lenger ble utsatt for nedverdigende undertrykking fra godseierne.
For mange sosiale bevegelser har det vært avgjørende at de har radikale partier å spille på lag med. Da Kerala ble samlet til én stat i 1957, kom verdens første folkevalgte regjering ledet av et kommunistparti til makten. Det var avgjørende for å drive gjennom en jordreform. I dag står kommunistpartiet (Communist Party of India - Marxists) i spissen for en venstrefront, mens en sentrumsallianse ledes av Kongresspartiet. I de siste tiåra har disse to alternativene vunnet valget annenhver gang.
Ved valget i 2001 var det venstrefronten som måtte gå i opposisjon. Fordi de to konkurrentene er omtrent like sterke, er de nødt til å ta hensyn til flertallets ønsker for å sikre seg oppslutning. Dette er med på å forklare at den særegne utviklingsmodellen har hatt så bred støtte..
Politisk vilje er viktigst. - Hvilke lærdommer kan trekkes av erfaringene fra Kerala?
- Det mest opplagte er at sosiale forbedringer og bedre levekår ikke trenger å vente på at bruttonasjonalproduktet skyter fart. Det er mange delstater som har høyere inntekt per innbygger enn Kerala, og de viktigste sosiale reformene fant faktisk sted i den perioden hvor veksten var lavest. Vekst i seg selv avskaffer ikke fattigdommen, det ser vi da også i den industrialiserte del av verden. Mye kan gjøres med beskjedne ressurser om det finnes politisk vilje. Det har også hjulpet at mange migrantarbeidere fra Golf-området har sendt hjem penger.
Den andre lærdommen er at forandring ikke kommer av seg selv. Både sosiale reformbevegelser fra tidlig i det forrige århundret og dagens radikale massebevegelser har ført til en sterk mobilisering nedenfra. Når så mange er organisert, har sterk samfunnsmessig bevissthet og er vant til å stille krav, er politiske partier av alle avskygninger nødt til å ta hensyn.
Mange faresignaler - Men det er vel ikke mulig å skjule at det som en gang ble kalt for «Kerala-modellen» nå befinner seg i krise?
- Det er riktig at det er mange faresignaler. Nå er utfordringen å fornye offentlig sektor og sørge for langt bedre kvalitet. De som har penger foretrekker privatskoler og private helsetjenester, og nedskjæringer bidrar til å senke kvaliteten i de statlige tilbudene. Det blir fort en ond sirkel, sier Kannan.
Professoren mener at det aller alvorligste er arbeidsløsheten, som er høyere enn i de aller fleste andre delstater. Hardest rammet er ungdom, som med sin gode utdanning også har forventninger som ikke blir oppfylt.
- De økonomiske problemene skyldes også en ensidig økonomi som er avhengig av råvareeksport, sier han.
Kannan viser til at det de siste åra har vært et prisras på alle Keralas tradisjonelle eksportvarer, slik som gummi, kaffe og cashewnøtter.
- Venstrepartiene har vært for lite opptatt av produktivitet, verdiskapning og nødvendig modernisering når de har sittet ved makten. Det straffer seg nå, fastslår han.