Kommisjonens arbeid er bortkastet hvis man ikke setter søkelys på hovedproblemet

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Granskningskommisjonens arbeid er overflødig hvis de ender opp med å gjøre som stortingets kontrollkomite å spørre ministre om hva de husket fra sin tid i departementet, i stedet for å spørre hvorfor systemet i det hele tatt gjør det mulig at misbruk av millioner av kroner kun blir kjent for allmenheten takket være en våken presse.

Hvis ikke hadde norske skattebetalere ikke visst hvordan pengene deres ble brukt av politisk ledelse. 

Pengesekken uten innsyn

Norge har over flere tiår bygget opp en betydelig pott med midler til fred og forsoning. Norges rolle som fredsnasjon er blitt et merkevareprosjekt.

Oslo-prosessen brukes fortsatt som selve fortellingen om norsk fredsdiplomati selv om den hvilte på et svakt fundament der sentrale spørsmål ble skjøvet ut i tid, ubalansen i makt mellom partene ikke ble adressert, og avtalene manglet mekanismer som kunne holde partene ansvarlige.

Fortellingen om Norge som uunnværlig tilrettelegger har levd videre, og med den pengestrømmen som skal holde fortellingen i live. Hvem som får penger, og hvorfor, har i liten grad vært gjenstand for offentlig debatt.

Begrunnelsene er ofte tynne og unntatt offentlighet, og evalueringene kommer lenge etter at pengene er brukt.

Det er nettopp derfor at relasjoner som den til Jeffrey Epstein kan oppstå og vedlikeholdes uten at noen reagerer. Det er et valg om å la en ambisjon om synlighet som fredsdiplomater veie tyngre enn innsyn i dokumentasjon og krav til etterprøvbarhet.

Bukken som passer havresekken

Når kritikken kommer, vises det gjerne til at norsk bistand evalueres. Men hvem evaluerer?

Evalueringsfunksjonen ble etablert i UD i 1977, flyttet til Norad i 2004, og fra januar 2025 flyttet til Førde, der Norec overtok det administrative ansvaret.

Evalueringsdirektøren rapporterer fortsatt direkte til UD og Klima- og miljødepartementet (KLD), og arbeidet styres av en instruks fastsatt av UD.

Det er dyktige fagfolk som gjør jobben, men strukturen er likevel at departementet eier det apparatet som skal vurdere departementets egne beslutninger. Det er vanskelig å se for seg at et slikt system over tid tar tak i de mest ubehagelige spørsmålene: hvem som fikk penger, gjennom hvilke nettverk, og om den faglige begrunnelsen holdt.

Uavhengighet på papiret er ikke det samme som uavhengighet i praksis.

Lojalitet som karrierestrategi

Hvorfor har så få sagt fra? Kanskje svaret ligger i hvordan utenrikstjenesten er organisert?

En diplomatkarriere er lang, hierarkisk og avhengig av neste utnevnelse. Den som stiller spørsmål ved en bevilgning ledelsen ønsker, kan å bli oppfattet som illojal, og illojalitet huskes når stillinger skal fordeles. Da er det tryggere å tie.

Dette er ikke et spørsmål om enkeltpersoners moral, men et strukturelt problem.

Når lojalitet til den sittende politiske ledelsen belønnes, og lojalitet til departementets mandat og forvaltningens krav til forsvarlighet ikke gjør det, får man nettopp den stillheten vi nå ser konsekvensene av. En slik kultur fanger ikke opp varselsignaler. Den filtrerer dem bort.

Det advares om at høringene gjør UD-ansatte redde for å gjøre feil. Det reelle problemet er det motsatte: ansatte har i årevis vært redde for å si fra om feil, noe som påpekes av flere, blant andre mangeårig UD-tjenestemann og tidligere hovedverneombud Erik Berg og Norads tidligere evalueringsdirektør Per Øyvind Bastøe. 

En lukket rekrutteringskultur

Utenrikstjenesten rekrutterer i hovedsak internt, gjennom aspirantprogrammet, og de fleste lederstillinger besettes av folk som er formet av det samme systemet. Det gir kontinuitet og kompetanse, men også en konservering av normer og uskrevne regler.

Når eksterne først kommer inn, er det ofte gjennom politiske kanaler: avgåtte statsråder eller deres nærmeste rådgivere som får ambassadørstillinger eller blir spesialutsendinger.

Det svekker fagligheten og forsterker signalet om at veien til de attraktive posisjonene går gjennom politisk nærhet, ikke faglig integritet.

Forsvarerne av dagens ordning vil si at fredsdiplomati krever fortrolighet. Intern rekruttering sikrer språk, regionkunnskap og nettverk som ikke kan kjøpes inn over natten.

Begge deler er gode argumenter. Men fortrolighet under en forhandling er noe annet enn permanent hemmelighold om bruk av offentlige midler.

Diskresjon kan ikke være et argument mot kontroll. Det er nettopp der diskresjonen er størst at kontrollen må være sterkest, og da kan ikke kontrollen ligge hos departementet selv.

Hva kommisjonen bør se på

Om kommisjonens arbeid skal ha verdi, bør de legge veldig liten vekt på hva enkeltministre husket og visste, og heller fokusere på hvordan systemet fungerer. Det betyr åpenhet om tilskudd, slik at hvem som får midler til fred og forsoning, med hvilken faglig begrunnelse og etter hvilke kriterier, blir offentlig tilgjengelig, senest når prosessen er avsluttet.

Det betyr at evalueringsfunksjonen flyttes ut av UDs styringslinje og legges under Stortinget, for eksempel knyttet til Riksrevisjonen eller et annet tilsvarende uavhengig organ med oppgave å evaluere bruk av offentlige midler, med fullt innsyn også der sikkerhetshensyn gjør offentlighet vanskelig.

Det betyr reelle varslingskanaler, uavhengige av linjeledelsen, slik at ansatte kan si fra uten at de risikerer karrieren. Og det betyr større åpning for ekstern kompetanse på faglig grunnlag, med åpne kriterier for politisk begrunnede utnevnelser.

Fremfor alt handler det om en kultur der lojaliteten gjelder departementets mandat og forvaltningens prinsipper, ikke personene som til enhver tid sitter i ledelsen.

Neumann har i en artikkel i Panorama om samme tema rett i at en fisketur sjelden gir oversikt over havet. Men da er løsningen ikke å slutte å fiske. Løsningen er å fiske med riktig åte og på riktig sted.