Et historisk vendepunkt?

Sammen med Horst Köhler, sjef for Det internasjonale Pengefondet (IMF), har Wolfensohn nettopp fått overrakt 22 millioner underskrifter. Alle krever at de fattige lands gjeld må slettes nå. De to pengesjefene tar oppmuntrende i mot underskriftene. De understreker at også de er for å redusere gjeld. Spørsmålet er bare hvor mye og hvor fort. Samtidig lover utsendingene fra Jubilee 2000, at jo, heretter vil de også kritisere regjeringer. Underforstått, det er ikke bare IMF/Verdensbanken som skal få gjennomgå.
Scenen ovenfor er fra en liten seremoni, som på mange måter markerte den egentlige avslutning for 2000-årsmøtet til IMF og Verdensbanken. Den fant sted om kvelden onsdag 27. september, den såkalte dagen derpå. Men hva er status sånn i ettertid. Hva kom ut av det hele? Av molotov-cocktailene, av møtene og kanapeene?

Lite håndfast. Svaret er nærmest null og niks, i alle fall om man måler det i penger og ser det fra de fattiges synsvinkel. Tar man for de seg de sentrale sakene på dagsorden, må man oppsummere: De fattige fikk ikke noe ny gjeldslette av betydning, ikke noen løfter om mer bistand eller noe håndfast om lavere oljepriser. Ei heller fikk de noe konkret om større utenlandsinvesteringer - eller om å få bedre adgang til markedene i den rikere del av verden.
Og i den sammenhengen snakker vi ikke om småpenger. Beregninger fra IMF/Verdensbanken sier at 50 prosent markedsåpning i nord, kan bety økte inntekter for land i sør i størrelsen 100 milliarder dollar årlig. Beregningene sier også at hadde landene i nord gjennomført FNs krav 0,7 prosent av BNP i bistand, så ville det ha betydd ytterlige 100 milliarder dollar årlig. Samlet dermed 200 milliarder dollar eller et beløp fire ganger så stort som de rike lands nåværende gavebistand.
Verst er situasjonen for Afrika. Selv om kapitaloverføringer fra nord til sør det siste tiåret har sjudoblet seg til 270 milliarder dollar årlig, er det bare en prosent av disse pengene som kommer til Afrika sør for Sahara. Det var Sør-Afrikas finansminister Trevor Manuel som presiserte dette.
Den samme Manuel var det som på vegne av Gruppe 10, bestående av 22 afrikanske land, framførte et klart ønske om større stemmerett for de fattige land i de to pengeorganisasjonene. Dette var på mange måter det mest konkrete landene i sør ba om under møtet. Ønsket ble for øvrig avvist av IMF-sjefen Horst Köhler. Han viste til at han ikke trodde det var noen stemning for å endre på grunnreglene om at innskutt kapital skal bestemme stemmetyngde.
På forhånd var forventningene mest knyttet til gjeldslette. Selv om IMF/Verdensbankens årsmøter vanligvis ikke er stedet for de store internasjonale, politiske utspillene, hadde mange forhåpninger om noe slikt. Det faktumet at et par tusen mediafolk var på plass, gav også ypperlige muligheter for dem som ville markere seg.
Italia, Belgia og Island benyttet anledningen og meldte om nye penger til det multilaterale HIPC-fondet. Ingen av de store kreditorene; Japan, USA, Frankrike, eller Storbritannia hadde tilsvarende utspill. Vel så oppsiktsvekkende var det kanskje, at til tross for at G-7 statene tidligere og særlig i Köln i 1999, ble utpekt som demonstrantenes erkefiender, fikk nå deres ambassader være i fred. Ikke en stein ble kastet og ikke et hus ble omringet, slik som tilfellet ble for den norske utposten.

Ja og nei til voksende Verdensbank.
Internasjonale organisasjoner vil gjerne vokse. Særlig har Verdensbanken i seinere år endret seg til mer og mer bli en utviklingsorganisasjon. Det siste av aktiviteter på denne lista er «Global Public Goods». Storbritannias utviklingsminister Clare Short kom her med klare advarsler, og sa at det skulle være UNDP (og ikke Banken, reds.anm.) som eventuelt skulle sette «GPG» ut i livet.
I direkte motstrid til dette var USAs forslag om at Verdensbanken nå også skal begynne med rein gavebistand (via IDA). - Dette er nødvendig, for å kunne nå fram via andre kanaler enn myndighetene, når det er behov for det, og for å slåss mot HIV/AIDS, begrunnet Larry Summers, den amerikanske finansministeren.
Demonstrantene i Praha var ikke samlet om entydig krav. Snarere var de mer splittet enn deltakerne inne i salen. Noen av dem ville knuse hele kapitalismen. Noen ville (bare) ha 100 prosent gjeldslette, mens andre igjen kunne nøye seg med enda mindre. Religiøse ledere eller fagbevegelsen, som ellers spiller en viktig rolle i folkelige bevegelser, var i liten grad til stede. Med nesten 500 deltakere hadde Norge, blant de tilreisende, flest protesterende målt i forhold til folketall.
Mange er av den oppfatning at Praha og Seattle er historiske vendepunkter. Ettertiden vil dømme om det. For vår del vil vi tilføye at det var 50 000 som demonstrerte under IMF/Verdensbankens årsmøte i Berlin 1988. Også under Bretton Woods-organisasjonenes møte i København i 1972, var det store demonstrasjoner. Blant annet ble Kongens Nytorv totalt ramponert, fortalte et øyenvitne oss. Nå var han i Praha som representant for en stor dansk bank.