Meninger:
Regjeringen bør foreslå en «Gaza-pakke»
Regjeringen valgte «Norge først», sviktet sitt eget 1-prosentmål fra Hurdalsplattformen og nedprioriterte bistanden i statsbudsjettet for 2024. SV slo følge i budsjettforliket. Med rekordhøye humanitære behov internasjonalt var det både uklokt og usolidarisk. Dette bør nå korrigeres med en solid tilleggsbevilgning til kriserammede Gaza.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Spesialrådgiver i Flyktninghjelpen
Regjeringen lanserte en ekstraordinær «Nansen-pakke» til Ukraina i fjor. Den inkluderte en «Sør-pakke» for dem som var rammet av krigens kostnadskonsekvenser i utviklingsland. Pengene ble lagt til det ordinære budsjettet med et ekstra bidrag fra «Oljefondet».
Statsminister Støre minnet om at økt bistand utenfor Norge ikke er inflasjonsdrivende for oss.
Nå bør vi gjøre det tilsvarende for Gaza. En ny ekstraordinær bevilgning til regionen på minst 2,1 milliarder kroner vil opprettholde 1-prosenten og sende et viktig signal til både krigens uskyldig sivile om at de ikke er glemt, og til andre bistandsytere om å følge etter. Et raskt blikk på nyhetsbildet bekrefter behovet - og styrker begrunnelsen.
Flere på flukt
På 90-tallet erfarte vi økt internasjonalt samarbeid og den ene fredsavtalen etter den andre. Mange fordrevne fra krig og konflikt kunne vende hjem. Slik er det ikke lenger.
Ukraina og Gaza er ferske eksempler. Konflikter som DR Kongo, Afghanistan, Myanmar og Sudan fortsetter i tiår etter tiår. Sivilbefolkningen betaler prisen for manglende politiske løsninger.
Antallet på flukt fra krig og konflikt har økt fra 42 millioner i 2012 til over 114 millioner nå, det høyeste tallet noensinne registrert.
I tillegg akselererer antallet fordrevet av klimarelaterte naturkatastrofer – over 30 millioner bare i 2022. Her har våre egne CO2-utslipp vært en viktig bidragsyter.
Men de rødgrønne (AP/SP/SV) besluttet sammen å ikke øke nødhjelpen i statsbudsjettet for 2024. Inflasjonen tatt i betraktning, går støtten ned fra i fjor.
Matrasjoner kuttes
Norges sterkt økte olje- og gassinntekter har ført til at 1 prosent av BNI nå utgjør et høyere beløp enn i fjor. Men det er umusikalsk å konkludere med at vi nå har blitt så rike at vi ikke lenger har råd til å bidra med hele den ene prosenten.
En Norad-rapport fra oktober fikk tittelen «Er de fattigste etterlatt på stasjonen?» Etter 20–30 år med reduksjon i antallet ekstremt fattige, har nedgangen stagnert. Rapporten konstaterer at faren er stor for at «hundrevis av millioner mennesker vil forbli ekstremt fattige i flere tiår fremover».
Krigen i Ukraina bidro til sterkt økte priser på både mat og energi. Norge fikk en ekstrem økning i olje- og gass-inntekter. For verdens fattigste var konsekvensen høy inflasjon og mye dyrere mat – som mange ikke lenger hadde råd til.
Verdens matvareprogram (WFP) ble tildelt Nobels fredspris i 2020 «for dets innsats i kampen mot sult, for dets bidrag til å skape forutsetninger for fred i konfliktutsatte områder, og for å være en pådriver i arbeidet mot bruken av sult som et våpen i krig og konflikt».
Vi jublet over tildelingen. WFPs innsats er avgjørende for millioner på flukt og for de mange fattige vertsamfunn som har tatt dem imot.
Norges humanitære bevilgning til WFP står imidlertid også stille, tross økte matpriser globalt. Taperne er mennesker som får sine magre matrasjoner kuttet og foreldre som dropper egne måltider for å gi maten til barna.
1-prosenten
Målet om 1 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) til bistand ble etablert under regjeringen Borten allerede i 1969. Det ble første gang oppnådd under regjeringen Willoch i 1982.
I 2005 besluttet de rødgrønne at prosentmålet skulle utvides til 1 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI), noe som vil si BNP pluss netto inntekter fra utlandet knyttet til formue og lønn.
Det er selvfølgelig riktig at det ikke bare er prosenten som gjelder, men også kvaliteten på bistanden. Her er det rimelig grunn til å tro at vi med vår erfaring og solide profesjonalisering stadig får bedre resultater for hver nødhjelpskrone brukt.
Men det er med bistandens 1-prosent som med 2-prosent-målet til forsvar for NATOs medlemsland. Tallet er en norm man enes om å nå, fordi det konstateres som sikkerhets- og utenrikspolitisk viktig. Samtidig er det et sammenligningsgrunnlag mellom stater og deres faktiske vilje til gjennomføring.
Norges sterkt økte olje- og gassinntekter har ført til at 1 prosent av BNI nå utgjør et høyere beløp enn i fjor. Men det er umusikalsk å konkludere med at vi nå har blitt så rike at vi ikke lenger har råd til å bidra med hele den ene prosenten.
Uklok signaleffekt
Vi sender et uklokt internasjonalt signal om manglende politisk vilje når bistandsprosenten reduseres. Fordi Norge faktisk har en høy humanitær stjerne globalt, svekker vi vår egen troverdighet og innflytelse.
Og dersom et rikt land som Norge, med våre eksepsjonelt økte inntekter, ikke kan opprettholde nivået på bistanden, gjør vi det lettere for andre land med økonomiske underskudd å følge etter.
Gaza
Jeg tror det er bred folkelig og politisk støtte til omfattende umiddelbar humanitær innsats så vel som bistand til gjenoppbygging i Gaza og regionen, så snart situasjonen tillater det.
For at mindre synlige og underfinansierte kriser ikke skal reduseres ytterligere i bistandsbudsjettet, bør det tilføres friske midler etter mal av «Nansen-pakken» til Ukraina. Utover åpenbare humanitære behov, vil det også styrke Norges legitimitet i arbeidet for en fredelig politisk løsning på konflikten.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.