Å se mot Sudan er ikke å bagatellisere Gaza

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Maren Sæbø

Frilansjournalist og kommentator

Det er hjerteskjærende. Mat kommer ikke inn, den og annen hjelp møter hindre satt opp av de krigførende partene, det som er av klinikker og sykehus er blitt angrepet og noen ganger jevnet med jorden. De aller svakeste har begynt å dø, det er erklært hungersnød og det har brutt ut dødelige epidemier. Samtidig fortsetter volden.

Men akkurat disse bildene og historiene, materialet som jeg til daglig samler på, de er ikke fra Gaza. De er fra El-Fasher i Darfur i Sudan. Og fra Kordofan og Nubafjellene.

Det er i disse områdene verdens største humanitære krise foregår, det er her det klassifiseringssystemet vi bruker for å varsle hungersnød og sult lenge har lyst alarmerende rødt. Det er her mer enn åtte millioner nå er truet av sult, og ti millioner er på flukt.

Det skyldes konflikt ja, men også direkte angrep på de som skal hjelpe, og at man har gjort det å søke hjelp farlig. Som på den lille Gazastripen, bare i et større omfang. Og med færre kameraer som fanger det opp.

Men hva med?

I sosiale medier kalles det ofte «whataboutism» når noen i en debatt peker mot et annet hold når for eksempel overgrep diskuteres. En direkte oversettelse til norsk er kanskje «men hva med» eller rett og slett «jammen», men hensikten er altså å bortforklare.

Det er en del tilfeller av det der ute, kanskje særlig blant de som ikke tar innover seg at tragedien vi ser i Gaza er menneskeskapt sult, det er en villet situasjon. 

De ser på det helt berettigede engasjementet for Gaza, men det manglende engasjementet for Sudan eller Jemen, som et «bevis» for at dette i beste fall er posering, i verste fall jødehat.

Denne typen bortforklaring inneholder sjelden noe ekte engasjement for de som måtte sulte andre steder i Gaza. Den plutselige medfølelsen for barna i Sudan i en del kommentarfelt, over de i Gaza, er helt ekte posering.

Overser vi det som skjer utenfor Gaza?

Sommeren har vært tung for alle som følger med mer enn sporadisk på hva som foregår i verden. Vi har kunnet følge med på hvordan Israel har kommet opp med stadig nye måter å politisere og militarisere nødhjelp, og hvordan «sultkartet» sakte har gått fra dyporansje til rødt på det lille området.

Det har vi fått med oss takket være en heltemodig innsats fra våre lokale kolleger, pressefolk i og utenfor Gaza som har forsøkt å dekke situasjonen så godt de kan. Med livet som innsats. Medietrykket på hva som skjer i Gaza er høyt, og det er bra.

Men det kan føre til at man overser andre viktige hendelser, og i forlengelsen av det, kompleksiteten i det politiske spillet både i og utenfor Midtøsten. Og i det internasjonale og humanitære samfunnet.

Jeg har ikke vært inne i Gaza på 19 år, og ikke rapportert fra Midtøsten på nesten like lenge. Det er andre som er nærmere, og gjør dette bedre enn meg. Jeg har valgt å fordype meg i andre regioner, hvor det er lengre mellom rapportene, men der de ofte er like dramatiske.

I sommer har jeg derfor valgt å bli ved min lest. Jeg har valgt å følge med på det som skjer der jeg føler jeg har mer oppdatert kunnskap, der jeg føler det trengs at noen følger med.

Anklaget for «whataboutism»

For dette har jeg ved noen tilfeller blitt anklaget for «whataboutism» – blant annet da jeg kom med en påpekning om at vi har sett en del tilfeller av utsulting i krig de siste årene, nemlig i Etiopia og Sudan.

Men å peke på at det finnes andre situasjoner der sult har vært brukt, og blir brukt, som våpen i en konflikt, er ikke «whataboutism» eller bortforklaring.

Som journalist, mener jeg det er vår fordømte plikt å kunne se at det foregår mer enn en konflikt av gangen. Og jeg mener på ingen måte at det gjør situasjonen i Gaza mindre alvorlig når man bringer opp andre situasjoner.

Tvert imot, både som forskere, humanitære aktører og journalister må vi klare å se både sammenhenger og forskjeller, vi må kunne sette ting i kontekst.

Ensrettet utenriksdekning

Jeg er ikke så bekymret for whataboutism i sosiale medier om dagen, jeg er langt mer bekymret for ensrettingen av dekningen – det er liksom blitt en regel at mediene ikke klarer å følge med på mer enn en dramatisk utenrikshistorie av gangen. Og det er sjelden at dette er en som skjer i det området jeg jobber mest med, Afrika sør for Sahara.

Det gjør at både mediene og publikum mister tråden, og det som vi får se, fra blant annet Sudan, er ganske flatt og sterkt vinklet. Men så er det noen av oss som blir ved vår lest.

De siste årene har jeg gjentatte ganger fått spørsmålet om hvorfor jeg ikke skriver om Ukraina eller Gaza. Hvorfor reiser jeg ikke til områder der jeg kan samle stoff som norske medier akkurat for øyeblikket vil ha?

Det hadde jo selvsagt vært en bedre forretningsplan enn den jeg følger for øyeblikket. Siden invasjonen av Ukraina har jeg tilbragt til sammen fire måneder i Sør-Sudan (som nå er sterkt preget av situasjonen i Sudan) – det er dyrt og farlig og stadig vanskeligere å få betalt for.

Men jeg mener altså det er en styrke at noen av oss fortsatt følger med på det som andre overser. Så får vi heller tåle beskyldninger om det stadige «jammen».

Ikke en meningsløs krig i Sudan

I en reportasje i amerikanske The Atlantic nylig, forklarte Anne Appelbaum krigen i Sudan som en slags bieffekt av sammenbruddet av en liberal verdensorden.

Reportasjen var solid nok i seg selv, men konkluderte med at krigen i Sudan virket meningsløs, drevet av nihilistiske aktører og grådighet. Det fikk sudanere og ander afrikanere til å reagere på nettet.

For har man fulgt med, eller er man i området framstår jo krigen som alt annet enn meningsløs. Den vanligvis historisk orienterte Appelbaum så ut til å underslå at konflikten i Sudan har nettopp det, historie.

Krigen i Sudan har også geopolitiske tentakler, akkurat som krigene i Ukraina og Gaza. Aktørene har motiver, og befolkningen har interesser.

Likhet for loven

Det Appelbaum har rett i, er at krigen også viser symptomer på sammenbruddet av en internasjonal rettsorden – de krigførende parter, både hæren (SAF) og opprørerne i Rapid Support Forces (RSF), samt en hel liten skog av tilknyttede militsgrupper gir jamt blanke i konvensjoner og humanitærrett. Og her mener jeg dekningen av dette kan være med på å styrke dekning av overgrep andre steder.

Man kan ikke peke mot Russlands krigsforbrytelser i Ukraina, eller Israels mot Gaza, uten å også reagere på massakrer begått av blant annet RSF i El-Fasher i Sudan nå de siste månedene. Russland og Israel kan opptre som de gjør fordi vi har vært for dårlige på å reagere mot krigsforbrytelser andre steder, som i Syria, i Jemen og nå i Sudan.

Derfor er det bra nå at den internasjonale straffedomstolen er koblet på både i Gaza og i Sudan. Begge steder skal de etterforske anklager om grove krigsforbrytelser og folkemord.

Angrepene på domstolen som vi ser fra USA, rammer altså ikke bare en eventuell straffeforfølgning av israelske aktører, men også sudanske.

Til slutt, det burde være unødvendig å minne om at for de som ser ungene sine dø av sult, er det det samme om den som nekter hjelpen å komme inn, støttes av USA, eller Russland, av Emiratene eller Egypt.

De to sistnevnte er de viktigste støttespillerne for henholdsvis RSF og SAF i Sudan. Dette synes jeg vi skal snakke mer om, ikke mindre. Ikke minst vil en bredere dekning motvirke de helt ekte eksemplene på bortforklaringer av krigsforbrytelser vi ser i sosiale medier.