Meninger:
Kan det kalles «forente nasjoner» når 1,5 milliarder mennesker holdes utenfor?
Da FN ble opprettet i 1945, var løftet fred, sikkerhet og samarbeid mellom land. Men 80 år senere reiser spørsmålet seg: Er FN et system for alle – eller for de få?
Statsviter og samfunnsdebattant
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Afrika er verdens nest største kontinent, både i areal og befolkning. Med over 1,5 milliarder mennesker, fordelt på 54 stater, bor nesten én femtedel av verdens befolkning der.
Likevel har ikke Afrika et permanent sete i FNs sikkerhetsråd.
Dette til tross for at kontinentet:
-
Dominerer mye av Sikkerhetsrådets agenda.
-
Bidrar med noen av de største fredsbevarende styrkene.
-
Betaler den største prisen for ustabilitet, konflikt og klimaendringer.
Som Kenyas president William Ruto denne uken sa i FNs generalforsamling: «Dere kan ikke påstå å være De forente nasjoner samtidig som dere ignorerer stemmen til 54 nasjoner. Det er umulig.»
Ruto krevde minst to permanente plasser for Afrika, med fulle rettigheter og vetorett, i tillegg til flere ikke-permanente plasser i Sikkerhetsrådet.
Han understreket også at dette ikke er en gunst, men en nødvendighet for FNs egen overlevelse.
Hvis FN skal være relevant i det 21. århundre, må systemet reflektere dagens realiteter – ikke maktbalansen fra 1945.
FNs legitimitet testes i Gaza
FN-systemets svakheter blir tydeligst når verdenssamfunnet står overfor forbrytelser mot menneskeheten.
I Gaza har vi i nesten to år vært vitne til Israels brutale krigføring – med okkupasjon, bombing av sivile områder og en blokade av nødhjelp som har skapt en humanitær krise.
Likevel forblir Sikkerhetsrådet handlingslammet, bundet av stormakters vetorett.
FN har tidligere feilet i å stoppe folkemord. Skal vi i dag akseptere at Gaza føyes til den samme listen over svik?
Som Slovenias president, Nataša Pirc Musar, sa i talen sin til FN: «Vi bør gjøre det rette. Vi stanset ikke Holocaust, vi stanset ikke folkemordet i Rwanda, vi stanset ikke folkemordet i Srebrenica. Vi må stanse folkemordet i Gaza. Det finnes ingen unnskyldninger lenger. Ingen.»
Når FN ikke evner å reagere på forbrytelser mot menneskeheten, svekkes ikke bare organisasjonen, men hele ideen om et internasjonalt rettssystem.
En kamp for demokrati
FN ble bygget på idealene om likhet mellom stater og menneskerettigheter for alle. Men realiteten er at stormakter fortsatt styrer med vetoretten i Sikkerhetsrådet, mens store deler av verden – særlig Afrika og andre land i det globale sør – holdes utenfor.
I praksis betyr det at et lite mindretall kan blokkere tiltak mot krig, okkupasjon og urettferdighet. Det er i strid med alle demokratiske prinsipper.
Hvordan kan FN påberope seg å representere «verdenssamfunnet» når 1,5 milliarder afrikanere er fratatt permanent innflytelse?
Tiden for reform er nå
FN kan ikke fortsette som et system der maktbalansen fra 1945 bestemmer hvem som blir hørt og ikke. Afrika må få en sterkere stemme og reell representasjon hvis organisasjonen skal kunne speile verden slik den faktisk ser ut i dag.
Samtidig kan FN og medlemsstatene ikke vende ryggen til folkemordet i Gaza. Hvis organisasjonen igjen svikter, slik den gjorde i Rwanda og Srebrenica, vil legitimiteten forvitre fullstendig.
Tiden for en reform er nå – ikke for symbolikkens skyld, men for å gjenreise FNs rolle som en troverdig plattform for alle verdens folk og som en aktør som forsvarer menneskeheten mot forbrytelser, uansett hvor de skjer.
For i dag kan vi ikke lenger godta et system der makt og veto veier tyngre enn rettferdighet og menneskeliv.
