«For to er ingen bakke for bratt»

Årets Stortingsproposisjon nummer 1 fra Utenriksdepartementet mener at Paris-erklæringen har livets rett og at dens målsetninger derfor må vernes. Det er riktig politikk. Erklæringens hovedmålsetning er økt effektivitet i utviklingssamarbeidet, basert på erkjennelsen av at mange år med bistand ikke synes å levere ønskede resultater. Dette er selve grunnvollen som erklæringen står på - og her er få uenige.

Videre er det tre underliggende premisser som både gir logisk og kvalitativ vekt til erklæringens hovedmål. For det første: Det er kun ved å flytte ansvaret for resultater over fra giver til mottaker at en effektivisering kan skje. Bærekraftig utvikling kan bare komme innenfra. På dette området er det mange paralleller til norsk forvaltning og utvikling, som gjør at vi intuitivt er enig i at en slik dreining må finne sted.
For det andre: Det vertikale giver-mottaker forholdet må avvikles og erstattes med et likeverdig partnerskap hvor partnerne gjennom dialog utvikler respekt for og lojalitet til hverandres valg. Implisitt i dette premisset ligger at våre partnere har rett til å sette egne prioriteringer, styre ressurstildeling deretter - samt å bli målt etter de resultater som oppnås. Denne type frihet under ansvar er en tilnærming vi er godt kjent med og som vi kan forholde oss til.
For det tredje: Om utvikling skal finne sted må våre partnerland disponere nødvendige økonomiske ressurser - hvor øremerking minimaliseres (økt generell budsjett- og sektorstøtte). Basert på erfaringer fra norsk virkelighet (kommuner, Sametinget med flere) kan dette høres ut som en selvfølgelighet og derfor som en unødvendig presisering. Samtidig viser internasjonale trender at det forekommer stadig mer øremerking, ikke minst gjennom de multilaterale kanalene og de vertikale globale fondene. Det kan derfor ikke utelukkes at Paris-erklæringen her trykker på et ømt punkt i partnerskapet, ettersom den potensielt utfordrer våre muligheter til å påvirke de valg som våre partnere gjør.
Paris-erklæringen legger stor vekt på å beskrive virkemidlene eller strategiene om man vil, som skal bidra til at hovedmålsetningen kan oppnås og de underliggende premissene realiseres. Det er primært fem sentrale virkemidler i denne erklæringen: Eierskap (ownership), innordning (alignment), harmonisering (harmonisation), resultatstyring (managing for results) og gjensidig ansvarlighet (mutual accountability). Den første statusrapporten fra erfaringsgjennomgangen viser at det er stor variasjon når det gjelder bruk av disse virkemidlene. Noen land er bedre enn andre - Norge kommer relativt godt ut, men ligger litt for langt nede på listen blant annet når det gjelder forutsigbarhet og andelen budsjett- og sektorstøtte.

En kort vurdering av erklæringen sett fra utviklingslandenes ståsted viser at Paris-erklæringen legger til rette for økte overføringer til utviklingslandene, noe G8-landene senere har gått inn for. Denne utviklingen er tenkt å gi utviklingslandene et større politisk rom til å operere i. Videre stadfester en slik utvikling retten til kontroll og ansvar over egen utvikling, noe som også er en hovedpremiss for erklæringen. Erfaringen viser også at lojalitet til Paris-erklæringen på landnivå styrker nasjonale systemer, og bidrar til økt åpenhet om budsjettpolitiske veivalg, ikke minst gjennom økt engasjement fra landenes parlamentarikere.
Det er imidlertid ikke til å komme forbi at mange av våre partnerland overvurderer egen kapasitet til å forvalte økte overføringer. Det foreligger derfor ikke sjelden et gap mellom egne ambisjoner og virkeligheten på landnivå. Det å kun se Paris-erklæringen som et internasjonal initiativt for økte overføringer, blir derfor for snevert - og noe som på sikt kan bidra til å delegitimere erklæringens intensjon (for eksempel på grunn av mislighold, manglende kapasitet/vilje til nasjonale reformer og så videre).

Grunnet kapasitetsproblemer og noen ganger manglende politisk vilje, er det ofte et (bevisst) etterslep i nasjonal planlegging: Man fortsetter å forholde seg til områder hvor giverne har interesser. Mange år med bistand har forankret ansvarlighet hos oss «givere» og ikke i egen befolkning, og det foreligger få insentiver eller en politisk motvekt for å endre denne «maktdelingen». I så måte kan økte midler lede til at systemer sementeres noe som egentlig forårsaker den situasjon som vi ønsker å avhjelpe.
Paris-erklæringen kan derfor bli sin egen fiende: Når landene av ulike årsaker ikke kan etterleve de intensjoner som ligger i erklæringens underliggende premisser, blir den raskt en hemsko - som bidrar til å styrke bildet av feilslåtte nasjonale strategier blant våre partnere i sør. Det bør påligge alle som har signert erklæringen å medvirke til at det ikke skjer. Norge kan, i kraft av sin privilegerte internasjonale rolle som utviklingsaktør, være en pådriver i den retningen.
Ser man på erklæringen fra giverlandenes ståsted, synes det være stor enighet om at den er et etterlengtet svar på flere tiår med utvikling, som sett i etterpåklokskapens lys fremstår som en sammenhengende rekke med mer eller mindre feilslåtte giverinitiativer. Ved at erklæringen, som er en konsensuserklæring mellom nord og sør, slår fast at ansvaret for utviklingen må ligge hos landene selv - og ikke styres fra nordkulens hovedsteder - flyttes tyngdepunktet dit det hører hjemme, nemlig hos nasjonale politikere.
Samtidig er det en voksende erkjennelse av at flere av Paris-erklæringens virkemidler er meget utfordrende. Ikke minst har harmonisering mellom giverlandene vist seg å være en langt mer krevende prosess enn antatt. Sprikende interesser i hovedstedene og manglende policy-koherens internt i våre partnerland har satt erklæringens hovedmålsetning og relevansen av virkemidlene på harde prøver.

Det er gode grunner til å hevde at Paris-erklæringen var både et velkomment initiativ og en nødvendig utvikling for både nord og sør. Ikke få har imidlertid senere blitt klar over hva erklæringen krever av oppfølging og lojalitet for å kunne realiseres, og for mange i både nord og sør synes den kostnaden høy, både når det gjelder tidsbruk og resultater, men også når det gjelder evne og vilje til å gi ifra seg maktposisjoner man har hatt i årtier.
Å skyte ned erklæringen av den grunn er derimot ikke løsningen. I forkant av oppfølgingskonferansen i Accra i 2008 må det tvert i mot være viktig å slå fast at så lenge det er enighet om Paris-erklæringens hovedmålsetning og underliggende premisser, så bør involverte parter være villig til å delta i en kritisk revurdering av virkemidlene - for å se om de er tjenlige for å fremme erklæringens mål. I tillegg til å fornye vår tillit til Paris-erklæringen, er en slik debatt viktig for å kunne møte de utfordringer som de nye bistandsaktørene fra sør bringer med seg.
Jeg kan derfor se tre viktige temaer som bør utforskes i forberedelsesfasen til Accra:
- Hvilke utviklingspolitiske temaer i partnerlandene og i giverlandene er mest kritiske for å kunne realisere erklæringens hovedmål og for å etterleve premissene?
- Hva er styrker og svakheter ved virkemiddelapparatet? Er det tilstrekkelig, er det overdimensjonert, er det resultatorientert?
- Hvordan kan Paris-erklæringen gjøres relevant ovenfor nye bistandsaktører som nå vokser fram?
Ibsen forstod noe svært viktig: Det er samhandling som gjør sterk. Paris-erklæringen slår da også fast at det nettopp er gjennom dialog og et nytt partnerskap at fattigdommen kan utryddes.

Inge Herman Rydland er seniorrådgiver i Norad, og har blant annet fagansvar for reformer i bistanden. Han har erfaring fra arbeid i Etiopia og Tanzania.