Vi har ikke et hav av tid – er det fortsatt håp for havtiåret? 

Gabriella Kossmann

Seniorrådgiver i Norads havseksjon

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.

«Det viktigste stedet i verden er i havet», sier Sir David Attenborough i sin nye dokumentarfilm Ocean og fremhever at havet er menneskers viktigste allierte i kampen mot klimaendringer.

Siri Granum Carson

Professor ved NTNU

Beate Kvamstad-Lervold

Spesialrådgiver i SINTEF Ocean

Havet kjenner ingen grenser og internasjonalt samarbeid er nødvendig for å håndtere utfordringer havet står overfor og for å oppnå varige positive effekter. Det samme gjelder også for å finne løsninger.

Attenborough legger vekt på at havet kan være menneskers sårt trengte livline, da det har evnen til å restaurere tapt natur og utvikles videre.

Økt finansiering til havforskning og internasjonalt samarbeid, og fortsatt deling av data er helt avgjørende for å gjøre en innsats som teller.

Hvem skal investere i havforvaltningen?

Kjente samarbeidsformer må tilpasse seg en ny hverdag. Er det filantropi, Impact Investment, pensjonsfond, tradisjonell bistand eller nye giverland? Eller en mix?

For at vi skal klare å tilpasse oss den nye hverdagen, vil åpenhet og synliggjøring av muligheter være viktig når vi inngår nye samarbeid mellom aktører. Ulik finansiering har ulik strategi.

Tall fra 2022 viser at av finansiering fra filantropi går under 1 prosent til hav. Og en analyse fra The Ocean Economist viser at så lite som 2 prosent av støtten fra Det grønne klimafondet (GCF) og bare 0,7 prosent av Det globale miljøfondets (GEF) finansiering går til prosjekter som inkluderer tiltak for livet i havet.

Med andre ord, finansieringen er lav til bærekraftmål 14, «livet i havet», på flere områder.

Hvem skal forske på havet?

I 2017 erklærte FNs generalforsamling at 2021–2030 skal være FNs havforskningstiår for bærekraftig utvikling.

Grunnen er kort sagt at vi trenger mye mer kunnskap om havet – og ikke minst at vi må bli bedre til å omsette kunnskapen til god forvaltning av havet. Vi trenger mer kunnskap om sammenhengen mellom havet og de eskalerende klimaendringene, om hvordan utslipp og forurensing påvirker økosystemene i havet. Vi trenger også mer kunnskap om hvordan stadig økt utnyttelse av ressursene i havet vil påvirke livet i havet og på landjorda.

Havforskningstiåret kom ikke med en finansieringspakke. Tanken bak dette var at alle gode krefter skulle samles for å utnytte ressursene bedre, og å få flere med på dugnaden for å sikre et sunt hav. Det skulle bygge opp en forskningsagenda som kunne bidra til å realisere bærekraftsmålene – særlig mål nummer 14.

Men fortsatt er altså mål 14 paradoksalt nok det lavest finansierte bærekraftsmålet – paradoksalt siden dette økosystemet dekker størstedelen av planeten vår.

Vi er helt avhengige av å sikre bærekraftig forvaltning av havet for å trygge vår egen og andre arters fortsatte eksistens. På tross av stor innsats – med 93 land, over 4500 institusjoner og mer enn 20 000 personer involvert så langt – har Havforskningstiåret fortsatt et langt stykke å gå før ambisjonene om ressursmobilisering er nådd. 

Én grunn er at pilene for forskningsfinansiering generelt har pekt nedover de seneste årene – i hard konkurranse ikke minst med økt pengestrøm til forsvarssektoren. Det er forståelig at de usikre tidene vi er inne i ansporer til investering i egen sikkerhet. Men da er det betimelig å minne om at det er lite som er mer avgjørende for vår sikkerhet enn havets tilstand, ikke minst sett i lys av betydningen kunnskap om havet har for å håndtere og begrense klimaendringene, og å sikre mat- og energisikkerhet.

I Norge er det nå enighet om et politisk mål om å øke andel av BNP som går til forskning til tre prosent innen 2030. Da må vi sørge for at en solid andel av denne økningen går til havforskning. Norge har flest havforskere per kapita i verden, og vi har sterke forskningsmiljøer innen hav og klima, marin forurensing og havteknologi. Gjennom store satsinger som Arven Etter Nansen har vi bygget et solid landslag innen hav og polarforskning, som står klare til innsats. Norge har også en sterk økonomi som ikke minst er fundert på utnyttelse av ressursene i havet.

Vi er med andre ord godt posisjonert for å bidra enda mer til den store, globale dugnaden som FNs havforskningstiår er. Ikke minst gjennom mer transdisiplinær forskning – det vil si forskningssamarbeid på tvers av faggrenser og sektorer, der også det private næringslivet kjenner sin besøkelsestid – kan vi øke innsatsen betraktelig.

Hvem skal sørge for økt samarbeid?

Data gir verdi til samfunnet i form av kunnskap. Kunnskap gir økt forståelse og bedre beslutninger som legger grunnlaget for at fremtidige generasjoner også skal ha mulighet til å leve av og med havet.

Bare se til Meteorologisk institutt og National Oceanographic and Atmospheric Administration (NOAA). De har samlet data om vær, klima og hav i over 150 år, og brukt det til å utvikle bedre og bedre modeller for vær- og havvarsel. Og de har delt data og kunnskapen sin med hele verden via åpne og lett tilgjengelige digitale plattformer som Yr.no. Dette har bidratt til å øke sikkerheten både til havs og på land.

Nå blir denne over 150-årige historien utfordret. Det er foreslått i USAs statsbudsjett for 2026 å legge ned store deler av forskningsdelen av NOAA. Dette påvirker oss alle. Hvem skal overta ansvaret? Hvilken rolle kan Norge ta?

Klimaendringer vil ha betydelig innvirkning på havet gjennom stigende havnivåer, oppvarming av vann, havforsuring og endringer i marine økosystemer. Disse effektene kan føre til en rekke konsekvenser, inkludert kysterosjon, korallbleking, endringer i distribusjon av marine arter og redusert oksygennivå i havet, ifølge Verdensbanken.

Disse konsekvensene berører alle. Derfor er EU sin betydelige satsning på digitale tvillinger for havet viktig. De bidrar til at havdata fra mange kilder kan sammenstilles og gjør at komplekse sammenhenger mellom hav og klima kan forstås bedre. Dette hjelper oss alle, uavhengig av bakgrunn, til å ta kunnskapsbaserte valg for havet og klima.

Norge bidrar også. Vi støtter blant annet Indonesia i arbeidet deres med å benytte havdata til å utvikle havregnskap for å få bedre oversikt over havøkonomien. Vi er relativt gode på å utvikle og anvende teknologi som samler inn havdata på en sikker og effektiv måte, med Kongsberggruppens HUGIN som et godt eksempel.

Der er heller ikke mangel på havdata som er det største problemet. Risikoen for å havne bakpå ligger i hvor gode vi er på å dele dataene. Ifølge rapporten Tides of Transparency fra Ocean Data Action Coalition stammer kun 3 prosent av de globale dataene om artsmangfold fra private aktører.

Private data er like verdifulle som offentlige data, som vi finner hos for eksempel HI, Kystverket og Kartverket. Men vi mangler insentiver og strukturer som gjør det enklere å dele. Er vi fornøyde med det? Har vi høye nok ambisjoner når vi vet hvor viktig kysten og havet er for oss og verden? Er vi fornøyde når vi ser hvordan Europa satser?

En oppgave for Norge

Havet betyr fortsatt like mye for vår eksistens – vi må ikke glemme det viktige arbeidet for et sunt hav midt oppe i dagens geopolitiske uro og proteksjonistiske tendenser. Men uansett om vi klarer å mobilisere til økt innsats her hjemme: Det er ikke mulig å redde havet fra én enkelt kyst. 

Havet kjenner ingen grenser, så samarbeid er den eneste veien for å sikre den felles ressursen som havet er.

Jobb nummer én må derfor bli å styrke våre allianser for havets beste. FNs havforskningstiår er en gylden anledning. Her kan Norge ta et ansvar og en rolle, gjennom å bidra med finansiering og annen dugnadsinnsats for globalt samarbeid og deling av kunnskap om havet. 

Tiden er inne for å intensivere samarbeidet – ikke det motsatte!