Tankesmien Langsikt vil kutte vellykket havbistand

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Eirik Lindebjerg

Avdelingsleder for natur og klima i WWF Verdens naturfond, og tidligere leder for WWF-nettverkets arbeid med global plastpolitikk

Tankesmien Langsikt foreslår flere kutt og omprioriteringer i norsk bistand, belyst i Panorama.  

Forslaget om kutt i all støtte til bærekraftig hav og marin forsøpling begrunnes med at det finnes andre globale problemer som krever mer umiddelbar oppmerksomhet og ressurser i tråd med formålet med norsk bistand – og at området ikke har vært politisk prioritert de siste årene.

Det er flere svakheter ved dette resonnementet. Det tar tid å skape varige og systemiske endringer, men langsiktig bistand er ofte mest effektivt til slutt. Havet er også sårbart, og Norge har hatt en avgjørende global lederrolle. 

Derfor vil det være svært uheldig å nedprioritere Norges havbistand.

Tydelig politisk prioritering og gevinst

Norge er en havnasjon og har både unik kompetanse og et ansvar for å sørge for at rene og bærekraftige hav sikrer matsikkerhet i fattige land. Støtte til bærekraftig havforvaltning er en forlengelse av Norges forpliktelser gjennom Det internasjonale havpanelet, som vi er med på å lede.

Bistandsprogrammet «Hav for utvikling» ble opprettet i 2019 for å støtte bærekraftig bruk av havressurser i utviklingsland. Programmet skal bidra til fattigdomsbekjempelse, klimatilpasning og næringsutvikling på naturen sine premisser.

Den norske satsingen mot marin forsøpling har, til tross for en beskjeden finansiell størrelse sammenlignet med andre bistandsprogrammer, bidratt til svært gode resultater.

En ekstern gjennomgang av programmet fra 2023, omtalt i Norads Havrapport fra 2024, viser at programmet har bidratt til en betydelig reduksjon av plastforurensning. Ikke minst har programmet spilt en helt avgjørende rolle i prosessen for globale regler for å hindre forurensningskrisen.

Uten denne prioriteringen ville trolig ikke verdens land vært enige om å forhandle fram en ny global plastavtale.

Den norske innsatsen har på få år totalt endret forståelsen, regelverket og tiltakene som er tilgjengelige, langt ut over landene og prosjektene som programmet er investert i.

Det vil være uansvarlig å stanse denne satsingen, og risikere både ferdigstillingen og gjennomføringen av forpliktelsene i avtalen.

Les også: Denne bistanden bør kuttes, mener tankesmie

Både miljø- og fattigdomseffekt

Arbeidet mot plastforurensning og for bærekraftige hav er både viktige investeringer i et globalt fellesgode og god fattigdomsbekjempelse. Plastforsøpling i utviklingsland forurenser drikkevann, ødelegger livsgrunnlag i fiskeriene, forurenser jordsmonn i landbruket og bidrar til spredning av sykdommer.

Ukontrollert søppelbrenning er en viktig kilde til luftforurensning i lav- og mellominntektsland. En studie fra Tearfund og flere andre aktører anslår at så mange som én million dødsfall årlig skyldes sykdomsbyrden knyttet til dårlig avfallshåndtering. En studie fra FNs miljøprogram viser også at det er de fattigste og svakeste gruppene som rammes hardest av plastforurensning.

Les også: Reagerer på Langsikts kuttliste: – Infostøtten viktig for norsk bistand

Arbeid mot plastforsøpling og for bærekraftige hav redder liv, bidrar til matsikkerhet og reduserer fattigdom. Flere tiltak har hatt umiddelbar effekt, men innsatsen krever også et langsiktig perspektiv for å skape varig endring. Utvikling av både nasjonale regelverk og internasjonale regler som tar hensyn til konsekvensene i utviklingsland, må være en viktig del av innsatsen.

Norsk bistand sitt fortrinn

Neste forhandlingsmøte om den globale plastavtalen er i august i år. Norske myndigheter forpliktet seg på forhandlingsmøtet i Canada i fjor til å videreføre bistandsprogrammet mot marin forsøpling med én milliard kroner over de neste fire årene.

For at avtalen skal bli effektiv og sette en stopper for den globale plastkrisen, har det stor betydning at Norge fortsetter støtten til å innføre avtalen i utviklingsland og til å videreutvikle regelverket slik at avtalen blir best mulig på sikt.

I en kontekst der store aktører kutter kraftig i bistand, blir det umulig for Norge å skulle tette gapene. Vi oppfordrer norske myndigheter til å fokusere på det Norge har vært best i klassen på: langsiktig bistand, støtte til sivilsamfunn og en samlet strategisk innsats der bistandsmidler blir fulgt av en diplomatisk innsats for å få på plass bedre regelverk og sterkere forpliktelser.

Bistandsprogrammet mot marin forsøpling og samlet norsk innsats for styrket regelverk mot plastforurensning er et godt eksempel, og potensialet for å få til det samme for mer bærekraftig havforvaltning er stort. Å kutte den typen innsats nå er uansvarlig og kortsiktig.